Vibeke Dahn

  • 35 år
  • Bor i Malvik utenfor Trondheim med mann og to barn
  • Jobber som Visual Merchandiser (for IKEA)
  • Har opprettet og slettet minst 3 blogger. Får liksom aldri ordentlig grep om det formatet
  • Skriver på hobbybasis
  • Liker rødvin, turer i skog og mark, og søvn
  • Bidrag i skrivekonkurransen under tema «Styrke»

KOMMENTAR:

Til ikke å være religiøs, ber jeg ganske ofte. Ikke til de store, veletablerte Gudene, vel og merke. Jeg har mine egne.

Her om dagen kalte jeg på Guden for Huslig Rot: Kjære Du, sa jeg. Kan du være så vennlig å se i nåde til en stakkar som er møkk lei av å plukke opp og legge på plass de samme lekene, klærne fra gulvet, kaffekoppene fra bordet, sokkene fra sofaen, kosedyrene fra badegulvet og alle de andre tingene som ligger og flyter? Gi meg styrke! Til å ikke la meg irritere av rusket som stadig samler seg under kjøkkenbordet. En evig symfoni av smuler og flekker og kliss, som, hvis noen myser, kan minne litt om abstrakt kunst.

Ber om søvn

Flerfoldige ganger har jeg øst min smerte over Gudinnen for Uforstyrret Søvn. Forbarm deg over en sliten småbarnsmor, nærmest hulker jeg, etter å ha blitt vekket for tredje gang samme natt.

Jeg har to barn, og på en meget elegant måte greier de det kunststykket å avløse hverandre i søvne. Når jeg omsider har stilnet en unge, skjer det påfallende ofte at den andre våkner til. Som om de har blitt enige om en nøye gjennomtenkt tidsplan før leggetid. Jeg skulle nesten ville berømme dem, hadde jeg ikke vært så smertelig trøtt.

Meningsløse jobbmøter

Innimellom hender det at jeg vender meg til Guden for Meningsløse Jobbmøter. Møter er en høyst legitim og ofte viktig del av jobbhverdagen. Noen ganger ikke. Når jeg slår pennen mot notatboka med raske, rykkvise bevegelser, når kaffekoppen for lengst er tom, når saken som diskuteres er milelangt fra det som er relevant for dette møtet, da sier jeg inni meg: Fri meg for denne tålmodighetsprøven! Fri meg fra dette meningsløse snikksnakket, som av erfaring ikke kommer til å ende med noe mer konstruktivt enn et nytt møte.

Jeg har viktigere ting å gjøre. Dessuten er det snart lunsjtid. Og nåde den som kødder med lunsjen min! Får jeg ikke gjennomført den til avtalt tid, går magen - og deretter humøret mitt - til kollektiv streik.

Kjære, barmhjertige du! Befri meg fra bedrevitere som kun inviterer til møter fordi de liker å høre sin egen stemme. De trenger slettes ikke meg, eller noen andre her i dette rommet, for å ta sine avgjørelser. Og da slår det meg; jeg får faktisk betalt for å sitte her. Jeg får lønn hver måned, fast og trygt, for å være her og egentlig ikke gjøre noe som helst. Og dette klager jeg over?

Nysgjerrig til bristepunktet

Titt og ofte må jeg tilkalle Gudinnen av Indre Ro og den Ytterste Tålmodighet. For eksempel når min seks år gamle pode, vitebegjærlig og nysgjerrig, aldri får nok av spørsmålet «Hvorfor?».

«Hvorfor må jeg vaske hendene?» «Fordi de er skitne, og vi skal spise nå.»

«Hvorfor skal vi spise nå?» «Fordi maten er ferdig.»

«Hvorfor har vi ikke pannekaker til middag i dag?» «Fordi i dag spiser vi fisk, og man kan ikke bare spise pannekaker.»

«Hvorfor ikke?» «Fordi kroppen trenger forskjellige typer mat for å fungere.»

«Hvorfor trenger kroppen mat for å fungere?» «Fordi mat er som bensin for kroppen, og uten den vil den til slutt stoppe.»

«Hvorfor har jeg fått sånn stort fat i dag?» «Fordi alle de andre fatene var skitne.»

«Men hvorfor….»

«FORDI DERFOR DIN SLITSOMME NYSGJERRIGPER! SPIS MATEN DIN OG HOLD KJEFT!»

Det sier jeg selvfølgelig ikke. Det er ikke hverken spesielt pent eller særlig korrekt, sånn oppdragelsesmessig. Men det hender at jeg til slutt holder kjeft. Jeg pakker munnen full av mat, og lar pappaen ta over som allvitende orakel. Jeg har meldt meg ut, inntil videre. Og det fungerer, en liten stund.

Helt til måltidet er over, og en ny runde i kryssilden tar til: «Hvorfor har vi ikke dessert i daaaaaag?» Og jeg puster inn, og jeg puster ut. Vender blikket oppover og ber for harde livet: La meg komme gjennom dette med nervene og samvittigheten i behold! To minutter senere har storebror og lillesøster forlatt bordet, og er i full lek på stuegulvet. Og da er de så søte. Og morsomme. Og gode.

Alle de gode gudene

Disse guddommene, med flere, er min trøst i hverdagens mindre krisesituasjoner. De er med meg når jeg trenger dem mest, og er alltid villig til å lytte til mine rop om hjelp. Og det er godt å vite. For hva skulle jeg gjort uten støtten fra Gudinnen for Travle Mandagsmorgener? Eller om jeg ikke kunne beklage meg til Guden for Voksenliv og Forpliktelser? (Jeg vil også dra på festival!)

Gudinnen for God Saus venter jeg fortsatt på svar fra, men jeg lever i håpet om at hun en dag skal velsigne meg.

Gode Guder, alle sammen. Selv om jeg innerst inne vet at de kun finnes i mitt hode. Jeg har skapt dem. Jeg kunne like gjerne bedt til Julenissen, Super Woman eller Ronald McDonald, og det ville hatt samme virkning.

Indre styrke

For den gudommelige kraften, hvis vi skal kalle den det, ligger faktisk hos meg selv. Til tross for mitt høyst jordiske legeme er det jeg som sitter på styrken til å takle disse smått slitsomme situasjonene.

Og hvis motgangen skulle bli større, og det blir den jo av og til, vet jeg at jeg skal komme meg gjennom det også. Gudinnen over Mitt Eget Liv. Det kan jeg like.

Les hele saken
Les alt om:

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!