DE BLÅ SIDENE
Da jeg sjekket kontoen til min far etter hans død, kom den sjokkerende sannheten frem
Jeg merket på min søster at det var noe som ikke stemte. Jeg holdt hodet kaldt og klarte å avsløre den store løgnen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Min søster Ellen ble skilt et par år før faren vår døde. I disse to årene ble det naturlig at hun var mye hos faren vår, fordi hun bodde nærmest. Hun hjalp ham med det meste, fordi han var hjelpetrengende på slutten.
Jeg hadde ingen negative tanker til dette. Jeg reiste dit i helger og i ferier for å bistå og la Ellen få en tiltrengt pause.
Hun ønsket ikke at hjemmesykepleien skulle «fly ned dørene hans», som hun sa, og derfor ville hun være den som var der for ham.
Selv tenkte jeg at hun trengte noe annet å tenke på etter skilsmissen og at hun hadde en slags indre glede over å hjelpe faren vår. Han hadde bodd alene og klart seg godt etter at moren vår døde for noen år tilbake, men de siste årene ble han gradvis dårligere og til slutt sengeliggende.
Jeg stolte fullt og helt på Ellen. Vi har alltid hatt god kontakt, både i barndommen og som voksne. Det var ingenting som tilsa at hun skulle lure meg eller stjele fra faren vår. Likevel var det nettopp det som skjedde.
Da pappa døde og begravelsen var overstått, var Ellen veldig ivrig på å ta ansvaret for boet.
Hun sa seg villig til å selge huset hans og sørge for å fordele alt som var av verdier mellom oss to arvingene. Jeg merket at hun ikke ønsket at jeg skulle komme dit for å delta i denne prosessen, og det reagerte jeg på.
Hun påpekte at jeg hadde så lang reisevei og sa at jeg skulle få slippe dette stresset. Og hun mente at vi kunne bli enige om delingen over telefonen og at jeg kunne komme en helg for å hente alt jeg skulle ha av ting og tang.
Dårlig magefølelse
Det var adferden hennes som fikk meg til å mistenke at ikke alt var som det skulle, men jeg klarte ikke å sette fingeren på hva det kunne være. Hadde hun allerede forsynt seg av boet?
Jeg reiste over en tur, men vår fars hjem var akkurat slik jeg husket det. Alle kunstbildene som mamma hadde samlet på over flere tiår, hang fortsatt i stuen. Smykkene hennes hadde vi delt oss imellom etter at hun døde, og jeg så ingenting unormalt.
Det var først da jeg fikk vite hva pappa hadde på kontoen at jeg forsto at dette handlet om penger. Han hadde alltid vært nøysom og forsiktig med pengene sine. I tillegg visste jeg at han hadde tjent godt på å hjelpe sin fetter med vedhugst og salg av juletrær i en årrekke. En god pensjon hadde han også, så det var underlig at det ikke var mer penger på sparekontoen hans.
Jeg reagerte på dette, men jeg sa ingenting til Ellen. På en eller annen måte opplevde jeg at hun ble lettet over at jeg ikke sa noe.
Hun ville at vi skulle dele pengene og overføre dem til oss selv så raskt som mulig, men jeg sa at jeg ønsket å vente litt. Jeg sa at jeg ikke følte meg klar til å ta det endelige oppgjøret, og jeg så at hun ble skuffet.
Les også (+) Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten
Avdekket alt
Det jeg gjorde var å skaffe meg en advokat som kunne gjennomgå vår fars kontoer og skaffe oversikt over hvilke uttak som var blitt gjort. Om det skulle vise seg at Ellen hadde forsynt seg, ville jeg vite det.
Og det var akkurat det som ble avslørt, at Ellen hadde tatt ut penger fra vår fars konto regelmessig. Noen ganger i kontanter, andre ganger som overføring til sin egen konto.
Hun hadde tappet det som skulle være vår felles arv for flere hundre tusen kroner og det handlet om systematiske uttak som gikk flere år tilbake. Pappa hadde gitt henne full tilgang på økonomien sin og stolt på henne.
Merkelig nok ble jeg ikke sint. Jeg ble heller trist og oppgitt over at hun prøvde å villede meg og holde dette skjult. Og at hun ikke fortalte det før jeg oppdaget det selv.
Ellen gråt da jeg konfronterte henne med dette, og hun begynte å komme med en rekke bortforklaringer om hvorfor det hadde skjedd. Vi hadde et skikkelig oppvaskmøte hvor vi vekslet mellom å gråte, være sinte på hverandre og prate sammen.
Det eneste jeg visste, var at jeg på en eller annen uforklarlig måte kunne forstå henne. Hun har aldri hatt god råd, hun og eksmannen har alltid slitt økonomisk. Og da muligheten bød seg, ble det antageligvis for fristende å tappe pappa for penger, uten at noen hadde muligheten til å merke det der og da.
At det til slutt kunne komme for en dag, tenkte hun nok ikke engang på.
Mitt valg
Etter mye grubling, valgte jeg å gjøre noe som ingen av mine nærmeste kunne forstå, for jeg valgte aktivt å tilgi søsteren min. Utfallet kunne fort ha blitt et helt annet. Det kunne endt med at vi kunne ha blitt uvenner for resten av livet, men jeg fant ut at det ikke var verdt det.
Jeg ville ha rettferdighet, men ikke uvennskap. Jeg klarte å se på tyveriet hennes som noe stakkarslig og vemodig som aldri var ment å skade noen.
Etter at huset ble solgt, ble vi enige om å se på pengene hun hadde tatt som et lån, og at jeg skulle få en tilsvarende sum mer enn henne så snart det endelige oppgjøret var klart.
Jeg vet at mange søskenforhold ender med et evigvarende uvennskap etter et arveoppgjør, men jeg ønsket ikke det.
Ellens barn betyr også mye for meg og jeg vet at mine egne barn ville ha savnet kontakten med sin tante Ellen hvis det hadde skåret seg fullstendig og blitt full splid mellom familiene våre.
Når alt kommer til alt handler en arv om døde ting, og disse pengene hadde jeg egentlig klart meg uten.
Ellen og jeg valgte likevel å oppsøke et familievernkontor og ta en ordentlig samtale for å rydde opp, sammen med en nøytral tredjepart. Og det fikk renset luften for vår del, for vi hadde begge et felles mål om å legge dette bak oss én gang for alle.
Denne saken ble første gang publisert 28/08 2020, og sist oppdatert 16/07 2022.
