Leserne forteller
Alle rundt meg tror jeg er trist fordi mannen min har funnet en annen, men det er ikke derfor
Vennene mine hadde blitt sjokkerte om jeg fortalte sannheten.
«Regn i sløret betyr lykke», sa forloveren min da jeg løp fra en gammel sportsbil og til kirkedøren i hele min fantastiske brudekjole.
I år er det nesten 30 år siden den dagen, men jeg klarer fremdeles å huske følelsen jeg hadde; jeg var opprømt, det var som om adrenalinet fosset i blodårene.
Samtidig var jeg litt redd. Tanken på å satse på noe livslangt var rett og slett litt skremmende.
Mannen jeg sa ja til å dele gode og onde dager med, Simen, var en helt annen type person enn meg. Jeg var den litt forsiktige og tilbakeholdne.
Han var festens midtpunkt og den som stort sett alltid hadde svar på alt og visste alt. Han tok rommet.
At han var en sånn type, var det som først fascinerte meg. Jeg hadde beundret ham på avstand i lang tid da vi havnet i samme studiegruppe, og slik ble vi kjent.
Han tok meg med storm, og jeg elsket å henge på i alt han foretok seg. Kanskje drømte jeg om å ha den samme styrken – ta ledelsen.
I dag ser jeg at han allerede da ble en slags lederskikkelse i mitt liv. Han var morsom, kunnskapsrik og tok føringen. Jeg beundret ham så voldsomt at jeg ikke sa ham imot de få gangene han tok feil.
Eller: Jeg torde ikke stole på at det jeg tenkte eller mente var riktig, faktisk var det. Noe med ham gjorde meg veldig usikker.
Vi holdt sammen og fikk tre barn, tre flotte barn. Simen var en ok far når han var til stede, men var mye borte fordi han hadde en jobb som krevde masse.
Jeg ble mammaen som fulgte opp ungene, samtidig som jeg også hadde en jobb, og da sjefen min ville forfremme meg, måtte jeg si nei fordi det innebar lengre arbeidsdager. Simen mente at det ville bli umulig hvis også jeg ble en leder.
Det var ikke snakk om at han kunne ofre noe for at jeg skulle få utvikle meg videre. Menn som ham ofrer ingenting. De toger frem med sitt store ego og ikke engang vurderer å slippe andre frem.
Det er viktig å få sagt at jeg var tilfreds med livet vårt, selv om jeg også til tider var frustrert.
Frustrasjonen kom fordi jeg aldri kunne vite når han kom hjem, og fordi det meste hjemme falt på meg, men jeg klaget ikke.
Jeg skyndet meg hjem for å lage middag, og jeg satte en stor porsjon på svak varme til ham. Alltid kom han hjem til varm mat.
Noen ganger når vi var i selskaper, syntes jeg at han ble litt mye, men jeg sa ingen ting, bare lo det bort. Jeg smilte, strøk ham over hodet, signaliserte til alle at jeg var glad i ham, slik han var.
Det andre ikke så, skjedde inni meg. Gradvis ble jeg mer og mer plaget, det var som om jeg visnet sakte, men sikkert, men jeg fortalte det aldri til noen.
Han og jeg snakket ikke om følelser. Hvis jeg ble emosjonell, blåste han det bort.
Jeg reagerte på måten han var på overfor barna våre, men hørte på ham når han sa at de hadde godt av å bli utfordret og møte motstand. Utad var vi fortsatt det perfekte paret, de som fikk til alt og var enige om alt.
Jeg sa både til meg selv og andre at vi var heldige som hadde det så bra.
Ingen så at jeg la meg i den store sengen og følte meg ensom. Ingen så at jeg noen ganger tok meg selv i å lengte etter et annet liv.
Det var viktig for meg å være tro mot oss – mot familien vi hadde skapt, så de vanskelige følelsene ble skjøvet bort. Å gå var på ingen måte aktuelt.
Vi feiret sølvbryllup med alle våre venner og hele vår storfamilie til stede, og han snakket om hvor flink jeg var, at jeg var limet i tilværelsen. Jeg tok imot og sa at det hadde vært lurt å holde ut, for premien begynte å komme til syne i den andre enden.
I dag vet jeg at han allerede da hadde møtt en annen kvinne, som han møtte til stadighet og hadde romantiske og erotiske stunder med. Det gikk noen måneder før jeg tilfeldigvis oppdaget en altfor het melding på telefonen hans.
Den paniske bortforklaring hans fikk meg til å forstå hva han drev med, men jeg bestemte meg for å tro på ham; at det var en gal kvinne som drev og sendte ham slike meldinger.
«Hvis hun ikke slutter, anmelder jeg henne», bedyret han.
Les også (+): Jeg sa at jeg ikke ville ha barn. Da skjedde noe jeg aldri hadde forventet og som bare er trist
Hersketeknikker
Ett år senere ringte kvinnens mann til meg og sa at hans kone var utro med min mann. Det var ikke et sjokk, bare en bekreftelse på noe jeg egentlig hadde visst lenge.
Kort fortalt valgte han å forlate meg til fordel for denne kvinnen, og kvinnen forlot sin mann til fordel for Simen.
Alle rundt oss fikk sjokk, og én ting var de enige om; at det var synd på meg.
Flere av dem rundt oss sa at de i mange år hadde reagert på hvordan mannen min hadde vært mot meg. Det var rart å høre.
Det jeg skal forklare nå, er i grunnen også rart, for da sannheten kom på bordet og bruddet var et faktum, var jeg ikke lei meg for å miste Simen.
I grunnen var jeg lettet og tenkte at jeg ville få det bedre uten ham. Jeg innså at det var mange år siden jeg hadde følt at jeg elsket ham.
Min kjærlighet til ham hadde smuldret opp gjennom mange år, fordi han behandlet meg dårlig og ikke snakket ordentlig med meg.
Jeg så at han hadde drevet med sjofle hersketeknikker overfor meg siden vi ble gift. Han gjorde meg til en tafatt og svak person, som egentlig ikke var meg.
Det var denne erkjennelsen som sendte meg i kjelleren. Jeg måtte innse at jeg hadde kastet bort store deler av livet på å være ulykkelig.
Jeg lot som om jeg hadde det bra, men det var ikke sant. Da jeg torde erkjenne dette, førte det til selvbebreidelser og sorg.
Jeg skulle ha forlatt ham for mange år siden. Jeg skulle ha tatt vare på meg selv og ikke latt meg dupere og overkjøre i alle sammenhenger! Jeg skulle ha tort motsi ham når han sa noe feil og ikke latt ham vinne alle diskusjoner.
Sist, men ikke minst, jeg skulle ikke ha latt ham rakke ned på tankene og valgene til barna våre. Han var så ærgjerrig på deres vegne at det iblant føltes grusomt.
Les også (+): Jeg sa ja til «gode og onde dager». Det jeg opplever nå er de onde dagene
Føler meg fri
Så dette er grunnen til at jeg har vært nede etter skilsmissen. «Alle» tror at jeg har kjærlighetssorg, og at det er grunnen til at jeg ikke orker å være sosial, men det er tanken på å ha kastet bort så mange år som holder meg nede.
Vennene mine hadde blitt sjokkerte om de visste dette.
Jeg har vært så smart at jeg har oppsøkt en terapeut, og det er kommet gode ting ut av samtalene med henne. Ikke minst har det vært bra å ha fokus på fremtiden og det å skape meg et godt liv.
Jeg vet at jeg skal klare å få det godt, og det skyldes at jeg vet hva og hvem jeg ser etter. Men før jeg går løs på noe nytt, må jeg lære meg å stole på meg selv og min kunnskap.
Når du har levd med en sterk person som har sådd tvil om dine ferdigheter i praktisk talt alle sammenhenger, må du bygge deg opp igjen, nærmest sten for sten.
Jeg er i denne prosessen nå, og hver dag føler jeg meg litt sterkere. Jeg føler meg på et vis mer fri enn på mange år, men jeg har en hale hengende etter meg, og den handler om alt jeg fant meg i. Hvorfor sto jeg ikke opp for meg selv?
Jeg får til stadighet høre av venner at Simen kommer til å angre, og at han plutselig står angrende utenfor døren min, men det håper jeg ikke skjer.
Gjør han det, vil jeg ikke ta ham tilbake, men si at det er ugjenkallelig over mellom oss. Jeg er ikke engang glad i ham.
Min plan nå er å søke mot mennesker som lar meg vokse og ha en stemme, og som viser meg sin kjærlighet fordi jeg er den jeg er.
Jeg vet at det finnes en mann der ute som vil la meg blomstre de årene jeg har igjen på denne forunderlige kloden.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 26/09 2023, og sist oppdatert 26/09 2023.
