LESERNE FORTELLER
Jeg var spillavhengig, tok opp forbrukslån og skjulte alt for familien
Yngstedatteren avslørte meg.
Igjen satt jeg foran spillautomaten på kiosken. Jeg svettet, for nå MÅTTE jeg vinne. Bak meg sto andre spillere klare til å overta. Det la et ekstra press på meg. Hvis jeg sluttet nå, ville en av de andre få jackpot.
Jeg vant ikke, og strømregningen var fortsatt ikke betalt. Hva skulle jeg nå gjøre? Jeg hadde også brukt opp pengene jeg skulle kjøpe bursdagsgave til barnebarnet for.
Bare de som spiller, vet hvordan det føles. Skyldfølelse, skam og dårlig samvittighet er det du står igjen med.
Jeg ble svimmel og kvalm. Det var lenge til neste lønning, og jeg måtte finne på noe. Jeg satte meg på en benk på torget og kjempet mot gråten. Det lå en avis der. Jeg tok den og gjemte meg bak den, orket ikke å snakke med noen akkurat da.
Da så jeg annonsen. «Penger rett på konto i løpet av en time.» Og så et telefonnummer. Her var kanskje redningen. Jeg ringte.
Jo da, jeg kunne få et forbrukslån på 30 000 kroner, ikke noe problem. Så glad jeg ble, tenk så lettvint! Nå skulle jeg få unna alle regninger, og ingen skulle få vite noe om dette.
Les også (+): Da barna flyttet ut, gjorde kona et overraskende valg
Jeg klarte ikke å stoppe
Pengene kom på konto tre dager senere. Jeg så over regningene. Med husleien var det omtrent 10 0000 kroner som skulle betales. I første omgang fikk jeg ta strømregningen, det hastet ikke med resten. Pengene hadde jeg jo.
Etter å ha betalt strømregningen gikk jeg og kjøpte fødselsdagsgave til barnebarnet. Nå var jeg plutselig ovenpå igjen. Kanskje jeg skulle levere en lottolapp også? Det gjorde jeg og tok med en V75-bong og tippekupong i samme slengen.
Jeg hadde en sterk følelse av at jeg skulle vinne. Og nå hadde jeg jo penger. Automatene blinket mot meg, og to av dem var ledige. Kanskje jeg skulle satse en seddel? Jeg vant.
2000 kroner lyste mot meg. Men jeg tok ikke ut pengene. Nå var spillerusen over meg, og jeg følte at den store gevinsten var rett rundt hjørnet. Det var bare å satse. Jeg hadde hørt at det gikk an å vinne opptil 15 000 kroner på disse automatene.
I løpet av 10 minutter var gevinsten på 2000 kroner borte. I stedet for å stoppe gikk jeg i minibanken og tok ut penger fra lånet og prøvde en annen automat.
Ingen gevinst. Jeg trøstet meg med at jeg hadde hatt det gøy mens det sto på, og litt måtte en da unne seg. Slik prøvde jeg å overbevise meg selv om at jeg ikke var hekta på spilling.
Neste dag var jeg på plass igjen, måtte jo forsøke å ta igjen det tapte. Og slik fortsatte det hver eneste dag, helt til hele lånet var brukt opp.
Og fremdeles hadde jeg ikke betalt andre regninger enn strømmen. På toppen av alt kom regningen på forbrukslånet, først da fikk jeg se at lånet hadde 20 prosent renter. Hvor hadde min tidligere fornuft vært hen?
Jeg stupte ned i mørket, en skikkelig depresjon. Jeg kjente suget etter spilleautomatene, og jeg måtte innrømme for meg selv at jeg led av spillegalskap. Nå følte jeg at alle veier var stengt.
Mine voksne barn forsto ikke hva som var i veien med meg, og ikke for mitt bare liv ville jeg fortelle om mine problemer. Jeg ble sykmeldt og måtte ha sovemedisin.
Likevel våknet jeg med angst og tunge tanker hver natt. Jeg fikk aldri fred med meg selv og så ingen vei ut av uføret jeg hadde brakt meg selv opp i. Jeg innså galskapen, skyldfølelsen var enorm. Det verste var likevel at lysten til å spille fremdeles var der.
Jeg ble mer og mer deprimert, alt var et ork. Barnebarna, som jeg vanligvis elsker å ha besøk av, skjønte ingenting. Mormor var ikke lenger den glade, hyggelige bestemoren de var vant til.
Det var min yngste datter som til slutt gjennomskuet det hele. Lena hadde tilfeldig fått rede på at jeg daglig hang nede ved spilleautomatene i storkiosken på sentret. Noen hadde observert meg. En kveld kom hun, og jeg så med én gang at nå kom sannhetens time.
– Hvor lenge har dette pågått? Spurte hun alvorlig.
Da brast det for meg, og jeg fortalte alt om skam og skyldfølelse og til slutt om avhengigheten som hadde ført meg opp i dette uføret. Jeg satt der og ventet på skyllebøtten som jeg fortjente, men den kom aldri.
Les også (+): Jeg ville ikke ha barn og tok et drastisk valg. Så skjedde noe som gjorde forferdelig vondt
Jeg trengte hjelp
– Du må ha hjelp, mamma. Dette skal ikke få ødelegge deg, sa Lena, godjenta mi.
– Vi har ikke forstått hvorfor du er så forandret. Vi vil ha vår glade og snille mamma og mormor tilbake. Vi er så glade i deg alle sammen, sa hun og ga meg en klem.
Da brast det for meg. Tårene fosset, og etterpå følte jeg en enorm lettelse. Tenk at Lena forsto! For en glede og lettelse, så heldig jeg var som hadde en så klok og hjertevarm datter!
Nå er jeg under behandling for spillemani, og det er mange av oss. Jeg kan ikke få advart sterkt nok alle dere som har dette som hobby. Det er ingen som vinner på sikt. Alle blir tapere.
Det er mange tragiske skjebner som blir avslørt under kurskveldene. Spilleavhengige kan fortelle om oppløste hjem og skilsmisser, og mange har endt opp som gjeldsofre.
Jeg dømmer ingen. Jeg er bare så glad for at jeg ble stoppet i tide, før gjeld og depresjon hadde økt ytterligere.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
Denne saken ble første gang publisert 19/01 2022.
