Leserne forteller
Jeg ble bonusmamma annenhver helg. Det som skjedde, sjokkerte meg
Jeg har verdens flotteste samboer, og jeg hadde møtt hans to barn fra første ekteskap. Jeg tenkte det kom til å gå fint. I stedet ble jeg sjokkert.
For to år siden ble jeg samboer for første gang i mitt liv. Jeg traff Ole, som er ti år eldre enn meg og har to barn fra sitt tidligere ekteskap.
Det sa pang, rett og slett. Aldri har jeg vært så forelsket som jeg var i ham den første tiden. Han var akkurat så reflektert, varm, sjenerøs og moden som jeg hadde drømt om at «min» mann skulle være.
Foreldrene mine advarte meg da jeg fortalte at jeg hadde truffet mannen i mitt liv, og de minnet meg på at han var far til to barn på 10 og 13 år.
De mente at det ville bli en vanskelig oppgave å gå inn i rollen som fars kjæreste. Jeg blåste av det. Da hadde jeg ennå ikke møtt barna hans. Ole var nemlig opptatt av at ungene ikke skulle involveres i et nytt forhold før han visste at det var alvor.
I den første tiden var vi stormende forelsket. Siden Ole hadde barna annenhver helg og én dag i uken, hadde vi masse tid sammen.
Bare når barna var hos ham, unnlot vi å møtes. Jeg syntes at det var klokt av ham å insistere på at det skulle være slik. Det fortalte meg at han var en ordentlig fyr.
Les også (+): Sønnen min ville ikke være pappa, så jeg stilte opp. Det fikk uante konsekvenser
Jeg ble sjokkert
Etter at vi hadde vært sammen i seks måneder fikk jeg møte barna for første gang, Trond og Jenny. De virket søte da jeg hilste på dem, selv om jeg følte meg grundig iakttatt, fra topp til tå.
De virket nesten for nysgjerrige på meg og min person og var ikke sjenerte, slik jeg hadde forestilt meg at de kom til å være. Tvert imot spurte og grov de om alt mulig.
De lurte på om jeg hadde hatt kjærester før, og om jeg syntes at barn burde få lov til å sitte oppe sent på kveldene.
Ole ba dem bremse litt, men de hørte ikke på ham. Da bare lo han og sa at jeg like godt fikk venne meg til alle spørsmålene deres.
– Barna mine er intense. Du kommer til å la deg sjarmere, sa han.
Jeg var fast bestemt på å gjøre mitt beste som reservemamma, så da vi fant på morsomme ting i de helgene de var hos Ole, forsøkte jeg å være leken og oppmerksom. Det virket som om de likte meg.
At jeg lystret hvert minste vink fra dem og vartet dem opp fra morgen til kveld, tenkte jeg ikke over den første tiden.
Det eneste jeg merket, var at jeg var totalt utslitt når mandagen kom. Jeg sa til meg selv at jeg ikke var sikker på om jeg ville ha barn, hvis det var så slitsomt å være sammen med dem.
Ole trodde i begynnelsen at barna og jeg hadde det supert sammen, og da han spurte om jeg ville flytte inn hos ham, sa jeg ja umiddelbart.
Det var dette jeg ønsket; å få være sammen med ham i hele fortsettelsen av livet.
Barna fortsatte å komme annenhver helg og én dag i uken. De invaderte huset med alle sine ting og sitt rot, uten å gjøre mine til å rydde opp etter seg. Da bestemte jeg meg for å innføre noen rutiner.
Under en middag sa jeg klart fra at jeg ikke fant meg i at alle slengte ting og tang rundt seg. Alle måtte hjelpe til å holde orden, proklamerte jeg med fast stemme. Det som skjedde da, glemmer jeg aldri.
Trond reiste seg opp og sa med frekk mine at jeg ikke bestemte over ham, og at han aldri kom til å akseptere ordre fra meg. Jenny nikket og minnet om at jeg ikke var moren deres.
Det var faren de var på besøk hos, og jeg hadde ingenting med hva de gjorde når de var hos ham. Jeg ble lamslått og fant ikke ord. Ole sa heller ikke noe. Jeg satt og ventet på at han skulle slå i bordet, men han tok meg ikke i forsvar.
– Du må gi dem tid og ikke kreve for mye av dem. De er bare barn, sa han etter noen minutter.
Jeg var fryktelig skuffet og lei meg. Da forsøkte han å trøste meg, og jeg lot meg trøste. Uten å nevne episoden igjen gikk vi videre i hverdagen.
Jeg sa ingenting når barna ba meg hente et glass saft eller om å gi dem penger til en is.
I frykt for å komme i nok en konflikt fant jeg meg i det jeg betraktet som frekkhet fra deres side. Livredd for å miste Ole lot jeg barna ha kontrollen når de var hos faren sin.
Det endte med at jeg gruet meg til hver eneste helg vi skulle ha sammen med dem. Fremdeles gruer jeg meg til at de skal komme.
De gangene jeg har forsøkt å snakke med Ole om barnas oppførsel, tar han dem i forsvar. Han er en grenseløst tålmodig person, men dessverre er han like tålmodig med dem som med meg.
Les også (+): Da barna flyttet ut, gjorde kona et overraskende valg
Dårlig oppdrager
Jeg synes at han er en dårlig oppdrager. Det har resultert i to frekke barn, som tar alt i livet som en selvfølge. De opptrer med en selvtillit som skremmer meg.
Iblant føler jeg at de ser på meg som en flue i suppen. De vet akkurat hvordan de kan såre meg.
– Mamma er mye flinkere til å lage spaghettisaus enn det du er, kan Jenny si høyt ved middagsbordet, eller hun kan bemerke at huden min er full av prikker.
Moren hennes, må skjønne, har hud som silke. Det har pappa – altså min Ole – alltid sagt!
Ole sier aldri noe når barna kommer med stygge utfall mot meg. Han sier heller til meg at jeg ikke må la meg provosere.
– De er lei seg fordi jeg og moren deres ikke klarte å holde sammen, og så lar de det gå ut over deg. Det kommer til å gå over, sier han.
En venninne av meg sier at jeg umulig kan satse et liv på en mann som ham. Hun sier at det vil bli umulig å få barn med en mann som ikke krever noe av barna sine og som tolererer en slik oppførsel.
Men jeg vil tro at jeg skal klare å leve med Ole til tross for barna hans. Inni meg tenker jeg at de om ti år er voksne.
Da vil vi få det roligere. Ole er nydelig mot meg. Han sier daglig at han elsker meg, og han kjøper roser hver fredag. Jeg elsker å bli elsket på den måten. Jeg vet at det finnes irritasjonsmomenter i alle forhold.
Barna hans er mitt eneste problem.
Riktignok føler jeg at de er et stort problem. Jeg skulle ønsket at jeg klarte å like dem og være glad i dem, men så lenge de viser meg så liten respekt, klarer jeg ikke å skape nær relasjon til dem.
Uansett hvor forståelsesfull og hjelpsom jeg er, behandler de meg omtrent som om jeg var luft.
De sier aldri takk og kommer aldri med hyggelige ord. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an. Jeg har aldri opplevd å bli herset slik med.
Min kjærlighet til Ole er sterk. Spørsmålet er hvor lenge jeg klarer å bite i meg alle de sårende bemerkningene barna hans kommer med.
Hadde de vært hos oss oftere, er jeg stygt redd jeg ville vært ute av forholdet for lenge siden. Trøsten er nemlig at barna bare er sammen med oss annenhver helg.
Jeg sier til meg selv at jeg får bite tennene sammen og overleve de få dagene det er snakk om.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 07/03 2024, og sist oppdatert 07/03 2024.
