I en tidligere artikkel beskrev jeg min redsel og bekymring for å begynne å trene. Jeg har som nevnt i artikkelen aldri likt å trene, og jeg gruer meg voldsomt foran min første time med treningsveileder Sissel.

På forhånd har jeg undersøkt hva jeg må ha av utstyr. Jeg har gått til innkjøp av en billig treningsbukse og en sportsbh, og har funnet en behagelig t-skjorte hjemme. Joggesko har jeg fra før, både gamle og ikke spesielt fine, men det får da være måte på. Troen på at hatforholdet til trening har jeg nemlig stor tro på at vil bli opprettholdt. Jeg pakker sekken, sørger for å ha med meg en vannflaske, og legger ut på den tunge veien mot Elixia Sjølyst.

Ut på tur..

Det er en rar opplevelse å gå opp trappa til treningssenteret. På utsiden har jeg skimtet svette store menn som nærmest voldtar treningsapparatene, og jeg føler meg ikke spesielt høy i hatten når jeg går frem til resepsjonen. Jentene bak disken forstår nok at jeg er ny, og jeg får lov til å sette meg å vente på Sissel, som både skal vise meg rundt, og vise meg hvordan jeg skal trene.

Plutselig ser jeg en dame som ser ut til å passe min oppfatning av hvordan en altforblid treningsveileder skal se ut. Jepp, det er Sissel som kommer. Sissel som skal piske meg rundt og vise meg hvordan til og med en sofagris av dimensjoner kan komme i gang med trening. Etter en kort omvisning skal jeg fylle ut et skjema, som skal kartlegge hva jeg vil med denne treningen, og hvor mye og ofte jeg vil (selv om dere sikkert har skjønt at ordet «vil» egentlig ikke passer her..) trene.

Målet med treningen kartlegges

Etter en liten samtale kommer vi frem til at mitt mål med treningen skal være å komme i generelt bedre form, og at jeg skal orke å gå opp til leiligheten uten å «dø». Passer meg ypperlig, jeg fryktet en detaljert plan over hvor mange kilo jeg skulle klare å løfte med de pinglete armene mine, eller hvor lenge jeg skulle holde ut på en tredemølle. Jeg blir enda mer fornøyd når Sissel sier at hun godt forstår at man føler seg helt «lost» når man kommer inn på et treningssenter for første gang, og at hun også hadde problemer. Flott, det er ikke bare meg!

Vi blir enige om at jeg skal trene to ganger i uken, og 30-60 minutter hver gang. En gang i uken skal jeg trene alene med kondisjons- og styrkeapparater, og den andre treningsøkten skal foregå i sal, såkalt gruppetrening. Jeg merker at blodet forsvinner fra ansiktet når jeg hører «gruppetrening», og ser for meg å stå nederst i et hjørne og ikke skjønne foran og bak på armer og ben.

-Ikke still deg bakerst, still deg foran, da får du mest hjelp! sier Sissel.

Yeah right.

Treningen skal begynne!

Jeg får vite at jeg i dag skal få lære å bruke apparater som trener kondisjonen, og jeg blir selvsagt svett bare ved tanken. Sissel spør hvilke apparater jeg har lyst til å prøve, og før jeg tenker meg ordentlig om så sier jeg:

-Egentlig vil jeg jo ikke være her i det hele tatt, så jeg vet i grunn ikke!

Sissel ler, og er ikke videre begeistret for min ikke altfor positive innstilling. Jeg forstår selvsagt at jeg ikke akkurat er drømmekandidaten, men når jeg blir bedt om å stige opp på et såkalt «wave»apparat, så gjør jeg nå det da. Jeg får vite at man på dette apparatet skal bevege seg omtrent som man gjør når man står på rollerblades, det høres jo egentlig ikke kjedelig ut, og man har null sjans for å gå på trynet. Perfekt! Etter 10 minutter på denne går jeg over til en ergometersykkel, og jeg avslutter med 10 minutter på en romaskin. Etter en halvtime har jeg i følge apparatene trent vekk så mange kalorier at jeg kan spise en melkesjokolade uten å gå opp i vekt. Perfekt motivasjon..

Kort, men godt

30 minutters trening kvalifiserer for noen bare som en lett oppvarming, men jeg må nå si at det var en behagelig start på mitt nye liv som treningsnarkoman. Planen er at jeg neste gang skal lære noen styrkeapparater, og det blir jo litt skummelt, siden jeg da må stå side om side med muskelmennene. Jaja, jeg trodde jo aldri jeg skulle begynne å trene, så når jeg først har kommet i gang så klarer jeg vel å trene ved siden av en muskelmann også.

Og du; den følelsen det sies at man har etter trening, den er akkurat så god som man har hørt rykter om. Ikke bare har man verdens beste samvittighet, man blir faktisk litt ekstra motivert til å leve sunt på andre områder også. Selv om jeg har trent vekk noen hundre kalorier så spiser jeg slett ingen melkesjokolade når jeg kommer hjem, men et par skiver grovt brød. Rett og slett sjokkerende!!

Selv om jeg fortsatt ikke er sikker på at denne livsstilen vil vare svært lenge må jeg innrømme at det ikke var så ille som jeg trodde. Vi får se hvor lenge jeg holder ut!

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!