frivillig barnløs, frivillig barnløshet, ønsker ikke å være pappa, ønsker ikke barn, ønsker ikke å få barn

Erik Valebrokk (49)

  • Reisejournalist i Se og Hør med lang fartstid som musikk- og kulturjournalist før den store verden begynte å lokke med så mye at han måtte skifte beite.
  • Han driver også bloggen «Mitt liv som Erik» (erikvalebrokk.no) der han får utløp for sine andre interesser musikk, litteratur, film, mat og mer.

KOMMENTAR:

- Jeg er ektemann, jeg er kjæreste. Jeg er onkel, bror, sønn, fetter. Jeg er en ganske vanlig fyr, en normal samfunnsborger som utfører mitt arbeid, betaler min skatt og gjør mitt beste for ikke å plage andre.

Men jeg er ikke far, og jeg har heller ingen planer om å bli det.

Frivillig barnløs, du!

Vi betraktes omtrent på linje med avholdsfolk og vegetarianere – vi møtes med sjenert undring og betraktes som merksnodige vesener et godt stykke distansert fra våre fulle fem.

Men takk og pris er jeg mann. For menn er det å være frivillig barnløs adskillig mindre problematisk enn for kvinner.

Vi er to om det

Og for å ta det med en gang – så ingen skal synes synd på meg fordi jeg kanskje har en kone som ikke kan «skjenke» meg barn eller at jeg selv skulle være infertil, ute av stand til å reprodusere de genene jeg skamløst betrakter som helt utsøkte: Vi er to om det.

Bok om frivillig barnløshet

  • Teksten er et utdrag fra boka "Evig barnefri. Historier om frivillig barnløshet", som utgis på Humanist forlag.
  • Valebrokks kapittel er med i senere opplag.

Jeg er snart 50 år gammel, og gift med en kvinne som er nøyaktig like frivillig i sin barnløshet som meg. Slik har vi hatt det i nesten 20 år, og det er en beslutning vi alltid har stått sammen om.

Min kone har derimot fått møte omgivelsenes og samfunnets fordommer mot «sånne som oss» i langt større grad enn hva jeg selv har. «Hvorfor har du ikke barn?» «Kan du ikke få barn?» «Du må jo få barn!» «Det er så hyggelig med barn!» «Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel?» «Det er egoistisk ikke å få barn!» Disse reaksjonene er enkle å parere, og har gjerne enkle svar.

Verre er det med de ustilte spørsmålene, blikkene, hviskingen, skepsisen, den faktiske eller innbilte baksnakkingen – alt som sår tvil om hvorvidt man liker barn eller ikke, og den eventuelle skuffelsen man påfører foreldre og svigerforeldre ved ikke å få barn.

I sosiale sammenhenger føler hun på alt det usagte, mens jeg kan sitte og ha det helt fortreffelig.

Som når det er barn til stede ved middagsbordet, og de får lov til å gå og leke snarere enn å bli sittende sammen med oss voksne. Hennes tolkning er da at de blir unnskyldt fordi hun angivelig ikke liker barn. Kanskje har hun også rett, forhåpentligvis har hun det ikke.

Tabubelagt å være frivillig barnløs

Som mann unngår jeg i stor grad dette stigmaet.

Jeg har kun én venn som har sagt rett ut at han ikke fatter og begriper at vi ikke vil ha barn. Han skjønner det rett og slett ikke, han synes et valg som vårt er helt ubegripelig. Når jeg ber ham utdype, har han ikke mer krutt å komme med enn det jeg har hørt fra ham og mange med ham så mange ganger før: at det er så hyggelig med barn, at vi ikke forstår hva vi går glipp av, at vi ikke kommer til å ha noen til å ta vare på oss når vi blir gamle og grå.

Kan hende jeg kjenner flere som stiller seg like undrende til at vi ikke ønsker barn, men de har i så fall til gode å fortelle oss det. Kanskje de bare er godt oppdratt, eller kanskje de ikke vil såre, synes det er vanskelig, ikke vil snakke om det.

Det er jo en smule tabubelagt å være frivillig barnløs.

Viktig å være enige om avgjørelsen

Jeg skal innrømme at jeg iblant synes det er vanskelig å bli spurt av mennesker jeg møter om jeg har barn. Det er bare tre ord – har, du, barn – men de kan ha en overraskende stor effekt.

Når jeg svarer avkreftende, føler jeg iblant et visst behov for å forklare meg – og når jeg derfor følger opp med at jeg er frivillig barnløs, føler jeg også et behov for å fortelle at vi er to om avgjørelsen. Jeg er klar over at det er fullstendig irrasjonelt, men som frivillig barnløs føler iallfall jeg på dette stigmaet med ujevne mellomrom, enten jeg vil eller ikke.

Er jeg ekstra utrygg i situasjonen, har jeg en punchline som jeg tror virker, og den er at vi ikke hadde vært gift eller sammen om vi ikke var enige.

Vil den ene det motsatte av den andre – om det er å få barn eller ikke å få barn – er det noe som er så stort og viktig at det vil være ekstremt egoistisk å stå i veien for partnerens ønsker og behov. Da er sannsynligvis den beste utveien å finne en ny partner, simpelthen fordi du befinner deg i et forhold som ikke kan vare.

Artikkelen fortsetter under bildet.

frivillig barnløs, frivillig barnløshet, ønsker ikke å være pappa, ønsker ikke barn, ønsker ikke å få barn

FRIVILLIG BARNLØSE: Erik Valebrokk og hans kone Helle er i stand til å være mer spontane i forhold til å reise på ferie enn de ville vært om de hadde barn. © FOTO: Anders Husa

Vi velger et annet liv, en annen livskvalitet.

frivillig barnløs, frivillig barnløshet, ønsker ikke å være pappa, ønsker ikke barn, ønsker ikke å få barn

I MEDIA: Erik Valebrokk og Mari Groven Holmboe var gjester hos Vår Staude i God morgen, Norge for å snakke om hvorfor de har valgt et liv uten barn. Begge er bidragsytere til antologien Evig barnefri. © FOTO: Privat

Et kvalifisert valg

Hvor enkelt det enn er å svare på hvorfor man ikke ønsker egne barn, er det ikke nødvendigvis en enkel avgjørelse.

Å gå barnløs gjennom livet er i minst like stor grad et kvalifisert valg som det er å bestemme seg for å få barn.

Vi vet vi går glipp av mye, men vi har også tro på at det gir oss adskillig livskvalitet. Men vi velger et annet liv, en annen livskvalitet.

Det vi velger er frihet. Frihet til å gjøre det vi vil, når vi vil.

Spise når det passer oss og hvor det passer oss. Spontant reise bort en helg uten at vi trenger å tenke på barnevakt eller å ta med oss barna. Vi har bedre økonomi, bor bedre og spiser bedre. Vi kan utfolde oss som vi vil uten at det går på bekostning av barna. Vi kan bruke tiden vi ville brukt til å kjøre ungene til og fra trening på å dyrke egne interesser. Høres herlig ut, ikke sant?

Hva med alderdommen?

Det vi mister er følelsen av å bygge en familie, samles rundt middagsbordet og kjenne på tryggheten og tilhørigheten familieenheten ville gitt oss. Vi kan ikke sette pris på egne barns selskap, føle kjærligheten til dem. Vi mister privilegiet det er å følge barnas interesser selv om det stjeler av kvelder og helger og muligens stopper egen utfoldelse. Vi får aldri ta del i stoltheten av å se barna vokse opp, bli mennesker, prestere, kanskje til og med bli en slags speilbilder av oss selv.

Og ganske riktig, vi har ikke egne barn som kan ta vare på oss når vi blir gamle.

Men stopp en hal! «… Ta vare på oss når vi blir gamle?» Hva er egentlig det for noe? I mine ører lyder det omtrent som viktigheten av pensjonssparing. Å få barn for å bli tatt vare på som gammel er temmelig kynisk. Jeg tror for så vidt ikke det er eneste grunn til at folk velger å sette barn til verden, men altså.

Kanskje er det mest av alt bedagelighet? Eller er det frykten for alt som kan gå galt?

Handler mest om livsstil

Det er ingen fasitsvar på hva som er riktig og galt for hver enkelt av oss.

Jeg har – selvsagt – stoppet opp mange ganger og tenkt på hvor hyggelig det kunne vært å ha barn.

Det kan virke som noe grunnleggende i livet mangler, men like fort er jeg tilbake i den virkeligheten jeg har valgt meg, der jeg er på trygg og velkjent grunn. Likevel har nok alle vi som har valgt å være barnløse, følt på savnet den beslutningen kan påføre oss i litt nakne, ubeskyttede stunder. Har vi valgt feil? Har vi begått en kjempetabbe? I vårt tilfelle – neppe. Jeg tror likevel det ligger nedfelt i oss mennesker et behov for å formere oss, for å føre genene våre, eventuelt slekten, videre.

Vi kjenner på det iblant, men vi angrer ikke. Det er et valg vi har tatt, som vi står for, som vi er komfortable med.

For meg handler det mest av alt om livsstil. Jeg er en mann med mange interesser og gjøremål, jeg reiser en god del i jobben, jeg bruker mye tid på bøker og musikk. Med barn ville jeg opplevd begrensninger knyttet til alt dette. Men for å være dønn ærlig har jeg kanskje ikke noen gang sett dypt og grundig på årsakene til at jeg er frivillig barnløs, eller på hvilken grad av frivillighet som ligger til grunn for valget min kone og jeg har truffet.

Kanskje er det mest av alt bedagelighet? Eller er det frykten for alt som kan gå galt?

frivillig barnløs, frivillig barnløshet, ønsker ikke å være pappa, ønsker ikke barn, ønsker ikke å få barn

MED KONA: Erik er gift med Helle Øder Valebrokk. © FOTO: Privat

frivillig barnløs, frivillig barnløshet, ønsker ikke å være pappa, ønsker ikke barn, ønsker ikke å få barn

SPONTANT BESØK: Erik Valebrokk og hans kone Helle foran El Celler de Can Roca i den spanske byen Girona, kjent som verdens beste restaurant. Etter tre år på venteliste, fikk de plutselig telefon om en åpning og var i stand til å kaste seg rundt. Det hadde blitt verre om de var på ferie med barn. © FOTO: Privat

Ikke alle er foreldremateriale

For mange år siden var innstillingen min – lett koketterende, det skal sies – at jeg ikke ville påføre barn å vokse opp i en så brutal verden som denne. Jeg abonnerer ikke på den tankegangen i dag.

Får man først barn, får man ta jobben alvorlig og gjøre det man kan for å gi dem gode liv. Det er uendelig mange faktorer som kan komme inn fra siden og knuse alle gode hensikter, men det får stå sin prøve. Så nei, det er ikke vår brutale verden som stopper meg fra å få barn.

Verden kan også være aldeles vidunderlig, og jeg ville helt sikkert kunnet dele den med en «mini me» eller to i en gitt situasjon.

Ikke alle er foreldremateriale heller. Hver eneste dag settes barn til verden av menn og kvinner som ikke blir gode foreldre. Mer enn 10 000 norske barn bor i dag i fosterhjem. Disse barna har altså biologiske foreldre som av forskjellige grunner er ute av stand til å ta vare på dem. Det er meg fjernt å skyve dem foran meg for å argumentere for at jeg ikke vil ha egne barn, men også jeg skal ha økonomi, helse, trygge rammer og andre ting på plass om jeg skal bli far, og kanskje viktigst av alt, et reelt ønske om å bli det. Det siste har jeg ikke.

Onkel til seks

Det finnes en del oppleste «sannheter» om oss som har bestemt oss for ikke å få barn, som for eksempel at vi ikke vet hva vi snakker om når vi påpeker alt som har med oppdragelse å gjøre.

En annen av disse «sannhetene» er at frivillig barnløse ikke liker barn.

Det er en frisk påstand som for mitt eget vedkommende er som tatt ut av løse luften. Jeg er onkel til seks barn, og jeg er veldig glad i alle sammen. De er strålende små mennesker, herlige å være sammen med, gøyale å leke med, og i varierende grad er de også gode samtalepartnere.

Det er klart jeg snakker med dem om andre ting og på andre måter enn med foreldrene deres, men å tro at man ikke liker barn fordi man selv har valgt å være barnløs, er for meg en besynderlig antagelse.

Tonje Tornes

Ungdommens råskap

"Kom hit med pengene ellers tar jeg deg i toer'n".

Ingen planer om å bli far

Jeg vil heller være en god onkel enn en potensielt misfornøyd og dårlig far.

Så får jeg håpe at mine nieser og nevøer vil huske meg som han kule onkelen når jeg sitter der tilårskommen og dårlig til bens. For meg er det givende å tilbringe tid med barn, men jeg vil ikke tilbringe all min ledige tid med dem. Jeg vil ikke ha ansvaret det er å ha barn, med alle bekymringene og frustrasjonene det medfører. Jeg vil ikke ha den økonomiske byrden, og jeg vil ikke endre livsstil.

Det kan godt tenkes jeg ville blitt en god far – mange har antydet det (uten at de nødvendigvis har rett) – men jeg er veldig fornøyd med det livet jeg har. Som far ville det sett helt annerledes ut, og muligheten for at jeg ikke ville være lykkelig, er så avgjort til stede.

Så altså – jeg er ikke far, og jeg har heller ingen planer om å bli det.

Vil du lese saker om kjønnsforskjeller? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!