DE BLÅ SIDENE
Da barna flyttet ut, gjorde kona et overraskende valg
Tone og jeg har alltid vært svært forskjellige. Det var ikke noe problem så lenge huset var fullt av barn. Men da de flyttet hjemmefra, ble alt annerledes.
Vi har alltid vært forskjellige, Tone og jeg. Det var faktisk noe av det som virket tiltrekkende på oss i sin tid, at vi var hverandres motsetninger og likevel kunne fungere godt sammen.
Tone var den utadvendte, som snakket med alle hun møtte. Jeg var den innadvendte, som likte å sitte i fred og ro med en avis.
Vi giftet oss da vi fikk vårt første barn, og vi var gode foreldre. At vi var så forskjellige, opplevde vi som en styrke i oppdragelsen.
Jeg var alltid hjemme, mens Tone var med dem på alle aktiviteter. Hun nøt å snakke med andre foreldre på sidelinjen på håndballen og rideskolen, og hun hadde det som fisken i vannet når det var barnebursdag.
Mer tid til oss selv
Sexlivet vårt var bra, men da vi ble eldre, ebbet det ut. Det tenkte vi begge var normalt, men vi savnet det litt. Når vi hadde elsket, var det som det bandt oss sammen og glattet over hverdagens små konflikter.
Da barna ble store, fikk vi mer tid til oss selv. Jeg brukte mye tid i hagen. Jeg har alltid drømt om å ha en stor og fruktbar kjøkkenhage. Tone brukte mer tid på å gå på kino og i teater med venninnene sine. Det var greit for meg, så lenge jeg slapp å være med.
Jeg ville mye heller sitte hjemme og se på sport på TV. Som regel hadde jeg sovnet på sofaen når hun kom hjem. Og når hun våknet om morgenen, hadde jeg dratt på jobb.
Ville ha mer action
Vi var aldri utro, men Tone beskyldte meg stadig oftere for å være et skikkelig sofadyr. Hun ville ha mer action i livet vårt.
Da ungene hadde flyttet hjemmefra, slet vi med å finne ut hva vi skulle gjøre med feriene våre. I 20 år hadde vi hatt med barna. Da leide vi som regel et hus i utlandet der det både var mulighet til å bade, shoppe eller oppleve kultur.
Men nå som vi bare var oss to, var det ikke så enkelt. Jeg orket ikke en hel uke i Firenze, og Tone ville ikke gå i fjellet.
Så det første året endte det med at vi leide et sommerhus langs kysten nær hovedstaden. Der kunne jeg gå turen, og hun kunne kjøre inn til Oslo.
På vei hjem fra ferien sa Tone at det hadde vært en fin ferie, men hun klaget over at vi ikke hadde gjort noe sammen. Jeg ga henne rett i det, men skjønte ikke hvordan vi ellers skulle kunne dra på ferie sammen.
Barnebarn
Så kom det barnebarn. Tone var helt vill. Hun hadde alltid elsket babyer, mens jeg liker å være sammen med litt større barn. Tone hadde akkurat tatt ut AFP, så hun reiste til Oslo, der barnebarna våre bodde, flere ganger i uken.
Hun nøt å hente dem og passe dem når foreldrene jobbet sent. Det var en vinn-vinn-situasjon for alle parter, syntes hun. Unntatt for Tone og meg. For vi så mindre og mindre til hverandre.
Jeg var glad i jobben min og hadde slett ikke lyst til å ta ut pensjon ennå. Men selv om jeg hadde sosial omgang på jobben, savnet jeg litt selskap om kveldene når Tone var så mye borte.
Tone bare trakk på skuldrene da jeg fortalte henne dette. Hun spurte hvorfor jeg ikke tok ut pensjon, sånn som henne. Da kunne jeg bli med henne inn til barnebarna. Men det hadde jeg ikke lyst til. Det var jo barna våre sine liv, ikke våre, syntes jeg. Og jeg hadde slett ikke lyst til å bo i storbyen.
Ville skilles
Etter hvert ble Tone værende i Oslo flere dager i strekk. Hun nøt alle de spennende kulturtilbudene. Hun gikk i teater flere ganger i uka og fikk nye venninner der inne.
Likevel kom det helt overraskende på meg da hun en dag sa at hun ville flytte permanent inn til Oslo. Hun spurte hva i all verden hun skulle gjøre her. Jeg satt jo bare og så på TV hver kveld.
Hun avsluttet med at hun syntes vi skulle skilles og selge huset.
Fikk panikk
Jeg var lamslått. Den hadde jeg ikke sett komme. Hun nektet for at hun hadde funnet en annen, og jeg trodde henne på det. Hun sa at vi ønsket å leve to helt forskjellige liv. Det hang ikke sammen lenger, sa hun.
Først fikk jeg panikk. Jeg kunne ikke forestille meg et liv uten Tone. Vi hadde vært sammen i 30 år. Jeg ville absolutt ikke skilles.
Da jeg hadde summet meg en ukes tid, begynte jeg imidlertid å tenke mer konstruktivt på det hele. Hvis vi solgte huset, kunne vi både få råd til en leilighet til Tone i Oslo og en liten husmannsplass til meg på landet.
Der kunne jeg ha en så stor kjøkkenhage jeg bare ville, og i tillegg få masse fred og ro.
Les også (+) Da jeg skilte meg fra mannen, gjorde han livet mitt til et helvete
Passet ikke sammen
Sakte gikk det opp for meg at Tone hadde rett. Vi passet rett og slett ikke sammen lenger. Jeg måtte også erkjenne at ømheten mellom oss var forsvunnet. Ekteskapet hadde bare vært en praktisk forordning i årevis. Det var vondt å erkjenne det, men det var sant.
I dag er Tone og jeg gode venner. Hun er fulltids bestemor for de fire barnebarna våre i Oslo og er svært lykkelig med det.
Jeg har funnet meg et lite sted på landet og har begynt å male. Jeg har alltid drømt om å male landskapsbilder. Når jeg sitter ute i naturen med staffeliet mitt, faller det en vidunderlig ro over meg.
Innimellom kommer Tone og barnebarna på besøk. Det har jeg lært å nyte. Da legger jeg alt annet til side og fokuserer bare på dem.
Det klarer jeg helt fint, for jeg vet jo at de snart reiser igjen. Da faller freden atter over meg og det lille landstedet mitt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 30/08 2021, og sist oppdatert 07/09 2021.
