Verdens mest berømte fjellklatrer fyller 80
Han er en klatrelegende - men lillebrorens tragedie overskygget alt
Ingen fjellklatrer i verden har vært dyktigere, dristigere eller feiret større triumfer enn tyroleren Reinhold Andreas Messner. Og få har opplevd sterkere kritikk og større fordømmelse.
Reinhold Messner var den første i verden som klatret alle jordens 14 topper over 8 000 meter.
Han var den første i verden som klatret til topps på Mount Everest uten å bruke ekstra oksygen, og han var den første som klatret Mount Everest helt alene.
Men karrieren inneholder også hans livs største tragedie – en tragedie som i flere tiår hang over ham som en mare.
Det tok 35 år før Messner kunne legge frem beviser for at han hadde snakket sant – og at alle de som hadde tvilt på ham og baksnakket ham, tok feil.
Med broren til «Killer Mountain»
I 1970 ville den gang 26 år gamle Reinhold og den tre år yngre broren Günther til toppen av Nanga Parbat (8126 moh.) i Pakistan, herostratisk berømt for alle dødsfallene som har rammet klatrere som har forsøkt seg.
Brødrene hadde klatret sammen siden de var 10–12 år gamle. De var begge tilhengere av den «alpine» klatrestilen, blant annet med bruk av minimale mengder lett utstyr og liten eller ingen ekstern støtte. Nå ville de prøve seg på det såkalte «Killer Mountain» som en del av en større ekspedisjon.
Ekspedisjonen var ledet av Karl Herrlingkoffer, en streng og striks fjelklatrer. Han hadde tidligere ledet fire fremstøt mot toppen og lykkes med to. Ruten via den 4 300 meter høye Rupal Face, fjellets voldsomme sørflanke regnet som verdens største fjellside, hadde han ikke fått til.
Ekspedisjonen hadde vært preget av krangel, uenigheter og ren maktkamp, særlig mellom Reinhold Messner og Herrlingkoffer. På et tidspunkt nektet 26 år gamle Messner å adlyde ekspedisjonslederens ordre.
Les også: (+) Dødsdramaet på K2: Én gruppe skrev seg inn i verdenshistorien – den andre kom aldri ned fra fjellet
Lillebrorens tragedie
Messner forlot resten av teamet og dro alene fra leir 5 oppover mot toppen. Da lillebroren så Reinhold høyt oppe på fjellet, pakket han sakene sine og dro etter.
Det var siste gang resten av laget – og resten av verden – så Günther.
Hva som senere skjedde er det bare Reinhold Messner som har eksakt kunnskap om.
Messner har alltid insistert på at da han og Günther hadde kjempet seg opp til toppen 27. juni 1970, var Günther svært svak og utmattet på grunn av høydesyke.
Så svak var han, at at han ikke ville klare å gå ned igjen den samme vanskelige og beinharde ruten de hadde klatret opp.
De bestemte seg begge for at de heller ville gå ned igjen på nordsiden av fjellet, via den såkalte Diamir-ruten.
Messner har gjennom alle årene som har gått fortalt den samme historien; at han gikk foran og ledet an, mens Günther fulgte etter.
På et tidspunkt forsvant yngstemann i en såkalt «whiteout», og trolig ble han deretter revet med av et snøskred.
Etter å ha lett forgjeves alt han orket – uten å finne spor av broren sin, tok Reinhold den strabasiøse nedturen alene.
Prestasjon uten triumf
Seks døgn tok det ham å finne veien ned av fjellet, da hadde han så voldsomme frostskader at han måtte amputere syv av tærne og tre fingertupper. Messner møtte noen gjetere da han omsider kom seg ned. Uten dem hadde han neppe overlevd. Resten av ekspedisjonen på den andre siden av fjellet hadde allerede pakket og dratt. De trodde begge brødrene var omkommet.
Det var første gang noen hadde krysset Nanga Parbat, og Messners bragd står fortsatt som en av de største innen fjellklatring på store høyder.
Men for 26-åringen ble prestasjonen til liten glede.
Det tok ikke lang tid før beskyldningene begynte å hagle mot den unge tyroleren.
To av klatrerne på laget som ikke nådde toppen, Max von Kienlin og Hans Saler, hevdet at Messner hadde forlatt broren sin slik at han kunne ta Diamir-ruten ned og dermed sikre seg selv ekstra berømmelse.
At liket av Günther Messner ikke ble funnet, gjorde at Reinhold i flere tiår ikke kunne bevise sin versjon av historien. I stedet måtte han gjennom en årrekke leve med rykter og beskyldninger om at han hadde forlatt broren som døde på fjellet.
Brødrenes far, som selv hadde drevet med klatring, bebreidet eldstesønnen for det som skjedde.
– Faren min anklaget meg for min bror Günthers død, og for at jeg ikke tok ham med hjem. Günther og jeg gjorde så mye sammen, vi elsket begge klatringen. Det var vanskelig for faren min å forstå hvordan det var der oppe, sa Messner i et intervju mange år senere.
Han fortalte også at det var på Nanga Parbat at han innså muligheten for at fjellet kunne koste ham selv livet.
– Jeg hadde ikke spist eller drukket noe på flere dager, jeg hallusinerte, tærne mine var svarte av frostskader og broren min gikk tapt i skredet, fortalte han.
Amputert og lidenskapelig
Samtidig var det hendelsene i Pakistan som gjorde at Messner endte opp som verdens fremste klatrer på de høyeste fjellene.
– Jeg mistet syv av tærne mine og deler av fingertuppene, og da visste jeg at jeg aldri ville kunne bli en stor teknisk fjellklatrer. Så jeg spesialiserte meg i høydeklatring, utviklet lidenskap for det, og ble kanskje til og med litt trangsynt i ønsket om nå topper over 8 000. Det er sikkert delvis min feil at disse toppene i dag er noe spesielt. For å være ærlig er de ikke så spesielle, sier han.
Ett år bukte Messner på å bli frisk etter strabasene på Nanga Parbat. Imens fikk han en sterk følelse av han kunne gjøre mer på de mektige fjellene i de store høydene.
– Jeg dro tilbake og prøvde å solobestige Nanga Parbat i 1973. Men jeg klarte ikke å være der oppe alene uten noen å snakke med, uten andre ansikter. Det tok meg lang tid å lære hvordan jeg skulle gjøre det, har han fortalt.
Men da han fikk grepet på soloklatring, var det der han satte de største sporene etter seg.
Enestående og alene
I 1980 gjorde han det ingen trodde var mulig – i alle fall ikke for en vestlig klatrer. Han tok seg mutters alene opp på verdens høyeste fjell, Mount Everest, og han gjorde det uten bruk av medbrakt ekstra oksygen.
Bestigningen både var og er ansett som enestående. Ikke minst fordi Messner var helt alene på fjellet. Prestasjonen var bemerkelsesverdig: Den skjedde sent på sommeren, på en tid da klatresesongen på Everest egentlig var over.
Etter tre dager med utmattende klatring på nordsiden av fjellet, og etter ha falt ned i en bresprekk midt på natten, sto han på toppen 20. august 1980. Han har beskrevet ekspedisjonen som det vanskeligste han noen gang har gjort.
– Jeg hadde konstante smerter, jeg har aldri i hele mitt liv vært så sliten som på toppen av Everest den dagen. Jeg bare satt og satt der, uvitende om alt … jeg visste at jeg fysisk var på grensen av hva jeg kunne tåle. Det var bare fordi jeg hadde denne drømmen; at jeg i to år hadde gått svanger med tanken om å klatre Everest solo, at jeg orket å fortsette.
Triumfer i kø
Messner fortsatte med å klatre de høyeste toppene. Sakte, men sikkert forsvant marerittene fra Nanga Parbat, selv om han var tilbake på fjellet i 1978 da han nådde toppen alene via en ny rute.
I 1979 ledet han et lag på seks til toppen av K2, verdens nest høyeste fjell. I 1983 ledet han en gruppe på en bemerkelsesverdig bestigning av 8 201 meter høye Cho Oyu ved å gå opp fra sørvestsiden. Året etter gjennomførte han den første traversen mellom to topper over 8 000 meter; Gasherbrum I og II.
I 1986 hadde han besteget alle verdens fjell over 8 000 meter, mange av dem to ganger.
Messner er mange ganger blitt spurt hvorfor det er så viktig for ham å sette livet spill for å nå toppen av et fjell. Én gang svarte han:
− Mallory (britisk klatrer) sa at han ville bestige Everest fordi den var der. Jeg tror vi går opp for at vi skal kunne komme ned igjen. Å komme ned er en veldig sterk opplevelse. Du kommer tilbake fra et umenneskelig sted. Vi er ikke laget for det, denne ensomheten og kulden.
− Når du kommer tilbake føler du deg gjenfødt, du har en ny sjanse. Opplevelsen er så sterk at du vil ha den igjen og igjen, men du må lide for den. Det er avhengighetsskapende. Når du er høyt på et fjell, kan du ikke være noe annet enn det du er. Du kan ikke forstille deg, sa han.
Les også: (+) Sakte, men sikkert ble snarveien en dødsfelle
Jakten på sannheten
I mer enn 30 år etter tragedien i 1970, forble usikkerheten rundt skjebnen til Günther Messner kilde for den kanskje mest kontroversielle striden i moderne klatring.
Tvisten førte til mer enn et dusin søksmål, utallige angrep og motangrep. En hevnteori dukket også opp etter senere kjærlighetsaffære mellom Reinhold Messner og kona til en av de andre fra ekspedisjonen i 1970.
Gjennom årene gjorde Messner en rekke forsøk på å finne Günther og bevise at han hadde snakket sant. Gjennombruddet kom i år 2000.
I juli det året fant klatreren Hanspeter Eisendle leggbenet fra et menneske ved foten av Diamir-veggen på Nanga Parbat. En analyse ved universitetet i Innsbruck slo fast det var svært sannsynlig at beinet stammet fra Günther Messner.
Knokkel-svaret
Fem år senere, den 17. juli 2005, fant så tre lokale, pakistanske guider restene av en klatrer i en høyde av 4 300 meter på Diamir-veggen.
Funnet ble gjort bare en times klatring ovenfor basecamp, like ved der Reinhold trodde Günther var forsvunnet. Et grundig søk avdekket blant annet en lærstøvel med resten av foten inne i en ullsokk.
Da Reinhold, som var i nærheten, fikk se støvelen, kjente han straks igjen brorens Lowe Triple Boot i brunt skinn og jakken på det som var igjen av kroppen til broren.
Reinhold tok med seg støvelen – med knoklene inni.
I oktober 2005 bekreftet legene ved Universitetet i Innsbruck at det virkelig var levningene av Günther Messner som var funnet.
Dermed kunne det slås fast at Reinhold Messner hadde snakket sant i de 35 årene som var gått siden ulykken: Günther var på vestsiden av fjellet da han omkom. Han var ikke på nedstigningen via Rupal-ruten, slik skeptikere hadde hevdet.
Les også: Frank Løke åpner opp: – I dag kjenner jeg mer på samvittigheten enn noen gang
Begravet
Men Messners kritikere nekter å gi seg.
Én av dem, Hans Saler, har blant annet hevdet at hvis Günther hadde dødd i den nedre tredjedelen av veggen, slik Reinhold har beskrevet, ville levningene på grunn av breens bevegelser blitt funnet mye lavere enn der de lå.
Før Reinhold Messner forlot Pakistan i 2005, sørget han for at det som var igjen av kroppen til broren ble brent i en tibetansk begravelsesseremoni.
at klatrerlegenden la karrieren på hylla. Foto: Getty Images
Bergtatt av tindene
Reinhold Messner ble født i Syd-Tyrol i Italia, og har tysk som morsmål.
Klatrelegenden som ble født i Brixen 17. september 1944 tilbrakte sine ungdomsår med å klatre i Alpene, og ble bergtatt av Dolomittene. Allerede da han var i begynnelsen av 20-årene, var han regnet blant Europas beste klatrere.
Inspirert av Hermann Buhl var han en av de første og mest entusiastiske tilhengere av en klatrestil som besto i å klatre med meget lett utstyr og minimalt med hjelpemidler.
Messner betraktet den vanlige ekspedisjonsstilens «beleiringstaktikk» som respektløs overfor naturen og fjellene.
Hans første større bestiging var Nanga Parbat i 1970, der hans bror forulykket under nedstigningen.
Messners største triumf er trolig solobestigningen av Mount Everest uten bruk av ekstra oksygen i 1980.
– Høydeklatring handler om lidelse, det handler om å være redd. Jeg tror ingen som sier at det er mye glede i å bestige de største toppene. Det er farlig, spesielt hvis det ikke er noen sherpaer eller faste tau og leirer. Hvis du gjør en feil, dør du.
– Jeg var den første mannen som klatret verdens 14 høyeste topper uten ekstra oksygen, men jeg snakket aldri hvor høyt jeg ville gå, bare hvordan jeg ville gjøre det. Klatring er mer en kunst enn en sport. Estetikken til et fjell tvinger meg. Linjen til en rute, klatrestilen. Det er kreativt.
I tillegg til klatrebragdene har Messner krysset Antarktis på ski sammen med Arved Fuchs.
Han har skrevet en serie bøker om sine erfaringer. Flere av dem er oversatt til en rekke språk. I 1984 laget regissøren Werner Herzog en film om ham.
Etter at han trappet ned klatrekarrieren, har Messner bygget opp et konglomerat av museer som omhandler forskjellige tema fra fjellverden.
Han har også vært politisk engasjert, og satt fra 1999 til 2004 som medlem av Europaparlamentet for det italienske grønne partiet Federazione dei Verdi.
Så sent som i 2004 gikk han til fots mer enn 2 000 kilometer gjennom Gobi-ørkenen.
Denne saken ble første gang publisert 15/03 2024.
