Det heter seg at "blod er tykkere enn vann". Og når det kommer til konflikter tåler man kanskje mer av "sine egne" enn av andre. Men hvor langt bør man la det gå før man bør bryte med familien?

Les også: Konstruktiv krangel

Les også: Fortell dette til din kjære

Les også: Dårlig vennskap?


I forumet Samliv og relasjoner spør en av våre forumbrukere om råd og erfaringer fra noen som har opplevd nettopp dette.

Her er noen av svarene hun fikk:
  • "Jeg kuttet all kontakt med min mor, rett og slett fordi hun er alkoholiker på fulltid som ikke får noe ut av hjelpen hun har fått i så mange år. Har ikke snakket med henne på 2 år, og om hun skulle falle bort så er det meg mer en lettelse. Det er viktig å tenke på før du kutter kontakten, hva vil du føle om personen dør?"
  • "Jeg kranglet en periode veldig mye med en av foreldrene mine som nektet å innse at jeg i en alder av 24-25 var blitt voksen, hadde mine egne meninger og ville gå egne veier i livet. Det endte med at jeg nektet å snakke med den ene foreldren, ringte aldri hjem lenger, dro ikke på besøk eller andre steder der foreldren var. Jeg var lei negativiteten, stygge bemerkninger, og krav om at jeg måtte gjøre ting sånn og sånn. Hvis jeg tok andre valg ble det alltid et helvete. Etter noen måneder fattet foreldren poenget, og backer nå mer enn å inngå i diskusjoner og ting foreldren ikke har noe å si på i utgangspunktet. Jeg orket ikke å bli tråkket på lenger rett og slett. Vi er tilbake i et relativt greit forhold igjen, men jeg har løsrevet meg og det tror jeg er veldig sårt for foreldren".
  • "Jeg har brutt med min mor. Rett og slett fordi jeg ikke liker henne. Etter en krangler som endte med at hun politianmeldte min mann, av hvilken grunn er uviss, men hun sa til politiet at hun følte seg truet, så sa jeg bare at nå er det nok. Har ikke pratet med henne på godt over et år. Ikke angret ett sekund. Føler at jeg har kvittet meg med en stor negativ del av livet mitt og jeg kan fokusere mer på det positive".
  • "Jeg har ingen kontakt med faren min lenger og det er etter eget ønske. Han har aldri vært en god far og er en direkte årsak til at jeg sliter med selvbildet den dag i dag. Han oppfører seg utrolig nedlatende i forhold til menneskene rundt seg, og har aldri vært i stand til å vise at han setter pris på noen av ungene sine. Det som har vært av kommentarer, har stort sett vært kjeft og negative utsagn.
  • Jeg ventet lenge på å kunne kutte ham helt ut, men hadde ikke mulighet til det før han og moren min skilte seg. Nå har jeg ikke snakket med ham på lange tider, og jeg merker at jeg har det mye bedre med meg selv. Tidligere kunne jeg være helt nedpsyket i flere dager etter besøk hos foreldrene mine.
  • Det er ikke bare bare å "dumpe" en forelder eller to. Men som noen har vært inne på, en viktig test er å se for seg at de er døde. Hvordan ville du reagert? I mitt tilfelle tviler jeg sterkt på at jeg dukker opp i begravelsen engang. Jeg har det rett og slett bedre uten".
  • "Vet ikke om det er 100% relevant, men det er i hvert fall i samme kategori. Jeg har brutt med broren min, og vi har felles foreldre. Det valget tok jeg siden han i alle år har vært en drittsekk og en notorisk løgner. For snart 6 år siden fikk jeg nok, og nå har jeg som sagt ikke sett ham siden 2005. Angrer ikke på det, livet er bedre uten han inkludert. Og jeg ser egentlig på meg selv som enebarn, føler ingen broderlige bånd til ham på noen som helst måte. Han er bare en vilt fremmed som tilfeldigvis har samme foreldre som meg selv. Det er sånn jeg ser på ham som, og han og jeg har ingenting til felles".
  • "Jeg brøt med min far for rundt 15 år siden. Har aldri angret et sekund. Han er en psykopatisk jævel, som elsker å skremme/true, og han har store alkoholproblemer i tillegg, som gjør han enda mere ustabil. Jeg har vært dønn ærlig med min datter om hvorfor vi ikke har kontakt med han".
  • "Jeg kuttet ut mine foreldre i 5 år. De var begge alkoholikere. Jeg forsonte meg til en viss grad med min mor cirka 2 år før hun døde av kreft, noe jeg er veldig glad for i dag. Min far har jeg et veldig "av-og-på-forhold" til. Han er edru i dag, men det har vært så mye dritt opp igjennom årene at jeg ikke klarer å glemme og tilgi alt. Det var tøft den tiden vi ikke hadde kontakt, men det var best for min del. De hadde bare dratt meg ned i sin dritt og ødelagt meg også psykisk hvis jeg hadde hatt kontakt med dem - det var derfor jeg valgte å bryte med dem".
  • "Kuttet ut søsteren min... eller så godt som ihvertfall. Siden vi var barn har det bestandig vært krangel og helvete når hun har vært til stede. Hun er sjalu, egoistisk og mye bedre enn oss andre - noe hun ser på som sin plikt å fortelle oss. Gift, men sikler etter andre, noe hun gjerne "betror" oss andre søsken, som ikke vil vite det. Sier vi det, driter hun bare i det, og fortsetter. Hun har i alle år tyrannisert oss andre med sin oppførsel, får hun det ikke som hun vil, lager hun et helvete uten like, og involverer alle... Og vi har gått på tå for å ikke gjøre noe som kan skape utbrudd hos henne".
Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!