«Far: Ukjent», sto det på fødselsattesten min. Sannheten var et sjokk

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Mor fikk meg da hun var 28 år gammel, og fra første dag var hun alenemor. Jeg hadde en god oppvekst.

Mamma hadde mange gode venner og en stor familie, og i sentrum for alt var jeg.

«Hvem er pappaen min?» Jeg var kanskje fem-seks år gammel første gangen jeg stilte spørsmålet. Jeg gjentok det mange ganger senere, men fikk aldri noe ordentlig svar. «Han bor et annet sted», sa mor unnvikende. Eller hun sa: «Han vet ikke at du finnes.»

Første gang jeg så min egen fødselsattest som 16-åring, så jeg at det sto «Far: Ukjent».

Ukjent? Visste mor virkelig ikke hvem han var?

Jeg konfronterte henne og forlangte å få vite hvem som var min far. «Vet du ikke navnet hans?» spurte jeg. Mor var unnvikende og mumlet at hun selvfølgelig visste hvem hun hadde fått barn sammen med. «Så fortell meg, jeg har rett til å få vite det!» sa jeg.

«Det finnes gode grunner til at et barn står oppført med ukjent far. Noen ganger må det bare bli slik», sa mor og gjorde det klart at hun aldri igjen ville snakke om disse tingene.

Til tross for min nysgjerrighet, aksepterte jeg svaret og gikk videre.

Jeg hadde det tross alt bra. Jeg var en heldig, ung kvinne. Mors nærmeste vennepar, Lise og Bernt, bodde to hus bortenfor. Deres to barn var som søsken for meg. Spesielt var Johanne, som var to måneder eldre enn meg, en nær og god venninne.

Jeg skulle bli over 30 år før jeg fikk vite sannheten.

Lise, mammas venninne og Bernts kone, fikk kreft og ble alvorlig syk. I en ekstremt vanskelig tid stilte mor opp for henne, men hun døde bare noen måneder etter at hun ble mormor.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Selv bodde jeg fem mil unna og besøkte mor bare av og til, men vi snakket sammen på telefonen stadig vekk. På et tidspunkt merket jeg at mors stemme ble lettere og mer levende.

Gjennom oppveksten opplevde jeg aldri at mamma hadde en kjæreste eller mannlig venn. Én gang husker jeg hun sa at det i hennes hjerte bare var rom for én stor kjærlighet, og den hadde hun opplevd allerede. Jeg likte å tenke at det var den ukjente faren min hun snakket om.

En lørdag dro jeg spontant på besøk til mor, og da fikk jeg en forklaring på det gode humøret.

Bernt sto og holdt rundt mor da jeg kom. Jeg sto utenfor kjøkkenvinduet og kikket på dem lenge. «Bernt», tenkte jeg og visste ikke om jeg skulle le eller gråte.

Det var bare noen måneder siden Lise døde. Det føltes upassende. Jeg banket hardt på døren og ropte, og mor kom ut og lot som ingen ting. «Bernt kom innom fordi jeg trengte hjelp til å fikse vasken», sa hun. Han kom bort og klemte meg og sa at han akkurat var i ferd med å gå. «Jeg så dere. Jeg så dere gjennom kjøkkenvinduet da jeg kom», sa jeg da vi to ble alene.

Mor ble rød i ansiktet. «Kanskje er ikke ting slik du tror», svarte hun. «Og hva tror du at jeg tror?» fortsatte jeg.

Vi kranglet den dagen. Jeg sa at det var dårlig gjort av henne å innlede et forhold til Bernt, så kort tid etter hans kones død. Jeg sa at jeg skammet meg. «Av alle menn finner du en som er så nær oss», hylte jeg. Mor gråt da jeg dro.

I ukene som fulgte var det en merkelig tone mellom oss.

En kveld kom mor hjem til meg. «Bernt og jeg har bestemt oss for å fortelle sannheten», sa hun. Jeg fikk endelig vite hvem som var min far, og svaret var så sjokkerende at jeg ikke klarte å si et ord på mange minutter. Det var Bernt.

Mor og han hadde på et tidspunkt forelsket seg. Han skulle skille seg, men kona oppdaget at hun var gravid. Det mor ikke visste før tre måneder senere, var at også hun selv var gravid, forteller Monica.

Det var mange som fikk sjokk. Vi var tre voksne i 30-årene som plutselig fikk vite at vi hadde halvsøsken. Jeg klarte ikke å bli sint, men Bernts to andre barn reagerte med vantro og sinne fordi han hadde bedratt moren deres.

En historie som dette er aldri enkel, men heldigvis ordnet ting seg etter hvert for oss. Nå er vi alle venner. Vi er voksne og forstår hvordan det som skjedde, kunne skje. Lise fikk aldri vite om affæren, heldigvis. I hvert fall er jeg glad for det.

Nå er de sammen, og de er lykkelige. Jeg kan ikke annet enn å være glad på deres vegne. Kjærligheten er vakker, men jeg kommer aldri til å kalle Bernt for pappa. Han er Bernt.

Men endelig vet jeg hvor jeg kommer fra.

Les også: Her er det siste horoskopet for alle stjernetegn

Denne saken ble første gang publisert 22/06 2020, og sist oppdatert 23/05 2022.