SAMTALE I NATTEN
– Jeg var min rike manns trofékone og opererte alt for å se ung ut
Vakre Tonje (55) har alltid fått mange komplimenter for utseendet sitt. Etter hvert som hun ble eldre, klarte hun ikke å akseptere at tidens tann satte sine spor. Hun valgte å «rette på» alderdomstegnene, blant annet med kirurgi. – Det ødela mer enn det hjalp. Jeg ble dypt fortvilet, forteller hun.
Når Tonje smiler, skjer det noe pussig med ansiktet hennes. Når vi nevner det, er det fordi denne historien nettopp handler om det å «fikse» for mye på utseendet sitt ved hjelp av kosmetisk kirurgi.
– For å gjøre kinnene rundere, mer ungdommelige, har jeg fått pumpet et fyll inn i dem. Det presses oppover når jeg smiler, og da ser det ikke bra ut, forklarer hun.
Tonje ler av det hun kaller sin egen dumhet. Men hun har hatt en fryktelig lang vei å gå før hun har klart å le av temaet.
– Fyllet i kinnene er bare ett av mange idiotiske påfunn fra min side. Flere hundre tusen har operasjonene og injeksjonene kostet meg. Det har vært en kostbar lærepenge, både bokstavelig talt og i overført betydning.
Glamour-kona
Hun kommer meg i forkjøpet og stiller spørsmålet selv:
– Hvorfor i all verden startet jeg med dette?
Svaret har hun omsider kommet frem til etter årelange selvransakelser.
– Jeg har alltid sett på meg selv som en kvinne med stor selvtillit. Så langt tilbake jeg kan huske, har folk kommentert utseendet mitt. Selv som bitte liten ble jeg bevisst at jeg var veldig pen.
Hun unngår ordet «vakker», men vi møtes hjemme hos henne, og gamle fotografier på veggen røper at hun på 1980-tallet så ut som den reneste supermodellen.
– Det høres idiotisk ut, med et pent ytre ga meg mange fordeler. Jeg var alltid «den populære», hun som lett fikk venner og som kapret den kjekkeste kjæresten. Heldige meg har også de snilleste foreldre. Jeg er enebarn og har alltid blitt godt tatt vare på, sier hun.
Tonje klarte seg også bra på skolen og dro videre til USA for å studere økonomi.
– Der borte levde jeg det søte liv og ble sammen med en rik, eldre amerikaner. Vi giftet oss etter at jeg var ferdig med studiene. Utdannelsen tok jeg aldri i bruk. I 20 år var jeg min manns «trophy wife», en han stolt viste frem.
– Var du lykkelig?
Hun smaker på ordet, sier det høyt.
– Jeg trodde nok det. Han omga seg med en luksus som for meg var ukjent, og jeg ble revet med. Han kledde meg opp med de vakreste klær og smykker, tok meg med verden rundt og presenterte meg for folk jeg bare hadde lest om.
– Fikk dere barn?
– David hadde en sønn, en arving, fra et tidligere ekteskap og ønsket ikke flere barn. «La den perfekte kroppen din få slippe den slags spor», sa han og strøk meg over huden.
– Hvordan reagerte du på det?
– Nå synes jeg det høres pinlig ut. Men den gangen tolket jeg det som omsorg. Dessuten har jeg aldri kjent på noe behov for å ha barn. For meg var det derfor en grei avgjørelse, og ikke noe jeg oppfattet som et offer.
Tonje føyer til at hun også nøt beundringen hans.
– Jeg var veldig overfladisk, medgir hun. – Men også ung og vanvittig forelsket i David. Han var verdensvant, selvsikker og spennende. Det er ingen tvil om at jeg nøt den livsstilen han ga meg.
Slik gikk årene, uten nevneverdige problemer.
– Først da mitt ytre begynte å bli merket av tidens tann, raknet mitt liv med David. Først da innså jeg at absolutt alt ved ham handlet om å ha en prikkfri fasade.
Utallige inngrep
Det var ektemannen som kommenterte det først, rynkene rundt de store Bambi-øynene hennes.
– «Bør du ikke snart gjøre noe med det der?» sa han, og tittet opp fra finansavisen.
Slik startet det.
– En kosmetisk kirurg lammet muskulaturen rundt øynene mine med injeksjoner med gift.
Selv om hun fikk disse sprøytestikkene regelmessig, holdt det ikke rynkene i sjakk i lengden.
– Jeg valgte senere å ta vekk litt hud både over og under øynene. Det strammet huden.
Med årene kom det naturlig nok likevel flere rynker.
– De dypeste av dem ble fylt igjen med ulike preparater, forteller hun.
– Snart hadde jeg også fettsugd både lår og mage, fått filt ned kulen på nesen og fylt leppene med stoffer som gjorde dem fyldigere.
Hun rister sørgmodig på hodet over seg selv.
– Det var en ond sirkel. Jeg klarte ikke å stoppe!
– Hva tenkte du i denne fasen av livet?
– Altfor lite, trolig, svarer hun humoristisk. Så blir hun alvorlig.
– Jeg sloss mot aldringsprosessen. Jeg prøvde så å si alt, uten å vinne, og jeg ble deprimert. Å se meg selv i speilet ble en lidelse. For den som så tilbake på meg var en gammel dame.
De mange inngrepene forandret utseendet til det verre.
– Jeg kjente knapt igjen meg selv.
Ektemannen var heller ikke fornøyd. Han byttet henne ut med en yngre.
Les også (+) – Vi trodde søsteren min bare var sliten. Sannheten var en helt annen
Pleide selvfølelsen
Etter skilsmissen flyttet Tonje hjem til Norge.
– Mamma og pappa tok imot meg med åpne armer.
– Sa de noe om dine ytre forandringer?
– Jeg vet de var skeptiske til David, men de blandet seg aldri inn i ekteskapet vårt. Da jeg kom hjem, derimot, strøk mamma meg en kveld over kinnet og sa: «Slutt med det tullet, Tonje.»
Hun tok morens ord til seg.
– Jeg trengte hjelp til å ommøblere inni hodet og oppsøkte derfor en psykolog. Å miste David var et langt mindre problem enn å ordne opp i hærverket jeg hadde begått mot mitt ytre. Jeg trengte å forstå hva som drev meg til det.
Åpenbaringen for Tonje ble å forstå forskjellen på begrepene selvtillit og selvfølelse.
– Min selvtillit var i altfor stor grad basert på hvordan folk opplevde utseendet mitt. Siden det var på hell, dalte også følelsen av egenverd. Jeg trengte å bygge opp selvfølelsen, rett og slett å bli glad i meg selv. Det har tatt meg noen år å komme dit jeg er i dag, til å like meg selv. På veien dit har jeg de siste to årene vært heldig å ha en ved min side, forteller hun med et lurt glimt i øynene.
– Jeg fant nemlig en kjernesunn nordmann underveis. En som elsker meg slik jeg er. Noe annet ville jeg heller aldri ha godtatt, sier Tonje.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 04/01 2021, og sist oppdatert 02/02 2021.
