- Ikke alle ønsker seg barn

- Jeg føler et behov for å fortelle at vi er to om avgjørelsen

Erik (48) er frivillig barnløs - og får mindre pepper for valget enn kona.

KOMMENTAR:

Frivillig barnløshet blir ikke tatt på alvor. Jeg er lei av å bli klappet på hodet med en avfeiende latter om at jeg snart forandrer mening. Batteriene er tatt ut av min biologiske klokke.

Jeg har aldri ønsket meg barn. Jeg likte ikke å leke med dukker en gang da jeg var liten, og selv om Barbiedukkene mine så visst fikk kjørt seg, resulterte det aldri i barn. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg lekte at Barbie ble gravid. Derimot lekte jeg ofte at Ken ble spist av ulver, men det er en annen historie.

At jeg som kvinne ikke vil ha barn, er det få som respekterer. Det blir sett på som en litt opprørsk greie blant unge jenter, som ingen helt tar på alvor. At jeg som snart 30 år fortsatt står på mitt, blir møtt med argumenter om at det nok forandrer seg, til beskyldninger om at jeg er egoistisk. Dette er ingen barnslig fase som går over, men jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal si det til folk uten at de ler og klapper meg på hodet, eller føler jeg stiller spørsmålstegn ved gleden de selv opplever med egne barn.

Rugekasse med «gode fødehofter»

Den eneste gangen jeg har vært i nærheten av å drømme meg bort i gravidavdelingen på HM, var da jeg latet som om jeg var gravid mens jeg så på kjoler fordi de ikke hadde noen tjukkasavdeling.

For ett år siden var jeg inne til konsultasjon for sterilisering. Da jeg bestilte time med spesialisten, valgte jeg en privatklinikk, fordi jeg ville bli tatt på alvor. Det ble jeg ikke. Istedenfor å spørre om min beslutning og stille de åpenbart viktige kritiske kontrollspørsmålene, avfeide hun meg med latter og sa «kjære deg – du er altfor ung. Dette endrer seg», og benyttet resten av timen til å fortelle meg at jeg måtte slanke meg.

Når ekspertene anser deg som en rugekasse med «gode fødehofter», er det kanskje ikke så rart at vanlige dødelige står med pekefingeren mot livmoren din og vil bestemme når og hvor.

Jeg opplever at mange lager unnskyldningene for meg. Dette er bare fordi jeg ikke har fast jobb, sier de, for jeg har jo ingen fast jobb enda, og trenger jo selvsagt et ordentlig sted å bo, men bare det er i orden – da vil også jeg bli fristet til avl. Når jeg fortsatt står på mitt, følger en rekke argumenter. Her er noen av de vanligste:

- Er det ikke litt trist at kropp blir ensbetydende med vulgær og grisete?

Carina svarer på kritikken etter nakenshowet på Norske Talenter.

1. Tenk så pene barn du kommer til å få

Selvfølgelig kommer jeg til å få pene barn. Selv med fire sett øyne og et øre på haka kommer barna mine til å være de vakreste i hele verden. Men det er vel ikke noe argument for å sette til verden et helt menneske?

2. Det blir annerledes når du får dine egne

Det håper jeg virkelig, med tanke på hvor uinteressert jeg er i barn nå. Men hva om det ikke blir det? Hva om jeg får fødselsdepresjoner eller oppdager at det var feil – det ble ikke annerledes? Å gi liv til noen du ikke vil ha, må være like vondt for mor som for barnet.

Jeg var på en fest for et par år siden, hvor vi kom i snakk om dette med barn, og det var null forståelse for mitt valg. Da jeg i desperasjon sammenlignet følelsen jeg får av å holde en baby med å holde en ost, ble jeg ikke mer populær. For å være ærlig tror jeg kanskje jeg hadde blitt mer gira av å holde en ost. Jeg er veldig glad i ost.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

3. Tenk på de som ikke kan få barn

Eh… Selv om jeg selvsagt føler med enhver som ønsker seg barn og som ikke kan få det, hjelper det dem fint lite om jeg setter barn til verden av ren sympati. Det blir jo som å kvitte seg med bikkja i sympati med allergikere, eller slutte i jobben i sympati med arbeidsledige. Kanskje jeg i samme slengen skal bli narkoman, i sympati med rusmisbrukere?

- Når dette skjer er det klin umulig å tenke på puling

Hvordan kan vi over natten gå fra å være seksuelle skapninger til frigide peppermøer?

4. Jeg var akkurat som deg da jeg var yngre

Som for å si at «når jeg kan forandre meg, kan i hvert fall du forandre deg!».  De fleste som sier dette har forandret seg veldig, og har gjerne fire barn, med den femte på vei. Jeg tror faktisk ikke noe på at de ikke har likt barn.

5. Jeg liker ikke andres barn, altså.

Ok. Ikke jeg heller.

6. Hvem skal ta vare på deg når du er gammel?

I hvert fall ikke barna mine! Å sette i gang med å avle egne hjemmehjelper synes jeg er ganske drøyt. Jeg er dessuten ganske sikker på at de neppe hadde hatt så veldig lyst til å passe på meg når jeg blir gammel og senil. Jeg hadde sikkert trodd jeg var på scenen hver gang jeg kom inn på kjøkkenet, og begynt å kle av meg (jeg har en fantasi om at jeg blir en glamorøs gammel dame som kan fortelle om et fantastisk liv som burleskartist). Dette er en jobb for profesjonelle – ikke traumatiserte avkom.