SAMTALE I NATTEN
– Vi trodde søsteren min bare var sliten. Sannheten var en helt annen
Tone var den vakre, skoleflinke jenta med stort hjerte og mange talenter. – Storesøsteren min imponerte de fleste, men ble aldri helt fornøyd med seg selv, forteller Thea. Det endte tragisk.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Helt siden hun ble født har Thea (30) elsket sin fem år eldre søster Tone.
– Jeg beundret henne. Tone var den vakre, smilende jenta med stort hjerte. Hun virket som en magnet på folk, snill og imponerende. Tone spilte en rekke instrumenter, lærte seg kjapt flere språk, mestret all slags idrett og var alltid den flinkeste i klassen.
Gjennom det hele var hun i hemmelighet alvorlig syk.
– Det må ha vart i drøyt ti år, tipper Thea.
– Kan du fatte at det går an å holde noe sånt skjult?
Etegilder
De første minnene Thea har om at «noe» feiler søsteren, er fra de faste søndagsmiddagene med foreldrene.
– Hun hadde akkurat startet på videregående og bodde fremdeles hjemme, da hun begynte å spise enormt mye. Hun la på seg. Det hendte pappa kom med ukloke kommentarer om det.
«Skal du ikke gjøre noe med problemet ditt?» kunne han si. Jeg husker mamma dyttet hysjende borti ham. Pappa er god, men evner ikke alltid å tie om hva han tenker.
Et halvt år senere var storesøsteren blitt veldig tynn.
– I stedet for at det ringte en bjelle hos oss fikk 17-åringen ros for å ha blitt «modellslank».
«Ingen tenåringer trives med å være fete», hørte jeg pappa uten å pakke det inn, si til mamma.
Ingen av dem forsto den nye uroen de hadde observert i Tone.
– Det skulle vise seg at søsteren min hadde bulimia nevrose. Det vil si at hun sørget for å kaste opp det meste av det hun spiste.
Det skulle ende tragisk.
Voksende uro
Storesøsteren gikk ut av videregående med toppkarakter.
– Hun kunne velge og vrake blant studier. Selvsagt ble det medisin. Naturlig nok var hun opptatt av hva som skjer i kroppen. Der og da var vi uendelig stolte av henne.
Ennå forsto ingen at hun var syk.
Thea forteller at søsteren virket stadig mer urolig.
– Vi la merke til at hun pratet mindre enn vi var vant med. Vi tre hjemme forsto at et eller annet plaget henne. Vi skjønte bare ikke hva!
– Spurte du henne?
– Ja visst! Hun strøk meg over håret, lo og sa: «Din skjønne, lille tulling!»
Også foreldrene tok en prat med sin eldste datter.
– Pappa konkluderte med at hun var stresset. «Medisinstudiet er krevende», slo han fast.
– Bodde hun hjemme?
– I studietiden bodde hun på hybel, men vi møttes hver søndag til middag hos mamma og pappa. Det var der jeg la merke til det. Hver gang etter middag gikk hun på badet og skrudde på vasken ...
«Kaster hun opp?» lurte jeg. Det hendte jeg lyttet ved døren, men hemmeligheten forble hennes.
Uroen forlot ikke Thea.
– Jeg tok det opp med foreldrene våre.
«Kanskje hun sliter med å holde vekten nede?» sa mamma. Begge mente bestemt at hun ikke led av spiseforstyrrelser. Pappa er tross alt lege!
De tok likevel på nytt en prat med Tone. Hun bare lo av dem.
Livløs
Tone mestret å bestå legestudiet.
– Vi jublet enda mer enn henne. Også det gjorde meg urolig. Den glade Tone var borte.
«Hun er bare forferdelig sliten», unnskyldte mamma sin bleke og magre eldstedatter.
Tone skulle starte i turnus på det lokale sykehuset. Skjebnen ville det ikke sånn.
– Søndagen i forkant dukket ikke hun ikke opp til søndagsmiddag. Pappa og jeg fant henne livløs på hybelen. Det var ingenting vi kunne gjøre. Hjertet hadde stanset. Det klarte ikke mer.
Tiden har lindret den verste sorgen, men savnet er å lese i Theas søte ansikt.
– Jeg fant dagboken hennes på nattbordet, forteller hun og snufser litt.
– Spørsmålene våre var mange. Derfor åpent vi den. Ved hjelp av hennes egne ord fikk vi innsikt i hva hun hadde slitt med. Helt siden Tone var tenåring hadde hun kastet opp maten.
– Hadde hun søkt hjelp?
– Ifølge dagboken klarte hun ikke å ta det grepet. Det igjen ga en følelse av maktesløshet. Bedre enn noen visste hun hva som måtte til. Hun skrev: «Jeg burde ha trent i stedet for å kaste opp, men hvor skal jeg finne tiden til det?»
Burde jeg ha skjønt hva som foregikk? Spør Thea seg fremdeles.
Les også (+) Nå når jeg snart skal miste mamma, har jeg innsett hvor fantastisk hun er
Vanskelige følelser
Thea mener at familien burde ha forstått at Tone var «fanget i forestillingen om et kroppsideal» – som hun ordlegger det.
– Ville det ha hjulpet?
– Kanskje, kanskje ikke, sier hun resignert.
– Det er en skremmende sykdom. Det virket som den snek seg frem.
– Hvorfor tror du hun ble rammet?
– Jeg tror Tone fikk mer oppmerksomhet enn hun evnet å takle. Andres bilde av henne var ikke forenelig med hennes eget. Hun var elsket av alle andre enn seg selv.
Dagboken forteller at hun følte sterkt på de sosiale forventningene.
«Jeg takler ikke kravene om alltid å være såkalt vellykket».
Videre skrev hun: «Kun når jeg er tynn og tom har jeg følelsen av trygghet og kontroll!»
Det er vanskelige følelser å takle.
Å skape et godt liv
Det som skjedde med søsteren har lært Thea mye om seg selv.
– Jeg har gått inn for å takle egne følelser. Mitt forhold til meg selv er veldig ærlig.
Røpet søsteren din til andre at hun var syk?
– Også for venninnene hennes, som gikk helt tilbake til barnehagen, var sannheten et sjokk. Alle unnskyldte vi Tone med at det var krevende alltid å være så flink som henne.
Thea ønsker med historien å understreke at spiseforstyrrelser ikke bare skjer med dem som har åpenbare problemer.
– Jeg tror det handler om hvordan du har det på innsiden. Vi må alle prøve å skape et best mulig liv. Først og fremst med oss selv, oppfordrer hun.
Denne saken ble første gang publisert 07/09 2020, og sist oppdatert 07/09 2020.
