DE BLÅ SIDENE
En liten kommentar var alt om skulle til. Mine såkalte «Facebook-venner» angrep meg fra alle kanter
Å ha sine egne meninger er ikke alltid så populært. Det fikk jeg lære av mine såkalte «venner» på Facebook.
Det hele startet med at noen av mine bekjente på Facebook skrev en riktig så ufin kommentar om en kvinne på hjemstedet mitt.
Jeg kjente ikke denne kvinnen selv, men syntes uansett at man bør holde seg for god til å spre ondsinnet sladder om folk på denne måten.
Derfor skrev jeg en kommentar hvor jeg ga uttrykk for dette, men jeg forsøkte å holde innlegget mitt i en lett tone, for ikke å støte noen unødig.
Min lille kommentar falt slett ikke i god jord hos alle. Jeg ble straks angrepet fra flere hold. Jeg ble æreskjelt i en rekke illsinte kommentarer og fikk virkelig passet mitt påskrevet. Og dette kom fra folk som var mine «venner» på Facebook.
Utfrosset
Stormen av kommentarer gjorde meg så ille berørt at jeg nesten ikke klarte å se disse menneskene i øynene når jeg tilfeldigvis støtte på dem ute i det virkelige liv.
De var ikke mine nære venner, men folk jeg måtte forholde meg til innimellom, som naboer og foreldre med barn i samme barnehage og skole som mine gikk i.
Jeg klarte ikke riste av meg følelsen av at jeg hadde gjort noe galt. Samboeren min syntes jeg la altfor mye vekt på disse «tullete kommentarene», så jeg gjorde et forsøk på å ignorere det hele, men det skulle vise seg å bli langt verre …
Noen måneder senere var det skriverier i lokalpressen om en politisk beslutning i kommunestyret. Jeg kommenterte dette et par steder, men skrev ikke noe eget innlegg om det på min egen Facebook-vegg.
Noen av mine «venner» fanget likevel opp disse kommentarene mine og delte dem videre– med syrlige kommentarer til.
Tydeligvis hadde jeg igjen flagget meninger som ikke passet alle. Og plutselig begynte folk å skrive masse innlegg – ikke om selve saken det hele handlet om, men om innlegget mitt og min mening.
En del av dem som tidligere hadde pleid å trykke «like» på innlegg og bilder som jeg la ut på Facebook, sluttet med det. Også når jeg la ut bilder av barna mine.
Det var tydelig at enkelte på min venneliste skulle ignorere meg, og det virker som de ønsket å fryse meg ut.
Nå reagerte også samboeren min. Som en respons på hvordan jeg ble behandlet, postet han et innlegg på sin egen Facebook-side, hvor han skrev om denne typen nettmobbing som foregår på sosiale medier.
Han skrev også om hvor lett det er for enkelte å sitte bak en skjerm og ha sterke meninger om andre, og hvordan flokkmentaliteten ser ut til å ta fullstendig overhånd noen ganger.
Les også (+) "Far ukjent" sto det på fødselsattesten min. Sannheten var et sjokk
Ytringsfrihet
Jeg har ikke hatt til hensikt å støte noen, og jeg har heller ikke skrevet noe ondskapsfullt om andre mennesker. Så hvorfor ble jeg da gjenstand for dette råkjøret?
Om jeg hadde visst hvilket rabalder det skulle bli, hadde jeg kanskje tenkt meg om to ganger før jeg delte meningene mine, og det i seg selv er betenkelig. For man må jo få lov til å ha en mening?
Samboeren min fikk mange støtteerklæringer etter innlegget sitt, både fra venner og fra ukjente.
Men ettersom han tok meg så tydelig i forsvar, var det nå flere av mine «mobbere» som følte seg krenket og uthengt, noe som førte til en ny runde følelsesladde utbrudd.
I dag har jeg tatt opprydning på vennelisten min.
Nå består den kun av personer som faktisk er vennene mine, og ikke perifere bekjente som egentlig ikke vet så mye om meg, men som likevel finner det for godt å dømme meg på avstand.
Jeg har sluttet å kaste bort energien min på diverse dramaer som utspiller seg i sosiale medier. Isteden bruker jeg denne kanalen for å holde kontakten med mine ekte venner.
Jeg har imidlertid ikke sluttet med å uttrykke min mening i saker som virkelig opptar meg. Å stå opp for både min egen og andres rett til å ytre seg fritt, er definitivt en slik sak.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 19/10 2020, og sist oppdatert 02/09 2021.
