Mektige Måbødalens dramatiske historie

Å kjøre buss i Måbødalen på 70-tallet var ikke for sjåfører med svake nerver. En dag gikk det fryktelig galt

Turen langs Måbødalen er en reise i dramatisk natur og ferdselshistorie. En sommerdag i 1988 gikk det fryktelig galt. 12 skolebarn mistet livet

Pluss ikon
<b>TRANGT:</b> Å kjøre buss i Måbødalen på 70-tallet var krevende.
TRANGT: Å kjøre buss i Måbødalen på 70-tallet var krevende. Foto: Ola Kristian Hegge/Valdres Folkemuseum
Sist oppdatert

Riksvei 7 mellom Geilo og Eidfjord tar deg over Hardangervidda – Europas største høyfjellsplatå, og er blant Norges flotteste veistykker.

På 1246 meter over havet ligger Dyranut turisthytte, og derfra begynner nedkjøringen mot Måbødalen.

Den bratte veien ned mot Eidfjord er en flott kjøretur og et stykke imponerende ingeniørkunst. Deler av strekning er fordelt på fire tunneler, der den 1893 meter lange Måbøtunnelen er lengst.

Måbødal-ulykkene

Før den nye riksveien åpnet i 1986, var veien ned gjennom Måbø­dalen vill, vakker, smal og svært luftig.

Men i årene like etter at den nye veien åpnet, skjedde det to dramatiske ulykker i Måbødalen – den ene med fatalt utfall.

Den øverste svingen i Måbø­dalen var beryktet, særlig blant yrkessjåfører med store vogntog. Sent tirsdag 6. januar 1987 var lastebilsjåførene John Roald Hjellestad (25) og Ivar Strand (34) på vei over Hardangervidda da de begge fikk hver sin «nær døden»-­opplevelse i svingen. Det viste seg å være blank is i veibanen.

Sent på kvelden mistet de begge kontrollen på hvert sitt kjøretøy like før den krappe svingen. Først Hjellestad, så Strand. Men begge greide på mirakuløst vis å kaste seg ut av førerhusene før vogntogene braste over kanten og ble slengt nedover mot dalbunnen 200 meter lenger ned.

Rester etter vogntogene finnes i bunnen av dalen den dag i dag.

Langt verre gikk det året etter. 15. august 1988 kolliderte en buss i betongveggen ved utløpet av Måbøtunnelen etter at bremsene sviktet. Om bord var 23 skolebarn fra Kista i Sverige og 11 voksne.

16 personer omkom i ulykken, blant dem 12 barn i 11-12-årsalderen. De to ulykkene vil for alltid være en del av ferdselshistorien om Måbødalen.

Les også: Isabels (17) siste ord til venninnen: «Det går bra, jeg tror det går bra»

Åpner neppe igjen

Store deler av den gamle riksveien ligger der fortsatt som en påminnelse om hvordan det var å ferdes med bil i Måbødalen før den nye veien med to felt kom.

<b>30-TALLET:</b> Bilene inntok den gamle riksveien i Måbødalen på 30-tallet.
30-TALLET: Bilene inntok den gamle riksveien i Måbødalen på 30-tallet. Foto: Hardanger og Voss Museum

I mange år kunne man sykle og gå den gamle veien fra dalen og opp til Vøringsfossen, men flere ras har medført at store deler av strekningen siden 2013 har vært stengt på grunn av ytterligere rasfare.

Det er det midterste partiet av veien som er stengt.

– Det er helt fortvilende, hele veien er jo et veihistorisk museum, sier Elin Kvale ved Eidfjord Turistkontor.

– Det er forbudt å sykle gjennom tunnelene på hovedveien, så da må man ta sykkelen på bussen forbi det stengte området, forteller hun.

Det er lite som tyder på at den rasstengte veien noensinne vil åpne for ferdsel igjen.

En geologisk rapport fra juni 2018 ga lite håp om gjenåpning. Rasfaren er vurdert som svært høy og sikrings­arbeidet som livsfarlig, ifølge NRK. Kostnadene med å sikre veien til dagens krav vil bli svært høye.

– Slike veier konkurrerer med riksveiene om støtte. Å finansiere skredsikring, som kanskje vil komme opp i hundre millioner, er urealistisk, uttalte seksjonsleder i Statens vegvesen, Carl-Erik Nielsen, til NRK i 2018.

Les også: «Billett mrk. barn gis bort» – over hundre meldte seg etter den helt spesielle annonsen

Gigantanlegg

<b>GAMLEVEIEN:</b> Mye av den gamle veien finnes fortsatt, men store deler er stengt som følge av ras og rasfare.
GAMLEVEIEN: Mye av den gamle veien finnes fortsatt, men store deler er stengt som følge av ras og rasfare. Foto: Martin Jansen

Da har pengene sittet langt løsere når det gjelder det enorme tilrette­leggings- og sikrings­område rundt Vøringsfossen – en av de største og mest kjente fossene i Norge. Fra Hardangervidda stuper enorme vannmengder fra Bjoreio 182 meter ned i Måbø­dalen.

Vøringsvossen inngår i Statens vegvesens Nasjonal Turistveger som er; « … 18 kjøreturer gjennom vakker norsk ­natur der opplevelsen forsterkes med nyskapende arkitektur og tankevekkende kunst på tilrettelagte utsiktspunkt og rasteplasser», ifølge Statens vegvesen.

<b>BERYKTET SVING:</b> Den øverste svingen i Måbødalen var be­ryktet. Veien er imidlertid kraftig utbedret. Den gamle svingen fungerer nå som gang- og sykkelvei samt utkikkspunkt
BERYKTET SVING: Den øverste svingen i Måbødalen var be­ryktet. Veien er imidlertid kraftig utbedret. Den gamle svingen fungerer nå som gang- og sykkelvei samt utkikkspunkt Foto: Jarle Wæhler/Statens vegvesen

I 2015 startet arbeidet med å ­tilrettelegge og sikre området rundt ­fossen. Prosjektet har hatt en kostnadsramme på 150 millioner kroner.

Oppgraderingen omfatter blant annet utsiktsplattformer, stier og forskjellige fasiliteter. Tid­lig i juli i 2020 ble en 47 meter lang gangbro løftet på plass. Den ligger 50 meter over strykene, rett sør for der fossen stuper ned i Måbø­dalen.

Flere dødsulykker har presset på behovet for sikring rundt Vøringsfossen, men inngrepene har ikke vært uten kontroverser. Kritikerne mener tilretteleggingen går for langt og på bekostning av naturen og naturopplevelsen. Den kjente friluftsmannen Stein P. Aasheim har karakterisert anlegget som «tivoli i fjellheimen».

Målet er at hele Vøringsfoss-anlegget skal stå ferdig i løpet av 2022, ifølge Statens vegvesen. Vil du oppleve Vørings­fossen uten den arkitekttegnede tilretteleggingen, kan du se den fra bunnen av Måbødalen.

Du kan parkere ved Fossatromma og følge den gamle veien i Måbødalen til du kommer til startpunktet ved Storegjel. En merket sti fører frem til fossen.

Les også: (+) «Fa­ren din er død», er alt mo­ren vil si. Så får Bjørn et over­ras­ken­de livs­tegn

<b>TIL FOTEN AV FOSSEN:</b> Det er fullt mulig å oppleve Vøringsfossen fra bunnen. Merk: Det blir ganske fuktig nære fossen på grunn av kaskadene med vanndamp fra sammenstøtet mellom vannet som kommer styrtende og overflaten.
TIL FOTEN AV FOSSEN: Det er fullt mulig å oppleve Vøringsfossen fra bunnen. Merk: Det blir ganske fuktig nære fossen på grunn av kaskadene med vanndamp fra sammenstøtet mellom vannet som kommer styrtende og overflaten. Foto: Bjørn Andresen/Statens vegvesen

200 år gammel

Turisttrafikken til Vøringsfossen er i år rundt 200 år gammel. Frem til 1820-tallet var den en godt bevart hemmelighet for alle andre enn lokalbefolkningen. Det er vitenskapsmannen Christian Hansteen som har fått æren for videreformidlingen av Vøringsfossens storslagenhet.

Han kom over Hardangervidda til Eidfjord for å gjøre undersøkelser og omtalte fossen i sine skrifter, ifølge de lokale turistmyndighetene. Året etter ble Vøringsfossen et reisemål for vitenskapsmenn og kunstnere som vil se den enorme fossen ved selvsyn.

Ryktet om Vøringsfossen spredte seg i adelige kretser og gjorde den til et turistreisemål på 1830-tallet.

Fossen skal ha blitt omtalt i en engelsk reisebok om Norge som kom i 1839. Det var spinkelt med transport inn til Eidfjord, så de første utenlandske turistene kom i egne lystyachter. Fra Eidfjord gikk turen med båt over Eidfjordvannet, og videre til fots eller med hest og kjerre opp Måbødalen.

I 1872 fikk Den Norske Turistforening laget en tursti inn til fossen siden prins Oscar, senere kong Oscar 2, skulle besøke Eidfjord. Den første tiden tok DNT betaling for bruk av turstien.

Skikkelig fart i turisttrafikken til Eidfjord og opp Måbødalen ble det først da de første cruiseskipene kom på slutten av 1800-tallet og bygda fikk egen dampskipsrute, som D/S «Vøringen». Det første hotellet i Eidfjord kom ikke før i 1886.

Gamle riksvei 7 sto ferdig opp til Garen i 1916. Den første bilen skal ha kjørt opp gamleveien i 1930.

Denne saken ble første gang publisert 29/06 2021, og sist oppdatert 05/01 2024.

Les også