DEBATTINNLEGG

– Ikke vask nedentil før du vasker oventil. Ikke klin på det pålegget som tar kortest tid. Ikke bruk telefonen din i andres hjem

Etter å ha sett første del av Brennpunkt-serien «Omsorg bak lukkede dører», sitter jeg igjen med en stor, diger klump i magen, skriver Marte Gade (32) i dette innlegget.

TRYKKET: Kjerkol, hvor er du? Ta deg ei uke i helsevesenet, og kjenn på trykket, oppfordrer innsenderen.
TRYKKET: Kjerkol, hvor er du? Ta deg ei uke i helsevesenet, og kjenn på trykket, oppfordrer innsenderen. Foto: Privat
Publisert

Dette er et debattinnlegg som representerer forfatterens meninger. Innlegget ble først publisert i Romeriksdebatten, men er gjengitt med tillatelse.

Jeg syns det er flott at disse kameraene har blitt satt opp, nettopp for å avsløre at det er nettopp slik som kan skje i hjemmetjenestene rundt omkring, og mest sannsynligvis på sykehjemmene rundt omkring også.

Dette gjelder ikke bare i Oslo kommune. Jeg har selv blitt utsatt for filming ved en tidligere arbeidsplass, men dette var noe som ble funnet ut og varslet om.

Jeg er glad jeg ikke var en av disse personene som brydde seg «nada» om pasienten de var hos. Som verken tilbød mat, medisiner eller sa «vi går en tur på badet for et morgenstell».

Sørgelig sannhet

Dessverre er mye av dette som kommer frem i dokumentaren sannheten. Medisiner blir ikke gitt, selv om tiltaket viser tydelig at pasienten skal ha medisiner ved tilsynet. Mat blir ikke gitt, fordi den demente pasienten sier at han eller hun nettopp har spist.

Ja, vi skal ha respekt for at vi er i andre sitt hjem. Men; hva med å ordlegge seg litt annerledes: Jeg går og smører frokost, jeg, så kan du kose deg med maten og en kopp kaffe.

Skjult kamera viser virkeligheten i norsk eldreomsorg.

Det er brukt skjult kamera for å dokumentere en virkelighet som ikke kan dokumenteres på annen måte.

Dokumentaren på NRK TV avdekker blant annet 90 år gamle Lilly Andreassen ikke får den hjelpen hun trenger og har krav på fra pleierne som besøker henne, for eksempel når det gjelder mat og medisiner.

Kilde: NRK TV

Se mer

Stell blir ikke utført, fordi pasienten sier den skal klare det selv, selv om pleieren vet at pasienten kommer til å sitte resten av dagen i nattøy.

Her kan man også formulere seg annerledes. Og ja, vi skal ha stor respekt for makt og tvang. Men ofte blir ikke ting utført, fordi formuleringen er feil. Og sykehjemsplass kan man nesten glemme å få.

Har ikke pasienten ressurssterke pårørende, så kan man nesten glemme det.

I hjemmebaserte tjenester er telefonen et viktig redskap, både for å sørge for oppgaver og koordinering. Men å sette seg på sin privattelefon i en annen sitt hjem, bør man kunne unngå etter min mening.

Det handler om tilstedeværelse hos pasienten, og vise den oppmerksomheten som pasienten trenger. Hadde man selv satt pris på at fastlegen satt på Facebook, når man var for å snakke om et problem? Tvilsomt.

Les også: Forandret personlighet: Ingen forsto hva som var galt med Kims pappa

Rop høyt

Holdninger, verdier og respekt er nøkkelen for god yrkesutøvelse, og bør ligge i ryggmargen når man jobber med mennesker. Enten om man er assistent, helsefagarbeider eller sykepleier/vernepleier i slike yrker.

Jeg har selv vært vitne til mye gjennom flere år i helsevesenet, og jeg har blitt sjokkert over noens handlinger, og dette går mer på personlig egnethet for yrket. Tidspress i helsevesenet er ingen hemmelighet.

Noen dager rekker man så vidt lunsj eller toalettbesøk fordi arbeidsbelastningen er såpass høy. Noen dager rekker man heller ikke spørre om hvordan personen har det. Men å sørge for at de viktigste behovene er sikret, bør være et krav.

Mat, medisiner og stell, det bør faktisk den enkelte pleieren sørge for at blir utført. Vær heller ærlig og si at man ikke har tid til å sette seg ned, fordi arbeidslisten er lang.

Rop høyt når disse behovene ikke blir forsvarlig utført. Ikke sitt på pauserommet og klag til kollegaer, men gå lenger. Ting må løftes frem!

Les også: Det var kona som slo alarm da Jan Runar (48) begynte å si og gjøre merkelige ting

Dagsenter

Personer med demens har ifølge lovverket også krav på et dagtilbud. Dette er det mange som ikke er klar over. En storkommune på Romerike, velger likevel å fjerne tilbudet om dagtilbud når personen flytter inn i omsorgsbolig.

Da er det plutselig forventet at personen som har vært på dagsenter opptil flere dager i uken og har hatt et aktivitetstilbud, skal sitte og råtne på rot hjemme.

Det å sitte for seg selv fra klokken 8–21 med tilsyn 2–3 ganger om dagen, hva gjør dette med mennesker? Hva med den psykiske helsen som ikke blir tatt hensyn til? Og en slik tjeneste som dagsenter, er en tjeneste mange gledelig betaler for.

Det er mange ting hjemmesykepleien kan bistå med. Ifølge hjemmesiden til storkommunen står det disse punktene:

  • Oppfølging av medisinering og medisinske prosedyrer
  • Personlig hygiene, påkledning og toalettbesøk
  • Oppfølging av måltider, ernæring og væskeinntak
  • Sårbehandling for personer som trenger hyppige sårstell og som ikke kan komme seg til egen lege
  • Veiledning, opplæring og opptrening, slik at du kan mestre oppgaver på egen hånd.

Hadde dette vært det eneste som hjemmebaserte tjenester hjalp til med, hadde det vært noe annet. Jeg stiller meg undrene til følgene punkter:

  • Hvem skal sørge for kommunikasjon med leger når det kommer til akutte behov, som krever masse tid og ressurser?
  • Hvem skal gå igjennom utstyr hjemme hos brukerne, for å sørge for at man ikke står fredag ettermiddag uten bleier/innlegg?
  • Hvem skal ha kommunikasjon med apotek, og bestille nødvendige legemidler?
  • Hvem skal opprette tiltaksplaner, slik at brukernes behov blir dekket?
  • Hvem skal sørge for rette hjelpemidler, slik at riktig hjelp kan utføres i eget hjem, uten at det går utover de ansattes helse?
  • Hvem skal ha de vanskelige samtalene med pårørende, som både er tidkrevende og ikke alltid like hyggelig.
  • Hvem skal sørge for å ringe pårørende for å si at kjøleskapet er tomt?
  • Hvem skal lete etter personer med demens som har forlatt bygget/huset og ikke finner veien tilbake?
  • Hvem skal sørge for å ordne med velferdsteknologiske hjelpemidler, og «reparere» disse ved behov?
  • Hvem skal stramme bremsene på rullatoren når de plutselig er slakke, og hjelpemiddeltjenesten ikke kan bistå før om to uker?
  • Hvem skal sørge for god dokumentasjon?
  • Hvem skal melde inn avvik for at arbeidsoppgaver er feil utført eller glemt?
  • Hvem skal bruke en halvtime på å få tak i en ekstravakt til neste skift, når det meldes om sykdom klokken 21 på kvelden, og kveldsstellene ligger på rekke og rad på oppgavelisten?

Jeg kunne kommet med enda flere spørsmål. Det er så mange ting som gjøres som ikke kommer frem i tidsbruken, som også er vanskelig å dokumentere i den enkeltes tidsplan.

Det blir ført statistikk for alt, og det er så innmari synd at punktene ovenfor ikke kommer frem i tidsbruken, og at bemanningen ikke økes fordi det kun er hjelpebehovet og vedtakstiden som blir sammenliknet, som avgjør bemanningen.

Hvorfor skal det være så lett å få jobb i en del helserelaterte yrker? Så lenge du har to bein og armer, er du stort sett velkommen. Om du har jobbet som kassamedarbeider eller som postmann spiller ofte ikke noe rolle, bare du vil tjene noen kroner som ekstravakt.

Les også (+): Jeg kom i overgangsalderen. Reaksjonen din tilgir jeg aldri

Tidspress svekker opplæringen

Det kan spørres om hvordan disse type ekstravakter observerer symptomer på en rekke alvorlig diagnoser som en fort kan komme borti.

Jeg har selv opplevd at en ekstravakt har meldt om brystsmerter til ansvarsvakt først etter fire timer hvor pasienten da ble hasteinnlagt på sykehus med forverring av hjertesvikt.

På grunn av tidspresset, så blir det ikke alltid gitt nok tid på god og grundig opplæring, noe som bør være et krav.

Helsefagarbeidere går noen ganger i 60–70 prosent stillinger, slik at ekstravakter kan fylle opp stillingsprosenten. Heltid var vel noe som ble lovet. Og nå; nå skal det jaggu spares inn igjen. Alt for å spare inn noen kroner.

Vikarbruken skal ned. Kjerkol, hvor er du? Ta deg ei uke i helsevesenet, og kjenn på trykket. Ta gjerne en blodtrykkstablett i forkant, så kanskje du kommer deg gjennom en dag.

Lov å puste

All respekt til de som står i dette i en 100 prosent stilling. Det var nettopp på grunn av dette at jeg valgte å takke for meg i hjemmebaserte tjenester.

Jeg følte jeg stadig gikk hjem fra jobb med null energi, fordi jeg hadde gitt alt til pasientene jeg jobbet med, og de tilhørende oppgavene.

Nå tar jeg kun en ekstravakt i ny og ne, fordi jeg blør for eldreomsorgen, og at jeg er ute etter å gjøre en forskjell! For heldigvis er det en del positivt også, og mange setter enormt pris på hjelpen de får. Jeg er ikke perfekt, det er ikke mitt poeng.

Vi alle har noe vi kan endre på. Poenget med hele teksten er at systemet må endres! Politikerne må skjønne at det er et enormt press og at lønningene må sammenliknes med hva som faktisk gjøres.

Vær til stede, vis respekt, vær på tilbudssiden og ikke minst; ha pasienten i fokus! Vær mot andre slik som du vil at andre skal være mot deg.

Ikke hold igjen en pasient fordi uroen tar overhånd, ikke vask nedentil før du vasker oventil, ikke klin på det pålegget som tar kortest tid, ikke bruk telefonen din i andres hjem, hvis ikke det er nødvendig, vær ærlig, ikke snik deg unna de «kjipe» oppgavene og overlever de til kollegaer, vær nysgjerrig og lærevillig. Og sist; det er lov å puste!

Denne saken ble første gang publisert 03/02 2023.

Les også