Tidenes verste skipstragedie
Skipet var bygget for maksimalt 2000, men over 8000 var om bord. Så rammet tragedien
30. januar 1945 forlot det tidligere cruiseskipet Gotenhafen med over 8000 mennesker om bord – svært mange av dem barn og kvinner på flukt fra Den røde armé. Med på dødsferden var en enslig norsk jager.
Da det tidligere cruiseskipet forlot Gotenhafen (Gdynia) i Polen på formiddagen 30. januar 1945, hadde gradestokken falt til minus 18 grader i isnende vind fra øst og tett snødrev.
Om bord i pustet tusenvis av mennesker ut etter sin desperate flukt fra de fremrykkende sovjetiske troppene.
Befolkningen i Øst-Preussen hadde merket at det lå noe i luften. Mengden av krigstrette, skadde og utslitte soldater på marsj vestover talte sitt tydelige språk. De skulle snart bli innhentet av krigens grufulle realiteter.
Skipet ble sjøsatt i 1938, var på 25 484 bruttotonn og kostet Tyskland 25 millioner Riksmark å bygge. «Wilhelm Gustloff» var et hypermoderne cruiseskip, bygget for 1463 passasjerer og et mannskap på 417. Skipet tjenestegjorde for den statskontrollerte fritidsorganisasjon KdF (Kraft durch Freude) som organiserte rimelige feriereiser for tyskere og rekreasjon for soldater. Det flotte skipet var flere ganger i Norge. «Wilhelm Gustloff» ble omgjort til lasarettskip for den tyske marinen den 22. september 1939. I november 1940 ble fartøyet bygget om fra lasarett- til kaserneskip. «Wilhelm Gustloff « var oppkalt etter en nazipolitiker som ledet den sveitsiske avdelingen av NSDAP. Gustloff ble skutt og drept i Davos i 1936 av den jødiske studenten David Frankfurter.
Den røde armé hadde i begynnelsen av 1945 trengt inn i Øst-Preussen. Den brutale fremferden hadde skapt panikk blant den tyske sivilbefolkningen. Stalins soldater gjorde seg fra første stund av skyldige i grove krigsforbrytelser, massakrer, plyndring, voldtekter og deportasjoner.
I områdene hvor man hadde muligheten forsøkte den fortvilte befolkningen å komme seg i sikkerhet ved å søke ut mot de tyske byene ved Østersjøen som ennå ble forsvart av Wehrmacht.
Tysklands stolthet «Wilhelm Gustloff»
2. juli 1940 forlot «Wilhelm Gustloff» Oslo. Fra skipet la ut på sin jomfrutur i 1939 hadde det transportert 65 000 ferierende på til sammen 44 turer, blant annet seks turer til Norge. Denne gangen hadde imidlertid fartøyet andre passasjerer enn det opprinnelig var bygget for.
Om bord var 736 soldater, de fleste såret etter kampene i Norge, mange av dem var fra kampavsnittet ved Narvik. 563 sårede ble hjulpet i land i Kiel. De øvrige ble med fartøyet til Swinemünde hvor de ble fordelt til ulike lasaretter. «Operasjon Weserübung» – angrepet på Norge – var over for «Wilhelm Gustloff».
I 1942 og 1943 var skipet forlagt i Gotenhafen nær den tyske havnebyen Danzig (Gdańsk) hvor det fungerte som kaserneskip for 2. Unterseeboots- und Lehrdivision.
Høsten 1943 hadde krigen rykket ubønnhørlig nærmere, og Øst-Preussen utviklet seg etter hvert til en krigsskueplass.
Enheter fra 8. amerikanske luftflåte angrep 9. oktober 1943 Gotenhafen og påførte Die Kriegsmarine smertelige tap i form av 13 senkede og delvis ødelagte skip – i tillegg til sterkt ødelagte havneanlegg. «Wilhelm Gustloff» slapp fra angrepet med en 1,5 meter lang flenge i skroget.
Les også (+) Dødsveien: Fangene måtte spise sine døde kamerater
Den norske jageren «Gyller»
7. juli 1938 ble KNM «Gyller» sjøsatt, samme år som «Wilhelm Gustloff». «Gyller» var en torpedobåt i Sleipner-klassen, bygget ved Marinens hovedverft i Horten og underlagt 1. Sjøforsvarsdistrikt, 3. torpedobåtdivisjon.
Men «Gyller» hadde ikke seilt mange sjømilene eller vært i kamp før det ble tatt som krigsbytte ved Tollbodbryggen i Kristiansand 9. april 1940. «Gyller» ble senere omdøpt til «Löwe» og omsider stasjonert i Gotenhafen. Der befant det seg skjebnenatten 30. januar 1945.
Drep, tapre soldater!
16. oktober 1944: Enheter fra Den røde armé støtte helt uventet over den østprøyssiske grense i en bredde på 140 kilometer. Tre dager senere nådde de Gumbinnen og Goldap og den lille landsbyen Nemmersdorf ikke langt fra den polske riksgrense.
Forfatteren og journalisten Ilja Ehrenburg hadde i en av sine artikler i frontavisen Røde Stjerne (Krasnaya Zvezda) i oktober 1944 kommet med følgende oppfordring: «Drep, tapre soldater fra Den røde armé, drep! En uskyldig tysker finnes ikke. Hverken levende eller dem som enda ikke er født. Følg oppfordringen fra Kamerat Stalin og knus det fascistiske uhyre en gang for alle. Tilintetgjør det rasehovmod som preger de tyske kvinner. Ta dem, og gjør med dem som dere vil som det rettmessige bytte de er. Drep, dere tapre fremrykkende tropper fra Den røde armé. Drep!»
Og det var akkurat det de gjorde. Hendelsene i Nemmersdorf, senere omtalt som Nemmersdorfmassakren, utløste en panikkartet flukt av hundretusener av mennesker som for enhver pris ville unngå å falle i russernes hender. På skrøpelige kjerrevogner lastet de opp eiendelene og la sine siste tøyfiller rundt barna i håp om å holde vinterkulden på avstand.
Die Wehrmacht hadde mer enn nok med å forsvare seg mot fremrykkende russiske tropper. Dette var kvinnenes, barnas og oldingenes kamp. I det fjerne hadde de drømmen om Østersjøen og havnebyer som Pillau (nå Baltijsk) og Königsberg (Kaliningrad) og håpet om å slippe unna krigens redsler.
Les også (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller som lurte tyskerne trill rundt
Målet er Kiel eller Flensburg
Tirsdag 30. januar 1945: For Det tredje riket var denne dagen en viktig nasjonal høytidsdag. 12 år tidligere ble Adolf Hitler med sitt Nationalsozialistische Deutsche Arbeiderpartei (NSDAP) utnevnt til Tysklands rikskansler.
Dagen var også 50-årsdagen til mannen som «Wilhelm Gustloff» var oppkalt etter, nazipolitikeren med samme navn, født 30. januar 1895. For «Wilhelm Gustloff» var denne dagen i sannhet en merkedag – og en dødsdag.
Bygget ved Marinens hovedverft i Horten og underlagt
1. Sjøforsvarsdistrikt, 3. torpedobåtdivisjon. Gyller» var et praktskip etter datidens målestokk med to De Laval-turbiner med 12 500 hestekrefter som kunne bringe skipet opp i imponerende 32 knop. Hun hadde en aksjonsradius på 3500 nautiske mil med en marsjfart på 15 knop. «Gyller» var bestykket med tre 102 mm hovedkanoner, én 40 mm Bofors-kanon, mitraljøser, to 53,3 cm doble torpedorør samt fire kastere for synkeminer plassert i to synkeminerekker. Skipet var på 735 tonn med en bunkerskapasitet på 100 tonn olje og en besetning på 75 mann. «Gyller» ble tatt som krigsbytte ved Tollbodbryggen i Kristiansand 9. april 1940 uten å ha vært i kamp. Skipet ble offisielt overtatt av den tyske marine 11. april 1940 og omdøpt til «Löwe». Det ble deretter delvis ombygget og ombestykket før hun ble satt inn i eskortetjeneste i Skagerak og Kattegat i 7. torpedobåt-flåteavdeling. I desember samme år ble hun overført til 27. ubåtflotilje og stasjonert i Gotenhafen. Her befant hun seg skjebnenatten 30. januar 1945, og ble etter hvert eneste skip som eskorterte «Wilhelm Gustloff». «Löwe» ble gjenfunnet i Flensburg i mai 1945 og returnert til Den Kongelige Norske Marine. Skipet ble bygget om til fregatt i 1948 og gitt tilbake sitt opprinnelige navn, KNM «Gyller». Skipet var en hyppig gjest i våre havner inntil det ble utrangert og solgt til opphugging i 1959.
Det var tung sjø da skipet forlot Gotenhafen 30. januar 1945 kl. 12.30 europeisk tid med kurs for Kiel eller Flensburg. Tett snødrev reduserte sikten til noen få meter.
Om bord var det registret 918 offiserer og mannskap fra 2. Unterseebots Lehrdivision, 173 sivile besetningsmedlemmer fra handelsmarinen, 373 kvinnelige frivillige tilknyttet marinen (Marinehelferinnen), 162 hardt skadde soldater og 4424 flyktninger – til sammen 6050 mennesker i et fartøy beregnet på vel 1400. I tillegg hadde anslagsvis 2000 mennesker greid å komme seg om bord under panikken som oppsto i Gotenhafen tidligere på dagen. Det ble ikke ført skipsregister over disse.
For flukten over Østersjøen fantes to muligheter: Den lange veien langs kysten, og den korte «dypvannsveien», det vil si en kortere minefri vei, også kalt «tvangsvei 58».
Les også (+) Nazienes glemte nakenfester endte i fiasko
Eskortefartøyet «Löwe»
«Wilhelm Gustloff» valgte denne ruten fordi den skulle være raskere. Det ble også hevdet at den skulle være sikrere, blant annet fordi det ble regnet som usannsynlig å bli angrepet av ubåter fra landsiden eller kysten av Pommern.
Også «Löwe» befant seg i Gotenhafen denne natten. Det var meningen at «Löwe», sammen med sikringsfartøyet «Hansa» og torpedobåten «TF1», skulle følge «Wilhelm Gustloff» under overfarten og sørge for nødvendig sikring mot fiendtlige fartøy og fly. «Hansa» hadde imidlertid maskinskade som ikke lot seg reparere, og det ble gitt melding til «Wilhelm Gustloff» at de måtte klare seg uten den.
Ble forlatt
Været ble stadig dårligere. Den 18 år gamle pusher-assistenten Heinz Schön trakk skinnluen så lang frem at kun øynene syntes. Gjennom tett snødrev og isnende kald vind fra nordvest, mottok Schön på «Wilhelm Gustloff» følgende melding fra «TF1»: «Har fått sprekk i en sveiseplate. Lekkasjen forsøkt tettet. Eskorteoppdraget må avbrytes. Lykke til!».
Vendereisen til «TF1» ble forsøkt holdt hemmelig for ikke å skape panikk.
«Löwe» var nå det eneste eskortefartøyet som fulgte det en gang så stolte passasjerskipet på sin dødsferd. «En hund bevokter en kjempe», sukket kapteinen på «Gustloff» oppgitt.
«Wilhelm Gustloff» hadde vært i sjøen noen timer, og en døsig atmosfære hadde senket seg over skipets passasjerer. Mange av de sist ankomne var falt i søvn, og angsten som hadde knuget dem som hadde vært om bord en tid, var i ferd med å slippe taket. Småbarn pludret, og mødrenes glede over å være i live overskygget sjøsyken og frykten for hvilken tilværelse som ventet dem.
På tredje dekk klynket en kvinne stille. Hun var høygravid. Fødselen var nært forestående. Det ville være hennes førstefødte – et guttebarn visstnok. Navnet var allerede bestemt.
Joachim skulle han hete, etter ønske fra ektemannen som befant seg et eller annet sted på Østfronten. Det siste brevet fra ham hadde hun mottatt for en uke siden, og dette brevet knuget hun nå i hånden etter hvert som riene satte inn for fullt.
Lite ante de at kaptein av tredje grad, Alexander Marinesko, i samme tidsrom som kvinnen omsorgsfullt ble løftet opp på en benk for forløsning, nettopp hadde avfyrt sin første torpedo mot fartøyet.
Les også (+) Han sto bak blodbadet på Nesodden
Dødsdømt
Mannen som ga tusenvis av passasjerene om bord «Wilhelm Gustloff» en kald og våt grav ble først degradert, deretter
avskjediget før han ble tatt inn i varmen igjen – av Mikhail Gorbatsjov.
Som sjef på ubåten «S-17» var Alexander Marinesko vinteren 1945 ansvarlig for senkningen av «Wilhelm Gustloff» og fartøyet «General von Steuben». Ved senkningen av disse fartøyene mistet over 12 000 mennesker livet, hovedsakelig flyktninger fra Øst-Preussen.
I 1945 ble Marinesko degradert til løytnant med begrunnelsen tjenesteforsømmelse, drukkenskap, mangel på disiplin og upålitelighet i tjenesten. Han tjenestegjorde på en minesveiper før han etter hvert ble avskjediget fra marinen. Han ble senere dømt til tre års straffarbeid. I 1960, da han var dødssyk, fikk Marinesko kommandørkapteingraden tilbake og ble tildelt full krigspensjon. Han døde i Leningrad i 1963.
8. mai 1990, altså 27 år etter hans død, ble han i forbindelse med markeringen av 45-årsminnet for seieren over Nazi-Tyskland rehabilitert av Mikhail Gorbatsjov og post mortem tildelt landets høyeste utmerkelse for heroisk innsats for stat og fedreland og utnevnt til «Helt av Sovjetunionen». Ubåtmuseet i St. Petersburg bærer hans navn. Det ble også oppført monumenter over ham i Kaliningrad (Königsberg), Kronstadt og Odessa.
Kl. 21.16 europeisk tid ble «Wilhelm Gustloff» rammet av et voldsomt slag. Sekunder senere av et nytt og kraftigere, deretter av et tredje. Overlevende etter katastrofen beskrev i ettertid følelsen av å bli løftet opp av en kjempehånd.
Skott ble revet opp, og tonnevis av vann som pumpet inn med voldsom kraft knuste mennesker, inventar og utstyr. Tre torpedoer hadde rammet i forskip og maskinrommet med få sekunders mellomrom.
Minuttet før var følgende posisjon registrert: 24 minutter nord/nordøst for fyret Stilo, 55 grader 7,5 minutter nord og 17 grader og 42 minutter øst, som blir utenfor den pommerske byen Stolpmünde. Dybden var 61 meter.
«Wilhelm Gustloff» var allerede dødsdømt. Fartøyet krenget øyeblikkelig sterkt babord. Etter gjentatte forsøk lyktes det å få sendt ut nødsignaler. Fra fartøyets indre veltet desperate mennesker ut.
Skipet hadde sterk slagside og i de nedre dekkene var det stummende mørkt. Mange ble trampet i hjel av desperate mennesker som forsøkte å nå opp i friluft. Over 8000 mennesker på et fartøy som var bygget for maksimalt 2000, og alle ville opp samtidig. 8000 – som en middels norsk småby.
Redningsarbeidet som ble igangsatt etter at den første forvirringen hadde lagt seg gikk etter prinsippet om kvinner og barn først. Vettskremte menn ble drevet vekk fra overfylte livbåter med pistolskudd. Mange ble skutt.
20 minutter etter at «Löwe» hadde sett de røde SOS-rakettene eksplodere i nattemørket, og mottatt nødsignalene per blink, var de første overlevende trukket om bord. Etter hvert som «Wilhelm Gustloff» fikk sterkere slagside, ble «Löwe» omringet av skrikende og desperate mennesker. Hvilket helvete mannskapene opplevde disse timene kan en vanskelig forestille seg.
Omkring 500 meter unna noterte kaptein Marinesko i sin loggbok: «Kl. 23.08; Tre torpedoer avfyrt mot målets babord side. Tre treffere. Avstand: 400 – 600 meter. Målet begynt å synke». Kapteinen var i dette øyeblikk overbevist om at ha ville bli «Helt av Sovjetunionen», landets høyeste utmerkelse for heroisk innsats for stat og samfunn.»
Fødsel på «Löwe»
«Har dere lege om bord? Vi har en kvinne som kan nedkomme hvert øyeblikk», ble det skreket mot «Löwe». Fra en overfylt livbåt i 18 graders kulde, i grov sjø og blant tusener av mennesker flytende i sjøen, ble en kvinne trukket om bord. Fødselen var allerede i gang. Et kort øyeblikk etter hørtes en mannsstemme:
– Jeg er lege. Slipp meg om bord. Det var Oberstabsarzt, Dr. Helmut Richter fra «Wilhelm Gustloff» – den samme mannen som kort tid før torpederingen hadde trøstet den vordende mor med ordene:
– Kjære deg, ta det med ro. Om én time er alt over!
Fire timer etter at de første torpedoene smalt inn i skroget på «Wilhelm Gustloff», fødte den 21 gamle kvinnen fra Elbing en sønn. Moren ga ikke den lille gutten navnet Joachim som hun først hadde tenkt, men Leo etter båten hvor han ble født.
«Löwe» under kapitänleutnant Paul Prüfe anløp senere denne natten Kolberg havn (nå Kołobrzeg i Polen) med 472 våte og forfrosne barn, kvinner og menn. Ni skip reddet til sammen 1252 mennesker. 5348 mennesker, deriblant 3000 barn mistet livet den iskalde januarnatten i 1945.
I tillegg kommer skjebnen til de vel 2000 som tiltvang seg plass etter at opptegnelsene over passasjerer hadde brutt sammen. Det reelle antall omkomne er derfor langt høyere. Store norske leksikon bruker tallet 10 000. Til sammenligning omkom 1512 da Titanic» forliste. Senkingen av «Wilhelm Gustloff» er etter alt å dømme tidenes største skipskatastrofe.
Les også (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over
Viet sitt liv til tragedien
Den da 18 år gamle pusher-assistenten Heinz Schön overlevde senkningen av «Wilhelm Gustloff». Han dedikerte sitt liv til tragedien og skrev flere bøker om hendelsen som krevde så mange menneskeliv. Gjennom ulike tv-produksjoner og som tidsvitne til nobelprisvinneren Günter Grass’ bok, «Im Krebsgang» (I krabbegang, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag i 2002) bidro han til å gjøre en av verdens største skipskatastrofer kjent.
Han døde i 2003 i en alder av 86 år. Hans siste ønske var at urnen med hans jordiske levninger skulle senkes ned på vraket av «Wilhelm Gustloff». Urnen var av salt. På minneplaketten som fulgte urnen sto: «Wilhelm Gustloff – senket 30. januar 1945. Hvil i fred. Heinz Schön, født 3. juni 1926–7. april 2003».
Og hva med lille Leo? Han døde få uker etter forløsningen om bord på «Löwe».
Kilder:
- Armin Fuhrer: «Die Todesfahrt der Gustloff», Olzog Verlag München, 2007
- Heinz Schøn: «Die Gustloff Katastrophe–Bericht eines Überlebenden», Motorbuch Verlag, Stuttgart, 1998
- Heinz Schön: «SOS Wilhelm Gustloff. Die größte Schiffskatastrophe der Geschichte», Motorbuch Verlag, 1985
- Spiegel Online: Katastrophen – Die Todesfahrt der «Gustloff»
- Janusz Piekalkiewicz: «Der Zweite Weltkrieg», ECON Verlag GMBH, 1986
- Wikipedia
- Frank Wisbar: «Nacht fiel über Gotenhafen», 1959 (film)
- Marinemuseet i Horten
Denne saken ble første gang publisert 02/01 2021, og sist oppdatert 30/01 2023.
