«Jeg har vært en av de hostende i vinter. Og ikke nok med at jeg hostet. Jeg var på skiferie i Nord-Italia»

Peter Nagy er reporter for Vi Menn.

Nei, i skrivende stund har jeg ikke sett disse overskriftene i noen aviser, men det er denne stemningen som har møtt meg i T-banevogner og overalt ellers etter at koronaviruset fikk vinger og jetmotor.

Folk er vettskremte og forvirrede. Hvor farlig er koronaviruset? Hvor mange vil bli smittet, og enda verre, stryke med, de neste ukene? Vet myndighetene mer enn de forteller? Og ikke minst, hvordan forholde seg til de som hoster?

Eller rettere sagt, vi som hoster.

For jeg har vært en av de hostende i vinter. Og ikke nok med at jeg hostet.

Jeg var på skiferie i Nord-Italia den første uka i februar. Og det var der jeg pådro meg den leie hosten som aldri ville gi seg.

Til opplysning: Denne kommentaren ble skrevet like før verden raste sammen. Noen dager etter at teksten var levert, glapp det et host ut av skribenten – og han ble sendt hjem. Noen dager senere hadde også resten av landet hjemmekontor.

Singel i korona-krisen

Folk glante

Det gikk greit i begynnelsen. Jeg hostet og harket, og som så ofte før; alle andre som hadde kløe i halsen istemte med sine hosterier. Alltid like artig, det.

Etter et par uker skjedde det imidlertid en forandring. Det kunne minne om da tsunamien rammet Thailand 2. juledag 2004. Minne om da vannet trakk seg langt uti havet, løftet seg dovent noen meter i været, og dundret inn over fastlandet som en vegg av død.

Plutselig ble det veldig feil at jeg som hadde vært i Nord-Italia gikk rundt og hostet som en gammel feiljustert totakter med rusk i forgasseren.

Les også: Kommentar: Hjemmekontoret fra helvete

Folk glante rart på meg, kanskje stygt også. Noen vek unna som om jeg var spedalsk eller hadde blødende byller som sto ut av hele kroppen.

Det var ikke bare jeg som opplevde denne heksejakten. Flere hostere jeg kjenner kunne fortelle om lignende episoder.

«Redd for korona? Anmeld naboens barn»

Kronisk tørrhoste

En kompis av meg har hatt kronisk hoste i to år. Har gått helt greit, det, helt til koronaviruset skjøt fart. Plutselig ble han dolket med sinte blikk, ikke minst når han hostet i håndflaten av gammel uvane.

Han vurderte å gå med plakat på magen og ryggen med påskriften «Jeg har hatt kronisk tørrhoste i to år», men det ble liksom galt, det også.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Selv ble jeg sterkt anmodet om å kontakte fastlegen på grunn av hosten min. Hadde tross alt vært i Nord-Italia den første uka i februar, og allerede to uker senere, den 18. februar, var det registrert hele tre tilfeller av koronasmittede, i hele Italia.

Jeg tok selvfølgelig kontakt med legekontoret og fikk beskjed om at hostingen min hadde gått ut på smittedato for lengst, så jeg skulle ikke testes. Ja, fortell folk om det, som om det hjelper.

Jeg var en hoster

Historien om min tur til Nord-Italia spredte seg raskt.

De påfølgende dagene fikk jeg en rekke henvendelser. Noen kleine korona-vitser, selvsagt, men også fra noen som bebreidet meg for at jeg hadde gitt dem en klem, eller i det hele tatt var ute av huset, jeg som var en hoster.

Flere klaget på at de følte seg dårlige etter å ha håndhilst på meg, hadde vondt i hodet og svettetokter, og de mente bestemt at jeg burde gjøre et nytt forsøk på å teste meg.

Ta en test selv, da vel, sa jeg, eller tenkte det i det minste.

Les også: «To hundre og trettini koronaer.» Jeg skvetter til. «Hva sa du?»

Gode gamle influensaen

Mellom hostekulene svarte jeg på henvendelser og anklager så godt jeg kunne, jeg fungerte plutselig som et eget helseråd.

Er du tett i hodet? Da kan du være forkjølet, vet du. Vondt nederst i pannen? Det må ikke være korona, det kan være bihulebetennelse. Leddsmerter og vondt i hele kroppen, sier du? Da kan du ha fått den tradisjonelle influensaen, det er noen millioner som dør av den gode, gamle influensaen hvert år.