Afrikansk ballettdanser

Denne forsiden endret Michaelas liv

På barnehjemmet i Sierra Leone fant hun et gammelt, slitt magasin.

VITILIGO: Michaela DePrince ble kalt "Djevelens barn" på grunn av de hvite flekkene på brystet og nakken. Men hun kjempet seg gjennom motgangen, og nå er i hun danser i Den nederlanske nasjonalballetten.

VITILIGO: Michaela DePrince ble kalt "Djevelens barn" på grunn av de hvite flekkene på brystet og nakken. Men hun kjempet seg gjennom motgangen, og nå er i hun danser i Den nederlanske nasjonalballetten. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

«Vi oppdro tre sønner med AIDS; jeg er sikker på at vi klarer et flekkete barn.»

Dette er hva amerikanske Elaine DePrince utbrøt da hun fikk høre at ingen ville adoptere den lille jenta med de hvite flekkene på brystet og nakken.

Elaine var i Sierra Leone for å hente Mabinty Suma, men hun fikk stadig spørsmål om hvilken Mabinty hun skulle adoptere. For den lille jenta som ingen ville adoptere het også Mabinty. Elaine ringte ektemannen Charles, som var i Asia på jobb, og fortalte ham at hun hadde adoptert to barn, ikke ett.

- Hva om moren min hadde bestemt seg for å fullføre juss-studiene sine i stedet for å adoptere? Jeg hadde nok ikke overlevd om jeg ikke hadde blitt adoptert. Jeg var veldig syk da moren min møtte meg i Sierra Leone. Bare det å forestille meg selv som foreldreløs i Afrika, og som voksen å måtte krafse meg til et levebrød, skremmer meg, forteller Michaela DePrince (20) til Kvinneguiden.

I dag er den tidligere foreldreløse jenta profesjonell balletdanser i Den nederlandske nasjonalballetten.

«Djevelens barn»

Da Michaela ble født var det borgerkrig i Sierra Leone. I en alder av tre mistet hun begge foreldrene.

VITILIGO: Michaela ble kalt "djevelens barn" på grunn av de hvite flekkene på brystet og nakken.

VITILIGO: Michaela ble kalt "djevelens barn" på grunn av de hvite flekkene på brystet og nakken. Foto: FOTO: Privat

Faren ble drept av opprørere og moren døde av sult. Onkelen sendte Michaela på et barnehjem, der de rangerte barna fra 1 til 27 etter hvem de som jobbet på barnehjemmet foretrakk. Michaela var nummer 27. Hun har vitiligo, en hudsykdom med bortfall av celler som produserer fargepigmenter i overhuden. På grunn av vitiligoen ble hun kalt «djevelens barn» av de som jobbet på barnehjemmet, og ble ofte mishandlet.

- Vitiligo har gjort meg til en veldig sterk og sta unge, noe jeg måtte være for å overleve all hetsen jeg fikk i Afrika som følger av å være flekkete.

Moren hennes husker godt første gang hun møtte den nye datteren sin:

- Jeg tenkte «Hun er den minste og hissigste fireåringen jeg noen gang har sett!» Etter det hadde jeg lyst til å løpe bort og klemme henne, forteller Elaine DePrince til Kvinneguiden.

Hun som var nummer 26 på barnehjemmet, Mia DePrince, ble Michaelas bestevenn, og senere adoptivsøsteren hennes. Det amerikanske ekteparet Elaine og Charles DePrince adopterte dem begge i 1999.

I dag prøver Michaela å unngå spørsmål om barndommen i Sierra Leone, men hun har ett godt minne; Mia sang til Michaela om nettene for å hjelpe henne med å sove når hun var redd.

Magasiner og tåspissko

Mens Michaela fortsatt var på barnehjemmet i Sierra Leone fant hun et gammelt, slitt magasin. På forsiden var det en vakker, hvit dame iført tåspissko og et nydelig rosa tutu-skjørt.

INSPIRASJON: Dette er forsiden på bladet som inspirerte Michaela DePrince til å begynne med ballett. Danseren på bildet er Megali Messac.

INSPIRASJON: Dette er forsiden på bladet som inspirerte Michaela DePrince til å begynne med ballett. Danseren på bildet er Megali Messac. Foto: FOTO: Privat

Ballettdanseren på forsiden var franske Megali Messac.

Michaela rev av forsiden på magasinet og, fordi hun ikke hadde noe annet sted å putte den, stappet hun arket i undertøyet sitt. En drøm var født. Det var ballettdanser hun skulle bli. Da Michaela møtte moren sin for første gang, lurte hun på hvorfor Elaine DePrince ikke hadde på seg tåspiss sko, for det lille barnet trodde at alle i Amerika gikk rundt med slike sko.

Michaela har ikke møtt Megali Messac personlig, men de har snakket sammen og holder kontakt med hverandre. Selve forsiden på magasinet forsvant da en koffert ble borte under reisen til USA.

Én time hver vei, seks dager i uka

Michaela understreker at hun ikke hadde klart å komme så langt uten foreldrenes støtte. De brukte mye tid og penger på dansetimene. De kjørte én time hver vei seks dager i uka, og ventet tålmodig på henne da hun var yngre.

FAMILIEN: Elaine og Charles DePrince med de seks adopterte døtrene sine. Michaela er nummer tre fra venstre.

FAMILIEN: Elaine og Charles DePrince med de seks adopterte døtrene sine. Michaela er nummer tre fra venstre. Foto: FOTO: Privat

- Selv nå når jeg bor i Nederland ringer jeg mamma og søsteren min, Mia, regelmessig. Jeg mailer med dem hver dag, og pappa og de andre søsknene mine så ofte jeg kan.

«Amerika er ikke klar for en svart ballerina»

- Ingen sier «Jeg er en rasist, derfor kommer jeg ikke til å ansette deg», men du vet når du blir diskriminert, sier Michaela.

MOR OG DATTER: -Mamma er idolet mitt, og jeg håper at jeg en dag kan bli like vis som det hun er, forteller Michaela DePrince

MOR OG DATTER: -Mamma er idolet mitt, og jeg håper at jeg en dag kan bli like vis som det hun er, forteller Michaela DePrince Foto: FOTO: Privat

Hun understreker at det finnes mange svarte ballett-studenter, men at veldig få klarer å bli profesjonelle klassiske dansere. Noen av årsakene hun har fått oppgitt fra kunstneriske lederne er for eksempel at «svarte kvinner er for muskulære til å danse klassisk ballett», at ballettensemblet ser «ubalansert ut med en svart danser blant hvite dansere», og at «en svart danser tar publikumets blikk vekk fra hoveddanseren.»

- De sier at publikum ikke er klare for en svart ballerina, at folk ikke vil komme for å se en svart ballerina.

Michaela Deprince har selv flere ganger opplevd rasisme. Blant annet som åtteåring da rollen hennes som Marie i klassikeren Nøtteknekkeren ble gitt til en hvit klassekamerat et par dager før opptredenen. «Amerika er ikke klar for en svart ballerina», forklarte danselæreren.

- Den verste opplevelsen var da jeg fløy til en audition og ble sendt hjem fordi kompaniet sa at jeg ikke hadde sendt inn CVen min. Jeg hadde ringt dagen før for å bekrefte at de hadde mottatt den. Jeg var den eneste svarte danseren på auditionen.

Michaela DePrince forteller at mens hun ikke kunne finne noen jobber innenfor amerikanske ballettkompanier, ble hun ansatt etter den første auditionen hun hadde i Europa, hos Den nederlandske nasjonalballetten.

- Menneskene i Nederland har vært veldig snille og imøtekommende, og de får meg til å føle meg bra om meg selv som danser.

Fremtiden i hennes hender

Michaela DePrince forteller Kvinneguiden at drømmerollen hennes er Odette/Odile i Svanesjøen.

- Jeg blir beskrevet som en rollemodell for unge jenter, både svarte og hvite.

- Det krever kunstnerisk allsidighet å fremstille disse to veldig forskjellige karakterene, å overbevise publikum om at du er en svane og ikke et menneske.

En annen rolle Michaela gjerne skulle danset er Aurora i Tornerose.

-Jeg tror at kjærligheten min for Aurora kommer av at min første, profesjonelle tutu var et rosa tutu-skjørt som mamma lagde til meg fra en gammel brudekjole da jeg var 12 år. Dette var den første gangen jeg følte meg vakker.

Michaela planlegger å danse i Den nederlandske nasjonalballetten en god stund, selv om hun savner familien og USA.

En dag ønsker hun å reise tilbake til Sierra Leone og starte en gratis skole for jenter som tilbyr ballett- og akademisk utdanning.

- Jeg blir beskrevet som en rollemodell for unge jenter, både svarte og hvite, forteller Michaela.

- Det er en ære, og jeg håper at jeg alltid vil være verdig dette.

MICHAELA DEPRINCE: Hun har blitt et forbilde for mange unge ballettdansere, svarte som hvite.

MICHAELA DEPRINCE: Hun har blitt et forbilde for mange unge ballettdansere, svarte som hvite. Foto: FOTO: Privat

Fargeblind casting

- Her i Oslo har vi bevisst en fargeblind casting. Det som betyr noe er hvor god du er til å danse og at du passer til rollen, sier ballettsjef ved Den Norske Opera Ingrid Lorentzen til Kvinneguiden. Hun har selv vært fast ansatt danser i Nasjonalballetten i 14 år, og blant annet danset både som Odette og Odile i Svanesjøen.

INGRID LORENTZEN: Sjef for balletten på Den norske opera.

INGRID LORENTZEN: Sjef for balletten på Den norske opera. Foto: FOTO: Erik Berg

- Klassiske ballettforestillinger er ikke en realistisk verden. Når vi i Operaen krever at publikum skal godta illusjonen om at en Julie eller Anna Karenina står og danser på tå, er det like naturlig at dronningmoren er norsk, mens prinsessen japansk.

Hun forteller om den gang hun selv danset rollen som dronning Maud under kroningsjubileet i Nidarosdomen.

- Den ideelle til å danse rollen som Kong Håkon var tilfeldigvis svart. Det ble det ikke gjort et poeng av, verken av regissøren, publikummerne eller kongefamilien. Sånn mener jeg det skal være, sier hun.

Lorentzen synes Michaela DePrinces reise til ballettens verden er en utrolig reise, men påpeker at alle ballettdansere har kjempet hardt for å komme dit de er. Hun forteller at foreldrene til en av solistene i kompaniet, japanske Maiko Nishino solgte bilen og huset for at hun kunne studere ballett. Også for eksempel cubanske ballettdansere må streve for å komme til topps i et land der ballett er mer populært enn fotball.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag