«Første gang jeg løy om vekta mi var jeg 17 år»

KOMMENTAR:

- Jeg har ikke tall på hvor mange venninner som veier 20 kilo mindre enn meg, men sitter sammen med meg og klager på vekta si.

Det føles litt som om jeg skulle gått bort til ei romkvinne som sover under brua i Sinsenkrysset og klaget på at senga mi er for hard.

Første gang jeg løy om vekta mi var jeg 17 år. Jeg veide 65 kilo. (Når jeg veier 70 kilo er jeg så slank at mora mi kaster bananer etter meg fordi hun synes jeg ser for skrinn ut.)

Vi liker tydeligvis litt magefett i vår familie.

Grunnen til at jeg følte at jeg måtte lyve var fordi jeg satt sammen med noen kamerater og ei venninne i en campingvogn i Hemsedal og snakket om vekt. Vi drakk, kjørte snowboard og klina. Jeg synes 65 kilo var i overkant ufeminint fordi hun ved siden av meg bare veide 60 kilo. Og hun var 10 centimeter høyere enn meg.

Så alle ville jo forstå hvor svært fettberg jeg var om jeg faktisk røpte at jeg veide fem kilo mer enn hun to meter høye dama som satt ved siden av meg.

Det var bare å juge. Rødme, juge og håpe på det beste.

Flau og skamfull

Responsen på min lille løgn om at jeg veide 60 kilo var: «Oj» Veier du SÅ mye?!?!» Det hadde jeg aldri trodd.» Altså. Trodde jeg hadde klart å skjule det inni skibuksa og under hettejakka, men tydeligvis visste alle at jeg var et fleskeberg. Ufeminin og tung. Jenter skal ikke være tunge. De skulle være petite.

Jeg ble så flau og skamfull at jeg over ett tiår senere blir helt ør av å tenke på det.

For det var starten. Starten på en hel æra av løgner om vekt. Og ikke minst kropp. Løgner om ”hvor bra jeg har det i mitt eget skinn”.

Jeg som mange andre trives best som slank. På det tidspunktet da jeg satt i campingvogna var jeg faktisk slank som en stropp -og selv da syntes jeg at jeg måtte ned fem kilo til.

Det dummeste med dette sånn i retroperspektiv er jo hvor ufattelig meningsløst jeg har lært at dette er.

Hvor uviktig kropp er. En kropp som virker? Ja, takk! En kropp man trives i? Takk som byr! Alt utover det? Spiller ingen trille. (Si det på repeat helt til du tror det sjøl. Jeg er ennå ikke helt overbevist, nemlig.)

Om å beskrive meg

Her er noen helt vanlige beskrivelser du ofte får når du er litt trulten: Overvektig. Feit. Tjukk. Stor. Omfangsrik. Frodig. Tung. Rund. Svær.

- Being hairy isn't scary

Da Yasmin (19) la ut bilder av sin hårete kropp, gikk internett i spinn.

Med disse beskrivelsene følger også gjerne disse karakteristikkene: Lat. Ekkel. Grisk. Kvalm. Svak. Karakterløs. Uten ryggrad. Problemer med å begrense deg. Syk.

Det er det bare ingen som ser.

Om jeg sigger 20 om dagen får jeg merkelappen «sunn» bare jeg er tynn.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Om jeg sykler ungen min til barnehagen får jeg merkelappen «usunn» om jeg er rund.

Rund ja. Det finnes ord som ikke er så nedlatende om du har en kroppstype som min: Lubben. Curvy. Veldreid. Myk. Chunky er også ganske søtt. Deilig er enda bedre. God er litt på kanten av hva som er akseptabelt (når noen sier at jeg «ser godt ut» hører jeg «du ser tjukk ut.»).

Kvinne er veldig, veldig innafor.

Men så er det jo litt urettferdig å si at jeg er mer kvinne med store pupper, bollemage og lovehandles. Venninnene mine på 50 kilo og sprettrumpe er også kvinner. Det er helt uakseptabelt å definere hva som er «mest» kvinnelig. Såpass har jeg lært i min mangeårige kamp mot kroppshysteriet.

Ligg unna adjektivene

Likevel: Livet som slank/tynn er ofte et liv der du møter mindre kroppslige fordommer enn livet som tjokkis.

Syv ting du aldri skal si til noen med angst

Suzanne Aabel (34) har angst. Hun vet hva som IKKE hjelper når panikken rammer.

Om du veier 55 kilo er stram som en aubergin vil du mest sannsynlig få lønn for det kroppslige strevet i form av komplimenter. Folk vil si du er: Sexy. Sterk. Fast. Veltrent. Målrettet. Sunn. Inspirerende. Disiplinert. Du «tar vare på deg selv».

Så da er det vel bare for de med litt valker å slanke seg da og de med litt for mye knokler å spise seg opp litt.

Eller var det ikke helt sånn?