Skråblikk
Nytt år, nye forsetter
Nyttårsforsett nummer én hos den norske befolkning er å gå ned i vekt. Dette kan jeg alt om. Første gang jeg bestemte meg for å slanke meg fra den 1. januar, veide jeg 83 kilo. Nå veier jeg 100 kilo, og prøver igjen. Når dere leser dette, har jeg nok allerede sprukket som en grillpølse i bålflammene.
Et nytt år er alltid en glimrende anledning til å ta seg selv i nakken og sette noen hårete mål om å justere vaner og uvaner, og bli en bedre utgave av seg selv.
De klassiske nyttårsforsettene er: A) Spise mindre, fordi du har blitt for tjukk, og den endeløse rekken av julebord hjalp ikke på saken. B) Drikke mindre alkohol, fordi julebordene begynte i oktober og det var plent umulig å si «Nei, takk, har dere eplemost?».
Mange løser nyttårsforsett B) med varianten hvit januar, altså et nyttårsforsett som bare varer i en måned. Hvit januar betyr at du ikke rører alkohol i hele måneden, en bragd som gjerne belønnes med at resten av året blir en endeløs seiersturné fra bar til bar i mils omkrets.
Noen tror at hvit januar betyr at de bare kan drikke hvitvin denne måneden, det gjør forsettet lettere å gjennomføre.
Å gå ned i vekt sånn brått og plutselig etter å ha svømt i ribbefett i hele desember er verre enn isbading. Plutselig skal du spise salater i lunsjpausen mens de andre mesker seg med fulle middager, og etter klokka 18.00 er det kroken på kjøleskapsdøra.
Ja, en av de nyeste trendene er å minifaste hver dag fra klokka 18.00 til klokka 10.00 neste dag.
Klart det hjelper. Spiser du mindre, så blir du mindre tjukk. Andre varianter er 5-2-dietten, fem dager spise og to dager faste i uka.
Jeg har prøvd å faste én gang, det var de verste to timene i midt liv. Hvis jeg bestemmer meg for å hoppe over et måltid, eller bytte ut biff og pommes frites med et salatblad og to tomatskiver, så tar en indre kraft øyeblikkelig kontroll over meg og styrer meg mot de verste kaloribombene.
Jeg forsøker å stritte imot og roper nei-nei høyt inni meg, og havner i en voldsom brytekamp med meg selv. Utfallet blir alltid det samme: Nå-er-du-på-slanker'n-kraften blir veltet over ende av en her-gjelder-det-å-bøtte-innpå-med-kalorier-motbølge på størrelse med en tsunami.
Resultatet av dette indre opprøret, er at sist jeg forsøkte å gå ned i vekt, la jeg på meg fire kilo.
Mange tror at det hjelper å trene hvis du vil ned i vekt. Det gjør det ikke. Ok, jeg er ikke ekspert, men til gjengjeld er jeg skråsikker i mine påstander, og jeg kan til og med underbygge dem, dog med mer fysisk enn faglig tyngde.
Jeg opplever nemlig ofte at folk ser på meg med vantro og lurer på hvordan i all verden det går å trene så mye og samtidig være så tjukk. Jeg trener nemlig en god del, og det er ganske vanskelig å se det på meg. Jeg er en slags undercover veltrent. Under et ganske tykt fettlag-cover, for å si det sånn.
Det positive med å trene sammenlignet med slanking er at det er vanskelig å spise veldig mye under selve treningsøkten. Under en tre timers sykkeltur eller en fire timers gåtur i fjellet, lever jeg faktisk ganske sunt. Etterpå er imidlertid sultfølelsen på bristepunktet og appetitten helt fenomenal.
Resultatet er at jeg spiser et matberg som det ville tatt en 25 timers sykkeltur å forbrenne. Å gi seg selv en belønning for en smule aktivitet er den mest typiske feilen folk gjør, og her hadde jeg vært kretsmester hvis det hadde vært en egen idrettsgren.
Men jeg gir meg ikke. Nyttårsforsettet for 2023 er nok en gang at vekta skal ned. Jeg vet at det eneste som nytter er å spise mindre, og jeg vet at jeg ikke kommer til å holde nyttårsforsettet noe særlig lenge i år heller.
Godt nytt år, folkens!
Denne saken ble første gang publisert 21/12 2022, og sist oppdatert 03/01 2023.
