bikinikropp, bikiniangst, Zelda, bikini, sommer

Tonje Tornes (38)

  • Har jobbet som tegneserieredaktør i 10 år og er i dag redaktør for serier som LUNCH og Tegnehanne. Har det dette året ekstra moro på jobb fordi hun også skal være med og utvikle nye produkter. 
  • Skriver fantasybøker for ungdom på kveldstid og prøver ellers å løfte nabolaget sitt på Tøyen i Oslo. Samt være en god mamma for sine to gutter.

KOMMENTAR:

Klarer du å høre sorg?

Jeg må ha skulket den skoletimen der alle andre lærte hvordan de skal sanse at folk er triste.

Jeg hadde en nådeløs samtale med en venninne for et par år siden:

Hun: – Jeg har vært deprimert i et halv år nå. Sykemeldt. Har ikke orket å jobbe, knapt kommet meg ut av sengen. Bare ligget der. Og følt at ingenting lenger betyr noe.

Jeg: – Neimen, huff så grusomt. Du skulle sagt noe! Jeg ante ikke …

Hun ser på meg med store øyne.  

- Vi hadde jo den kaffen for en stund siden, du vet, den søndagen på Løkka.

Jeg leter i hukommelsen. Det må ha vært for tre måneder siden. Fy, tiden går. Men ja, det var jo en hyggelig formiddag, vi hadde ledd og kost og sagt at det ikke måtte bli lenge til neste gang.

– Ja, den ja... Det var en fin dag.

– Nei, jeg hadde det helt forferdelig. Men jeg så at det var ikke du klar for å høre. Jeg forsto at du ikke hadde plass til min smell.

– Beklager, jeg visste bare ikke …

– Nei … Men du merket ikke noe heller.

Oversensitiv

Nei, jeg merket ikke noe. Jeg er en person som sjelden tar inn på radaren min at folk rundt meg er lei seg. Og jeg føler meg ikke som et veldig godt menneske av å innrømme det.

På den annen side er jeg oversensitiv når det gjelder å tro at folk er sinte på meg. Jeg kan til og med gå rundt og tro at folk jeg knapt kjenner er sure på meg kun fordi jeg eksisterer. Ja, det henger igjen fra ungdomsskolen, ja jeg jobber med det. Det går bedre nå, så det er ikke meningen å mase om det, jeg vet at andre har mye større problemer i livene sine. Vær så snill ikke bli sint på meg nå!

Tårer gjør godt

Men å ta inn på radaren andre folks tristhet, melankoli og eventuelt depresjon? Nei, se der er jeg tonedøv. Eller kanskje jeg har en melankolifobi? Ikke i den forstand at jeg ikke er trist selv. Min farmor døde nylig, og tårene mine renner bare vi som storfamilie setter oss ned til middagsbordet uten henne. For ikke å snakke om under likvåken og i begravelsen. Jeg gråter og gråter. Og det hjelper. For meg er tårer sorgens medisin.

Ikke tankeleser

Men jeg synes det er vanskelig at venner og kjente som har det vanskelig, forventer at vi rundt dem skal oppdage hvor vanskelig de har det sånn helt av oss selv. Jeg vil gjerne hjelpe menneskene jeg kjenner, jeg er bare ikke telepat.

Selv i all vår enorme flora av selvhjelpsbøker, der alt fra selvtillit og bedre kropp til stressmestring og effektivisering finnes, der finnes ikke en eneste bok som kunne guidet meg gjennom: «Hvordan forstå at vennen du sitter og ler med, egentlig er skikkelig, skikkelig lei seg inni seg og gråter seg i søvn hver natt!»

Trenger en dytt

Jeg tror det er flere som meg, som kan være litt dårlig på å se tårer bak smilene til folk.

Også tror jeg på at folk – også meg – kan forandre seg. Vi har nemlig alle sider i personligheten vår der vi er litt tonedøve, men som kan trenes opp hvis vi bare får litt råd og hjelp fra dem vi bryr oss om.

til deg som gråter i stillhet og føler at ingen bryr seg: Vit at vi finnes. Vit at vi bryr oss. Vi trenger bare et lite dytt i skulderen, en invitasjon inn, eller se at en tåre faller, så er vi der med en gang.

Dessuten er den første latteren etter å ha grått sammen en ganske magisk stund, og ja, - den kommer alltid.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!