Kvinner i motstandskampen

Åtte beintøffe motstandskvinner du sannsynligvis ikke har hørt om

Kvinners innsats mot nazistene ble lenge fortiet. Disse åtte spilte nøkkelroller i motstandskampen.

KRIGSHELTER: Et knippe av kvinnene som var med i motstandskampen.

KRIGSHELTER: Et knippe av kvinnene som var med i motstandskampen. Foto: Norges hjemmefrontmuseum, Oslo museum, Schrøder / Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, Normann/Domkirkeoddens fotoarkiv

Publisert Oppdatert
Korrekt bilde: Ifølge historiker Kristin Hatledal er det først de senere årene at Norge har fått en mer balansert bilde av andre verdenskrig.

Korrekt bilde: Ifølge historiker Kristin Hatledal er det først de senere årene at Norge har fått en mer balansert bilde av andre verdenskrig. Foto: Foto: Tove Breistein

– Kanskje på grunn av datidens kjønnsrollemønster var det vanskelig for kvinnene å fortelle at de hadde deltatt i motstandsbevegelsen. På 1950-tallet fikk vi det som senere har blitt kaldt for husmødrenes storhetstid. Og når husarbeidet var et ideal, passet det ikke å ha vært i for eksempel skytetrening i Sogndalsfjellene, sier historiker Mari Jonassen til Kvinneguiden.

Hun er forfatter av boken Alt hva mødrene har kjempet som handler om kvinners deltakelse i motstandsarbeidet under den tyske okkupasjonen.

Jonassen forteller at det er registrert 1003 kvinner fra hele landet som deltok i motstandskampen. Både husmødre med mann og barn og ungjenter kastet seg ut i kampen mot tyskerne.

– Her er det imidlertid store mørketall, for etter krigen ble det viktig for dem som hadde deltatt å ikke snakke om det de hadde gjort. Det var en slags æreskode, en taushetsplikt de involverte påla seg selv, sier Jonassen.

Skjev historiefortelling

Men det var ikke bare taushetsplikten som var årsaken til at kvinnenes historie ble holdt skjult.

De fleste historikerne på den tiden var menn. De skrev først og fremst om sine opplevelser under krigen og fortalte ikke mer enn nødvendig om kvinnenes innsats, sier historiker Kristin Hatledal til Kvinneguiden.

Hun er forfatter av boken Kvinnekamp som beskriver norske kvinners innsats under krigen. Ifølge Hatledal er det først de siste 20 årene at kvinnenes kamp har blitt fortalt.

Risikerte livet

Da tyskerne tok over landet i april 1940 var det mange kvinner som meldte seg til tjeneste.

Holdt hemmelig: Historiker Mari Jonassen forteller at det ikke ble sett på som kvinnelig å ha deltatt under krigen.

Holdt hemmelig: Historiker Mari Jonassen forteller at det ikke ble sett på som kvinnelig å ha deltatt under krigen. Foto: Pressefoto: Aschehoug

– Noen ytterst få kom med i kamphandlinger, mens de fleste sluttet seg til som sykepleiere eller la forholdene til rette for soldatene gjennom blant annet matlaging, sier Jonassen.

Rundt 40 prosent av motstandskvinnene bodde i Oslo. Halvparten var mellom 15 og 30 år, og flesteparten var yrkesaktive. Tallene er basert på en undersøkelse av de 1003 registrerte kvinnene.

– Mange av disse kvinnene hadde ikke ansvar for hus og hjem, og hadde derfor lettere for å delta i motstandsarbeidet. Yngre kvinner ble ofte satt til kurervirksomhet, mens de eldre huset flyktninger og motstandsfolk, sier Hatledal.

Kvinnene hadde mange av de samme oppgavene som mennene under krigen. De spionerte på tyskerne og ga viktig etterretningsinformasjon til norske myndigheter i Sverige og England. Kvinner hjalp også flyktninger over grensen, bidro til sabotasjeaksjoner og skrev illegale aviser. De satt også i hemmelige loftsrom og chiffrerte og dechiffrerte kodemeldinger som kom over radioen.

– Tyskerne hadde et gammeldags syn på kvinner og trodde ikke de kunne drive med motstandsarbeid. Kvinnene ble derfor ikke like mistenkt som menn, og hadde lettere for å gå rundt med hemmelige dokumenter og våpen gjemt under klærne, sier Hatledal.

De aller fleste fortsatte sitt normale liv som koner og mødre. Og de fortsatte som lærer, kontordame eller telekvinne, samtidig som de var med i motstandskampen.

– Noen spionerte på nazistene fra arbeidsplassen. Flere kvinner satt i posisjoner som gjorde at de kunne levere falske identifikasjonspapirer og rasjoneringskort til motstandsfolk, sier Hatledal.

– Noen få var fulltidsaktivister. De skaffet seg nye identiteter, brøt kontakten med familie, venner og arbeid og studier.

Men på to spesielle område ble kvinnene utestengt fra motstandsbevegelsen, og det var militære motstandsgrupper og sabotasjegrupper.

–  Kjønnsrollemønsteret i de militære motstandsgruppene var nokså tradisjonelt. Kvinner var derfor lite velkomne til å være med i disse gruppene. Det var først på slutten av krigen at kvinnene fikk være med på dette, sier hun.

Men jobbene de gjorde var livsfarlige. Flere kvinner kom under oppsikt fra okkupasjonsmakten og måtte flykte.

– Noen ble arrestert og utsatt for harde avhør, også grusom tortur. I overkant av hundre norske kvinner ble sendt til Ravensbrück, som var en konsentrasjonsleir for kvinner i Tyskland. Tre norske kvinner ble henrettet av tyskerne, sier Jonassen.

Noen ofret også livet i kampene.

–  Av norske krigsdødsfall som er beregnet til 10 262 personer var 833 kvinner, forteller Jonassen.

Her er åtte motstandskvinner som kjempet mot nazistene:

Eva Jørgensen (senere gift Kløvstad)

Da krigen brøt ut, var Eva 19 år og gikk på gymnaset på Hamar. Hun følte at okkupasjonen var en voldsom krenkelse, og hadde øyeblikkelig lyst til å involvere seg i motstandskampen. Eva fortsatte skolearbeidet, samtidig som hun hjalp Røde Kors med å sy uniformer.

Leder: Eva Kløvstad var leder i Milorg-gruppen D-23 på Hedemarken.

Leder: Eva Kløvstad var leder i Milorg-gruppen D-23 på Hedemarken. Foto: Foto: Normann – Domkirkeoddens fotoarkiv

I 1943 var hun ferdig med handelsskolen og ble ansatt som stenograf og bokholder ved Samferdselskontoret på Hamar. Der underslo hun bensinmerker og gav dem videre til motstandsfolk som hjalp flyktninger over til Sverige.

Høsten 1944 ble hun spurt av daværende distriktssjef i Milorg-avdelingen D25 på Hamar, Christian Juell Sandberg, om hun ville være sekretær for han.

Milorg var en militær motstandsorganisasjon som bestod av 55 000 personer som støttet allierte operasjoner i Norge og hadde egne aktive sabotasjeoperasjoner.

Tre uker etter at Eva startet i jobben som sekretær for Sandberg ble han drept av tyskerne. Resten av ledelsen i D25 flyktet til Sverige, men Eva nektet å gjøre det samme.

Etter at det illegale arbeidet i Hamar hadde stått på stedet hvil, fikk Eva til slutt i gang flyktningrutene og etablerte kontakt med Oslo gjennom en kurer. Via ham fikk hun tak i rasjoneringskort, penger, pistol og en radio.

Eva ble spurt om å bli den nye distriktssjefen, men sa nei fordi hun mente at mennene ikke ville ha tillit til en kvinne.

Siden hun hadde mange kontakter i området og mye lokalkunnskap, gikk hun tilslutt med på å ta lederrollen under dekknavnet Jacob. Med hjelp av en mannlig leder fra Oslo tok de over Hamar-avdelingen, og Eva hadde rundt 1200 menn under seg.

Fra april 1945 til krigen var over, var hun i dekning med en av de andre lederne i Milorg-gruppen. Dagen etter frigjøringen marsjerte hun inn til Hamar sammen med de andre soldatene.

Siden hun var kvinne, fikk hun ikke lov til å defilere i Oslo foran kongen i juni samme år, men hun dro til Oslo likevel.

 «Jeg sto på sidelinjen og så på. Det var litt bittert, fortalte Eva Kløvstad da hun som 92-åring ble intervjuet i Dagsavisen. Først i 1988 fikk hun deltakermedalje.

Inger-Johanne Kolberg

Inger-Johanne fullførte handelsskolen i 1938. Kort tid etter ble hun ansatt som kontordame i administrasjonen på Strand Brænderi. Sommeren 1942 ble hun spurt om hun kunne skrive tekster over på stensiler til den illegale avisen «Den andre front» i Moelv, og det gjorde hun det neste året.

Illegal presse: Inger-Johanne Kolberg skrev tekster til den illegale avisen «Den andre front» under krigen.

Illegal presse: Inger-Johanne Kolberg skrev tekster til den illegale avisen «Den andre front» under krigen. Foto: Foto: Normann – Domkirkeoddens fotoarkiv

Avisen kom ut en gang i måneden og var den eneste illegale avisen i Hedmark. Den ga nyheter om det som skjedde i Norge og i resten av Europa til hedmarkingene. Avisen fungerte som motoffensiv mot NS´ forsøk på å overbevise nordmenn om sin ideologi.

Til forfatteren av boken «Alt hva mødrene har kjempet» sa Inger-Johanne at hun var naiv og tenkte lite over de strenge lovene som gjaldt illegalt arbeid. Og at hun ikke klarte å forestille seg at  hun selv kunne bli rammet.

Men i mai 1943 ble redaktøren av avisen arrestert, og han røpet navnet hennes til Gestapo under avhør.

Inger-Johanne hadde mange anledninger til å flykte, men gjorde det ikke fordi hun var redd det ville få konsekvenser for moren.

Inger-Johanne fortsatte som kontordame hos Strand Brænderi. I oktober samme år ble hun arrestert. Først nektet hun for å ha vært med på å produsere avisen, men innrømmet det tilslutt.

24 år gammel ble hun først sendt til fengselet i Hamar, så til Grini og endte tilslutt opp i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland som NN-fange.

Etter ett år og tre måneder i fangenskap ble hun reddet av de hvite bussene i april 1945. De siste ukene før freden kom til Europa, arbeidet hun på et flyktningmottak i Sverige. Etter krigen ønsket hun ikke å snakke om det hun hadde gjort under okkupasjonen.

Søstrene Helga og Aasta Stene

Søstrene var begge pedagoger og fryktet lenge at en krig kom til å bryte ut. Da det skjedde, arbeidet Aasta ved Handelsgymnaset i Trondheim, mens Helga var lektor ved høyskolen i Oslo.

Motstandskvinne: Helga Stene ble tatt inn til avhør hos Gestapo for å ha drevet antinazistisk propaganda i skolen.

Motstandskvinne: Helga Stene ble tatt inn til avhør hos Gestapo for å ha drevet antinazistisk propaganda i skolen. Foto: Foto: ukjent person/Oslo Museum

FORELDREAKSJONEN: Aasta Stene var med på å organisere den største holdningskampanjen under krigen.

FORELDREAKSJONEN: Aasta Stene var med på å organisere den største holdningskampanjen under krigen. Foto: Foto: Norges Hjemmefrontmuseum

Begge var aktive medlemmer av Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund (NKAL) og tok initiativ til møte kort tid etter krigens utbrudd.  Der ble kvinnene enige om å gjøre motstand mot okkupasjonen ved å spre informasjon om det som skjedde. Helga opprettet en hjelpekasse på Aars og Voss skole som skulle gi økonomisk støtte til lærere som mistet jobben under krigen.

Søstrene reiste mye rundt i landet for å samle informasjon om det som skjedde i de ulike områdene. Sommeren 1940 reiste de til Mosjø-området, hvor kommunikasjonen hadde vært avgrenset siden okkupasjonen.

Fire uker senere var de tilbake i Oslo, hvor leiligheten deres var blitt rene motstandsleiren for å spre informasjon om sannsynlige tyske mål. Informasjonen formidler de til både NKAL og Gro-komiteen, som bestod av små kvinne-grupper.

I februar 1942 vedtok Vidkun Quisling en lov om tvungen ungdomstjeneste i NS ungdomsfylking for jenter og gutter mellom 10 og 18 år. Samme dag ble det vedtatt obligatorisk innmelding for alle lærere i Lærersambandet.

Søstrene engasjerte seg raskt i arbeidet med å forhindre tyskernes nazifisering av den norske skolen. De organiserte den største holdningskampanjen under krigen kalt «Foreldreaksjonen».

Foreldre over hele landet sendte brev til det nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet og protesterte mot nazifiseringen av skolen. Brevene nådde departementet samme dag, og kort tid etter ble Helga tatt inn til avhør hos Gestapo.

Hun ble sluppet fri med en advarsel og loven ble tilslutt fjernet.

I 1943 flyktet søstrene til Sverige. Der samlet de informasjon om det som skjedde i utlandet som de sendte videre til kvinnegruppene de hadde vært med på å starte i Norge. I august 1944 reiste søstrene videre til England og fortsatte med informasjonsarbeidet der, samt holdt foredrag for norske styrker i England og for britiske styresmakter.

Søstrene møtte også medlemmer av den norske regjeringen og fikk audiens med Kong Håkon tre ganger. I slutten av mai 1945 reiste de tilbake til Norge.

Søstrene Olaug og Leikny Karlsen

Søstrene flyktet tidlig til Sverige da krigen brøt ut og begynte å jobbe som lærere. Men de kjente raskt på lysten til å gjøre en innsats i hjemlandet.

Olaug fikk i oppdrag av den sovjetiske legasjonen i Stockholm å reise tilbake til Norge for å verve Maria Quisling til å arbeide for den allierte siden. Oppdraget viste seg å være umulig.

Tilbake i Norge ble hun medlem av Norske Kommunistiske Parti (NKP) og vervet søsteren Leikny. Begge ble aktive motstandere mot okkupasjonsmakten.

De var med på å gjennomføre sabotasjeaksjoner, bygget opp en omfattende illegal presse og drev kurérvirksomhet over svenskegrensen. Søstrene var også aktivt med på å produsere og distribuere illegale aviser.

Høsten 1942 startet det tyske politiet opp med en intens jakt på partiets ledelse. 38 personer ble tatt og to ble drept. Olaug ble tatt og sendt til Grini, mens 24 år gamle Leikny ble skutt i armen og sendt til sykehuset i Søndre Land. Ved hjelp av broren klarte hun å rømme fra sykehuset.

Olaug ble værende på Grini til krigen var over, mens Leikny gikk i dekning først hos en familie og så hos en annen. Der svevde hun mellom liv og død.

Da faren for infeksjon i såret var over, ble hun fraktet til en hytte i Randsfjorden. Der ble hun liggende i tre måneder, før hun reiste tilbake og fortsatte motstandsarbeidet.

Verken Leikny eller Olaug fikk noen medalje for krigsinnsatsen.

Olaug slet veldig med helsen etter påkjenningene hun hadde vært gjennom under krigen. Hun søkte om krigspensjon, men den første søknaden ble avslått. I 1971 søkte hun på nytt - da ble den godkjent.

Karin-Lise Elstad

Høsten 1940 ble Karin-Lise spurt av Axel Stang, minister for Departementet for arbeidstjeneste og idrett, om hun ville arbeide som hans sekretær. Etter å ha fått grønt lys fra Hjemmefronten takket hun ja til stillingen.

DOBBELTLIV: Karin-Lise Elstad Elstrand var agent for Etterretningstjenesten Zero-gruppen.

DOBBELTLIV: Karin-Lise Elstad Elstrand var agent for Etterretningstjenesten Zero-gruppen. Foto: Foto: Norges Hjemmefrontmuseum

Ved siden av sekretærjobben arbeidet hun som informant for Hjemmefronten.

Under hele krigen levde Karin-Lise et dobbeltliv der hun jobbet for Stang på dagtid og på kveldstid som agent for etterretningstjenesten, Zero-gruppen.

Karin-Lise stjal ofte dokumenter fra ministeren som hun stiftet under kontorpulten sin for så å frakte dem hjem etter endt arbeidsdag. Om nettene kopierte hun dokumentene og sendte dem med kurér til norske styresmakter i blant annet England.

Informasjonen hun sendte til England var viktig for motstandsarbeidet i Norge.

Etter krigen fikk mange spioner problemer med folk som trodde de hadde arbeidet på feil side, men denne mistanken måtte aldri Karin-Lise slite med.

Rett etter krigen fikk hun diplom for sin innsats.

Astrid Løken

Astrid studerte zoologi på Blindern da hun våren 1941 ble rekruttert til den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU. Med 1500 agenter spredt rundt over hele landet var det den største og viktigste allierte etterretningsorganisasjonen i Norge.

SPION: Astrid Løken arbeidet i XU-Sentralen i Oslo under andre verdenskrig.

SPION: Astrid Løken arbeidet i XU-Sentralen i Oslo under andre verdenskrig. Foto: Foto: XU, fra boken «XU i hemmeleg teneste 1940-45»

LES OGSÅ: Sonja var helt sikker på at hun ikke ville overleve andre verdenskrig

I 1943 fikk Astrid tillatelse fra nazistene til å samle inn data om humler på Hardangervidda. Samtidig som hun gjorde det, spionerte hun på tyske forlegninger og troppebevegelser.

I boka XU i hemmeleg teneste 1940-1945 fortalte Astrid at hun aldri var redd, og at hun var likegyldig til om hun kom levende eller død ut av tjenesten.

Rett før krigen brøt ut hadde kjæresten hennes dødd av tuberkulose.

Fra 1943 og frem til freden kom i mai 1945, satt Astrid i ledelsen til XU. Hun koordinerte og videreformidlet informasjon til de norske eksilmiljøene i Stockholm og London.

Under krigen utviklet XU et kurérsystem fra Norge til Storbritannia via Sverige. Informasjonen som Astrid og de andre agentene sendte til Storbritannia, gjorde at de allierte styrkene hadde god oversikt over tyske styrker i Norge, noe som var helt nødvendig ved bombetokter.

Mange motstandsarbeider i XU måtte flykte under krigen, men Astrid klarte å holde seg utenfor okkupasjonsmaktens mistanker. Ifølge Dagbladet levde hun et dobbeltliv i konstant fare der hun sov med pistol under puta, hadde brannbomber på nattbordet og håndgranater ved sengekanten.

I tillegg hadde hun alltid med seg en cyanidpille i tilfelle hun måtte ta sitt eget liv.

Kilder: Kristin Hatledal, Mari Jonassen, Kvinnekamp, Alt hva mødrene har kjempet, Riksarkivet, snl.no, dagbladet.no, dagsavisen.no, wikipedia.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning