Christin Lund/Norsk Ukeblad

Piken med fangelistene

Ved hjelp av Norgesglass med potetsalat reddet hun hundrevis av norske krigsfanger. Les hennes historie.

Reidar Gabler (70) har alltid visst at moren var norsk, og at faren var tysk soldat.

Da Reidar var barn, bodde han i Tyskland sammen med sine foreldre og søsken, men da han ble voksen, flyttet han til Sarpsborg. Her giftet han seg med Marit (67), som den gang het Sæther.

Reidar visste lite om morens historie, helt til hun for noen år tilbake begynte å fortelle:

Notodden våren 1944: Else Marie Huth jobber på forsyningsmottaket på Notodden. Her treffer hun Erich Gabler. De er begge unge. «Ham skal jeg ha!» tenker Else da hun ser Erich for første gang.

Han er tysk soldat. Det er krig, men det går mot fred. De første vårtegnene i 1944 har kommet. Det er deilig være forelsket, og de vet at de vil være sammen for resten av livet.

Allerede på frigjøringsdagen 8. mai 1945 mister Else jobben. Hun må gå på dagen. Med unntak av moren, Asta, bryter både far og syv av ni søsken kontakten med henne på grunn av kjærlighetsforholdet til den tyske soldaten.

Faren hennes har selv sittet i tysk fangeleir under krigen for sitt motstandsarbeid, og fire av brødrene har flyktet til Sverige og England av samme grunn.

Nå er endelig tre millioner nordmenn fri, og 350 000 tyske soldater interneres som krigsfanger og skal sendes ut av landet. Else gleder seg over freden.

Men frykten for hva som kommer til å skje med henne og Erich, er større. Erich er mannen i hennes liv. Hun kan ikke velge ham bort.

Tyskerjenter i Norge

- Tyskerjenter var helt vanlige jenter som var, eller ble sett på, som venner eller kjærester med menn i tysk tjeneste. Å ha snakket med en mann i tysk uniform, kunne være nok til å bli beskyldt for å være tyskerjente.

- I frigjøringstiden ble tyskerjentene hardt straffet. De kunne bli utsatt for voldsaksjoner, internering i leirer, oppsigelse, arrestasjon og uthengning i det offentlige rom. Giftet de seg med kjæresten sin, ble de fratatt statsborgerskapet.

Ingen vet hvor mange tyskerjenter det var, og vi trenger mer forskning på dette feltet for å konkludere. De fleste forskere tror at det var mellom 30 000 og 50 000. Terje A. Pedersen som har skrevet masteroppgave om tyskerjentene i Norge, mener det kan ha vært så mange som 100 000.

Kilde: Gunhild Lurås ved Norsk Industriarbeidermuseum

Da han blir internert i fangeleiren på Notodden, setter hun alt på spill for fortsatt å få treffe ham. Hun sniker seg inn i fangeleiren og gjemmer seg i et hemmelig hull i jorden, under tregulvet på rommet hans. Hun krøker seg sammen og skjelver av redsel hver gang norske offiserer kommer trampende inn over hodet hennes.

Hun vet at om de finner henne, vil livet endres for alltid. I opptil tre uker av gangen holder Erich henne skjult på rommet. Else er redd. Hun vet hvordan de behandler «tyskertøser».

Skam

Det er 17. mai 1945. De norske flaggene vaier over hundretusenvis av stolte og lykkelige nordmenn på Karl Johan. I den samme gaten tvinges «tyskertøser» til å marsjere halvveis avkledd mens de bærer plakatene «Jeg er tysk hore».

Mens dette skjer, sitter Else og en like ulykkelig venninne på et lite kjøkken i Notodden. De vet ikke hva de skal gjøre, så de bare sitter der – og er redde. På ettermiddagen kommer en mann fra det norske politiet. Han går inn i hagen og skyter venninnens hund. Fra nå av blir de fritt vilt i Norge, Else og titusener av andre jentene som har hatt, eller har, et forhold til tyske soldater.

En dag skjer det. På vei inn i leiren for å besøke Erich, blir Else oppdaget og arrestert. Hun føres inn til et skolelokale stappfullt av andre tyskerjenter. Hun trues med tvangsklipping, og må marsjere med bevæpnede soldater både foran og bak, med vaskebøtte i hånden for å «vaske ut dritten etter tyskerne.»

Mamma Asta prøver å hente datteren. Politimesteren er så uforskammet mot moren at hun til slutt roper ut:

- Ti stille! Jeg har syv sønner som har vært motstandsmenn, fire av dem i England!

Det blir stille. Else føler stor skam. Den slippet aldri taket i henne. Men kjærligheten er større enn skammen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

VISSTE LITE: Først i 2008 fikk Reidar Gabler og hans kone Marit hele historien om Reidars foreldre. De har fotoalbum og brev fra tiden moren aldri snakket om. © Christin Lund

Broren er sjef

Else og Erich interneres i fangeleiren i Brevik, men de vet at Erich snart vil bli sendt med de enorme fangetransportene til det fattige og sønderbombede Tyskland.

For at ingenting skal skille dem igjen, bestemmer de seg for å gifte seg. For Else innebærer det at hun blir fratatt sitt norske statsborgerskap og blir forvist og deportert til Tyskland. Hun har aldri vært utenfor Norge før.

Nå kommer Elses bror hjem fra England, og han blir sjef i fangeleiren i Brevik. Han aner ikke at en av tyskerjentene som sitter der, er hans egen søster. Else får vite at broren er der, men nekter for at hun er hans søster. Hun vil ikke bringe skam over broren. Når broren blir oppmerksom på at hun er der, behandler han henne som en fremmed. Han skriver et brev til henne hvor han sier at han nå avskriver henne som søster.

Elses foreldre får sjokk når de får brevet om giftermålet som planlegges. De lokker med penger og trygler datteren om å la være. Men 23-åringen lar seg ikke rikke. Presten nekter først å vie de to elskende, men Elses mor tar ham fatt så han likevel gjør det. Asta er også den eneste som kommer i bryllupet 19. oktober 1945. Hun har med seg en blå kjole som blir datterens brudekjole. Erich har på seg uniform. De får ingen bryllupsgaver.

1. april året etter blir Reidar født. Mot alle regler blir det tyske barnet døpt i Brevik kirke. Det er Elses far som ordner dette, og dåpen blir første gang far og datter møtes siden hun fortalte at hun skulle gifte seg. Faren gråter gjennom hele seremonien, men blir med dem på kaffe etterpå.

«Jeg håper du vet hva Else gjør for deg,» sier han til Erich. Det er siste gang de ser ham. 3. juni blir den vesle familien sendt med båt og kuvogner til Øst-Tyskland. Noen måneder senere dør faren hennes, 57 år gammel.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FJERNT MINNE: Reidar Gabler (i midten) sammen med broren Arne og søsteren Rose. Reidar husker lite fra oppveksten i Tyskland. © FOTO: Gablers private bilder

Sengetøyet fryser fast

Livet er hardt i det russerstyrte Øst-Tyskland, og familien sulter. Ti måneder etter at Reidar blir født, får Erich og Else sønnen Arne. Litt senere kommer datteren Rose til verden. Familien flykter etter hvert til Vest-Tyskland, fordi Erich vekker harme som antikommunist. De er fattige. Taket lekker, og gulvet er av jord. Når de våkner om morgenen, er sengetøyet frosset fast i veggen.

Elses mor forsøker iherdig å få dem til Norge. Som enke har hun god plass til dem. Alle søknader blir avslått, selv de til Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Asta får til nød lov til å sende hjelpepakker til datteren og barnebarna, men skoene hun forsøker sende Erich, blir holdt igjen.

Endelig får Else tillatelse av norske myndigheter til å besøke Norge. Eldstesønnen Reidar er åtte år da han sammen med moren og søsknene tar toget til Sarpsborg for første gang. Der blir de mottatt av hele sin norske familie.

De spiser kjøttpølse, poteter og saus, de leker, og de fryser aldri. Barna er i himmelen, og den som tar seg mest av dem og blir den næreste, er Elses bror, han som var sjef i fangeleiren. De er søster og bror igjen.

- Det var krig, Else, er det eneste han sier.

Siden sier ingen noe om noe. Aldri. Det er for vondt. De vil glemme. Og de vil være en stor og glad familie igjen. Else og barna blir ett år i Norge før de returnerer til Tyskland. Erich puster ut. Han var redd han hadde mistet dem for alltid.

Else får jobb som vaskehjelp og Erich som elektriker. De får råd til en liten, ordentlig leilighet, og livet blir mye bedre.

Hvert år reiser de på sommerferie til Norge. Reidar føler seg fort mer norsk enn tysk. I Norge har han en stor familie. I Tyskland er familien delt mellom øst og vest. Det går 20 år før de får se dem.

På skolen i Vest-Tyskland går det greit for barna. Reidar har særlig ett spesielt minne: En dag de lærer om nasjonalsanger, og kommer til «Ja vi elsker», reiser han seg stolt opp ved pulten sin. Han vet han må til Norge. Få lov til å være norsk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FIN FAMILIE: Else og Erich med sønnene Reidar og Arne i Tyskland i 1949, noen år før Rose ble født. © FOTO: Gablers private bilder

REIDAR GABLER: - Når jeg så ham første gangen var han den peneste gutten jeg noen gang har sett. Jeg visste ikke at han var tysk. Han var ny i byen. Dagen etter at jeg så han sendte han kusinen sin for å spørre om jeg ville treffe ham, sier Marit Gabler. © FOTO: Gablers private bilder

Forelsket i en «tyskerunge»

Sarpsborg 1966: Det var kjærlighet ved første blikk da Marit Sæther får øye på den "nye" gutten som plutselig har dukket opp i Sarpsborg. Hun synes nesten han er for pen til å være mann, og det tar ikke lang tid før hele byen ligger langflate etter Reidar Gabler.

Han ser henne fra bilen han sitter i sammen med fetterne sine. De kjører rundt i sentrum og ser på jentene. Han er 20, og har bodd i Norge i tre dager. I dag har han bursdag. Han legger merke til den lyse og fagre Marit, hun har et «visst blikk» som gjør ham oppmerksom på henne, og at hun er oppmerksom på ham.

Han tør ikke snakke til henne selv, og ber fetteren spørre henne om hun har lyst til å komme ut fra restauranten hun sitter på, og prate med ham. Marit forstår ikke med én gang hvem som vil treffe henne, men går ut. Hjertet banker vilt når hun ser at det er ham. De blir kjærester – og problemene starter.

Selv om Reidar lærer seg perfekt norsk, kan han ikke skjule sin historie. Ryktene løper alltid foran ham. Om tyskerungen. Mange er misunnelige på hans populære og vinnende vesen, og bruker det de kan for å sverte ham. Reidar bor hos familien, som også skaffer ham jobb på Sarpsborg Papp.

Marits far, en motstandsmann, er forferdet, og jager ofte Reidar vekk når han kommer på besøk. Til slutt blir det for mye for det unge paret. De orker ikke mer nervepåkjenning og går fra hverandre.

Skjebnens tilfeldigheter

Tiden går, Reidar får ny kjæreste, og Marit bestemmer seg for å jobbe i Oslo. Samtidig blir Reidar overtalt til å bli med en fetteren til sjøs.

Tilfeldigvis møtes de på Sarpsborg stasjon, hun på vei til ny jobb, han på vei til båthavnen i Oslo. Han blir glad for å se henne som han så lenge har forsøkt å glemme. De gjenopptar kontakten. Brevveksler til han er hjemme igjen ett år senere. De vet at det er dem nå, og en oktoberdag i 1968 ber de Marits foreldre på kaffe i restauranten foreldrene driver.

I lommen har Reidar esken med forlovelsesringene. De skal fortelle dem det i kveld. De er nervøse. Marit drar Reidar med ut baktrappen, og sier at esken med ringene skrangler når han går. De tar dem derfor på seg, og går inn igjen. Når Marits far ser ringene på fingrene deres, reiser han seg opp og går ut. Men kort tid etterpå kommer han tilbake og gratulerer dem.

- Jeg har bare én datter. Om du skal gifte deg med en tysker, Marit, må det være Guds måte å si at man ikke skal hate, sier han alvorlig. Han ber dem også gifte seg så fort som mulig, gjerne til sommeren.

Andre juledag går han med på å treffe Erich, Reidars far. «Jeg treffer ham kun om han bare var vanlig soldat under krigen!» er betingelsen. Det var Erich. De to som en gang kjempet på hver sin side, blir gode venner.

Marits far holder selskapet på restauranten sin, og inviterer alle både fra Norge og Tyskland. Alle kommer, unntatt to av brødrene hans. Marits far er syk, og dør ikke lenge etterpå, bare 48 år gammel.

Erich og Else er ofte på besøk hos barna og etter hvert barnebarna de får i Norge. De prøver igjen å få lov til å flytte dit, men blir avvist på ny. Det første barnebarnet deres blir født på selveste 17. mai.

Han er bare tre år da han kommer hjem fra barnehagen, og spør mamma Marit om han er tyskerunge.

På barneskolen kommer han en dag fra skolen og forteller at han har fått nytt kallenavn: Nazisten. Han spør pappa Reidar hva det egentlig er for noe ...

Artikkelen fortsetter under bildet.

ØDELA NESTEN KJÆRLIGHETEN: At faren var tysk soldat under krigen, skapte problemer da Reidar møtte Marit. Forholdet holdt på å ryke, men nå har de vært gift i nesten 50 år. © FOTO: Christin Lund

Unik utstilling

Norsk Industriarbeidermuseum åpnet 1. mai utstillingen I seng med fienden? på Vemork på Rjukan. Den står til 1. desember.

Utstillingen handler om Norsk Hydros økonomiske samarbeid med tyskere under den andre verdenskrig, og jenter som innledet kjærlighetsforhold til menn i tysk tjeneste.

Etter krigen ble jentene hardt straffet, til tross for at de ikke hadde brutt noen lov. Hydro ble etterforsket for landssvik, men det ble ikke reist tiltale.

Gjennom å spre kunnskap om dette ønsker Norsk Industriarbeidermuseum å bidra til debatt om et vanskelig historisk tema, samt nyansere helte- og fiendebildet under andre verdenskrig.

Se www.vemork.visitvemork.no

Oppreisning

Reidar Gabler (70) og hans kone Marit (67) visste lite om Elses historie. Det ble aldri snakket om. Ikke før de i 2008 leste et intervju med henne i Bergens Tidende. Else var en av dem som fortalte sin historie i boken Tyskerjentene av Helle Aarnes i 2009.

Frem til da hadde hun holdt alt inni seg i nesten 60 år. Reidar har bestandig visst at det var «noe» som ikke var som det skulle være, men gravde ikke mer i det enn at han fikk vite at moren var norsk og faren tysk soldat da de traff hverandre.

- Jeg ringte til henne og spurte hvorfor hun fortalte nå, siden hun aldri hadde fortalt noe før. Hun svarte bare at hun ikke hadde tenkt på det, forteller han.

Ikke lenge etter døde moren.

- Jeg vil bare at mamma skal få en slags oppreisning. Hun gjorde ikke noe annet galt enn å elske pappa. Mamma, og mange med henne, har lidd nok. Hatet har gått i generasjoner, men jeg håper det snart er over. Jeg håper at det å forelske seg i «fienden» ikke lenger skal ses på som det landsforræderi disse jentene ble straffet for. Jeg skulle ønske at kjærlighetshistorien til mine foreldre ikke lenger trenger å bli sett på som en stor skam, sier Reidar Gabler alvorlig.

Nå lar han brev til moren, hennes historie og bilder, bli en del av utstillingen I seng med fienden? på Norsk Industri-arbeidermuseum på Vemork, for å sette lys på hvordan jentene som forelsket seg i feil mann, ble behandlet.

- Du skal aldri gå i livet og angre, var noen av Else Gablers siste ord.

Vil du lese flere slike saker? Følg Kvinneguiden på Facebook.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!