«Faren din er død», er alt moren vil si. Så får Bjørn et overraskende livstegn
Bjørn vokser opp uten et stabilt hjem og uten en far. Men en dag forandrer alt seg.
Oslo, våren 1945:
På spor 7 på Østbanen i hovedstdens bleke morgendis står en mormor med to billetter til Valdres. En tur-retur til seg selv og en enveis barnebillett.
I den ene hånden holder hun en tre år gammel gutt med lyse lokker og intenst, blått blikk.
Han kaller henne Mor. I den andre hånden har hun en kurv med kaffe på termos, rød saft og rundstykker.
Den vesle gutten holder mormorens hånd hardt. Han har aldri kjørt tog før. Det er nettopp blitt fred i Norge, men det vet guttungen fint lite om. Han vet heller ikke at han ikke skal bli med Mor hjem igjen til rommet på Frogner, der han og moren, som han kaller Mosse, bor.
I Valdres finner Bjørn seg fort til rette sammen med fosterforeldrene, som han kaller «Mamma-damen» og «Pappa-mannen», og to fostersøstre.
Her er fagre fjell, geiter, høns og gårder fulle av jevnaldrende lekekamerater. Her blir han frem til han skal begynne på skolen. Mor besøker ham innimellom, av og til blir han med henne tilbake til Oslo noen dager og treffer moren Mosse. Men han lengter alltid «hjem» til Valdres.
En gang hører han ordet tyskerunge. En av naboguttene i Valdres slenger det etter ham. Bjørn har aldri hørt det ordet før.
En av fostersøstrene setter nabogutten så sterkt på plass i flere andre barns nærvær, at ordet aldri blir nevnt igjen.
Den lille barnedåpen
Like før Bjørn Hansen fyller seks år, skal han døpes. I Frogner kirke på en helt vanlig mandag står presten, Mor, Mosse og noen få andre familiemedlemmer.
Gutten selv, med vannkjemmet hår og blå matrosdress, sitter på en stol med hodet bøyd over døpefonten. Da presten spør hva barnet skal hete, svarer Mor, som for anledningen er fadder; «Bjørn Alfred». Det synes gutten er rart. Han heter jo Bjørn! Bare Bjørn.
Bjørn vet hvor navnet Alfred kommer fra. Faren hans het
Alfred.
Hver gang Bjørn har spurt etter faren sin, har moren bare sagt at han er død. Hun har gjort det klart at det ikke er mer å si om den saken, og Bjørn har slått seg til ro med det.
«Jeg vil ikke hete Alfred!», sier han høyt i kirken og klatrer ned fra stolen. Mor får ham opp igjen og svarer det samme dobbeltnavnet da presten spør på nytt. Igjen protesterer Bjørn høylytt – og presten sier: «Jeg døper deg Bjørn».
På Mosses finger blinker forlovelsesringen fra Alfred.
Les også: En dag åpner lille Gerd den forbudte skuffen. Da faller alle brikkene på plass
Nomade og klovn
Bjørn skal gå på seks ulike skoler og bo hos like mange fosterfamilier før han når sjette klasse.
Hans eneste ønske er å bli i Valdres.
«Mamma-damen» og «Pappa-mannen» vil adoptere ham, men Mosse nekter. Hun mener gutten må gå på skole i byen for å lære noe. Men han kommer alltid til snille folk.
Bjørn lærer å tilpasse seg, blir både nomade og klovn. Ved å være morsom får han folk til å like ham.
Mellom hvert familiebytte bor han på rommet i Frognerveien 6, som moren og bestemoren deler.
Her er en dobbeltseng, en kokeplate og et sammenleggbart skjermbrett foran vaskefatet – og ikke innlagt vann. Toalettet er i trappen mellom etasjene.
12 år gammel kommer Bjørn inn på Waisenhuset internatskole for gutter i Oslo.
Elevene her kommer inn på kunnskapsprøver og på grunnlag av forholdene i hjemmet. Bjørn består prøven, selv om han har dyskalkuli. Det er Mosse som søker. Hun har nettopp giftet seg med en norsk mann og flyttet sammen med ham i hovedstaden.
Julekveld
Oslo, desember 1957:
Bjørn er 15 år og går innom skolekontoret på Waisenhuset for å få litt av barnetrygden til julegavekjøp. Idet bestyreren åpner protokollen, ringer telefonen, og han må snu seg bort. Bjørn titter i boken. Innbetaling fra Lengfelder står det. Han kjenner igjen navnet på sin avdøde far.
«Sender englene meg penger nå?», spør han, idet bestyreren legger på.
«Spør moren din», svarer bestyreren.
Bjørn spør Mor først. Hun bryter sammen i gråt, og forteller barnebarnet sitt at hans far, Alfred Lengfelder, slett ikke er død.
På julaften er de hos moren, ektemannen og deres tre år gamle datter. Bjørns tante er også der. Da julemiddagen er spist og moren og tanten hans begynner på oppvasken, går Bjørn inn på kjøkkenet, overtar tantens oppvaskhåndkle og beordrer henne ut.
«Jeg vil skrive til faren min. Kan du gi meg adressen hans?», sier han rolig til moren.
En tallerken går i gulvet. Mosse ser på ham med forskrekkede øyne. Bjørn står like rolig, tørker på et stetteglass, og gjentar spørsmålet sitt.
«Ja, det skal du få», sier hun bare.
Utpå kvelden sniker hun til sønnen en papirlapp med en adresse. I Tyskland. Mer blir ikke sagt. Mer blir ikke spurt.
Les også: Pappa brøt kontakten med Jan-Arne
Brev til en far
"Kjære far. Gratulerer med at du har oppstått fra de døde", begynner Bjørn sitt brev til faren. Det går to uker uten svar. Moren spør ham om faren har svart. Bjørn avkrefter det. Men bare noen dager senere får han et brev poststemplet i Tyskland.
"Kjære Bjørn. Jeg føler meg ikke særlig død. Jeg har det faktisk ganske bra."
Slik starter brevet fra faren.
Alfred Lengfelder forteller at han ikke trodde Bjørn skrev av egen fri vilje. Han forsto ikke det før han fikk en telefon fra Mosse. Hun som han så lenge ventet på, og trodde han skulle gifte seg med. Den muntre og kjekke politimannen hun forelsket seg i da han var en av de mange unge guttene som ble beordret til Norge. En ung mann som hverken var nazist eller ante de katastrofale følgene.
En ung gutt som tittet på de norske jentene i Oslo, hvor han var stasjonert. Én kvinne skilte seg ut, og det ble kjærlighet. Og et barn. Hun var 18 år.
Da du ble født, var jeg i Trondheim, og jeg så deg bare én eneste gang før jeg måtte dra tilbake til Tyskland, skriver faren.
Mosse og Bjørn skulle komme etter. Alfred satt i Tyskland og ventet på dem. Han bar forlovelsesringen helt til hun sendte ham et brev der det sto at hun hadde forlovet seg med en annen.
Etter hvert giftet han seg og stiftet familie med en tidligere venninne.
Bjørn har plutselig en høyst levende far, tre søsken, en
bestefar, en bestemor, samt onkler og tanter i Tyskland.
Alene ut i verden
Det blir mange brev og telefonsamtaler mellom far og sønn. Våren noen år senere, da Bjørn er 18, er han klar for å reise til Tyskland og treffe faren og søsknene sine for første gang.
Han tar ferge til Kiel og toget til Hamburg. Pappa skal møte ham der, og først ta ham med til besteforeldrene, så hjem til Berchtesgaden sør i Tyskland.
«Vi har jo aldri sett hverandre før. Hvordan skal vi finne hverandre på stasjonen?», spør Bjørn i telefonen før avreisen.
«Jeg kommer til å kjenne deg igjen. Vær du sikker! Du er jo sønnen min», svarer pappa.
Bjørn klarer å gå av på feil stasjon. Drassende på en diger, brun koffert speider han en stund etter en far som ikke er på perrongen. Han tar opp lappen med adressen fra bukselommen og setter seg i en taxi. Det viser seg å være feil adresse! Bjørn forstår ingen ting.
Menneskene på adressen sender tenåringen videre til politiet. Kanskje de kan hjelpe ham?
På politistasjonen oppklares saken; Bjørn har byttet om på flere tall i adressen. Hans dyskalkuli kan vise seg å være en av skadene den omflakkende tilværelsen har gitt ham. Politiet finner fort adressen til Bjørns bestefar. Plutselig står Bjørn utenfor rett dør – og han nøler ikke med å ringe på.
Les også: – Det som har brent seg fast, er alle spørsmålene fra barna
Varm velkomst
En ung gutt, seks–syv år yngre enn ham selv, åpner. Et øyeblikk blir de bare stående og stirre på hverandre. De er like som tvillinger! Så gir Helmut ham en varm klem og ønsker velkommen.
En liten bestemor med tårene rennende nedover kinnene kommer til og klemmer Bjørn hardt og lenge. Så peker hun mot en dør.
«Gå inn der. Din far hviler etter å ha lett etter deg i flere timer – hvor ble du av?», sier hun.
Språk har alltid vært Bjørns sterke side, så han forstår lett.
Det første han ser av faren, er hvite, tynne legger med gråhvite strømper under vadmelsnikkers. Faren ligger rett ut på en sofa. Da han ser Bjørn, spretter han opp, smiler, gråter og studerer sønnen, smiler, gråter og studerer igjen.
«Da bist du endlich!» (Der er du endelig).
Bjørn gråter også. Han kan ikke huske å ha grått før i sitt liv, før dette øyeblikket.
Det er dekket til fest. Den ene slektningen etter den andre og venner av familien dukker opp hos bestemor og bestefar. Minst tyve.
Det blir mange klemmer, tårer og historier. Alle har visst om sønnen i Norge. Bjørn får hvitvin og føler seg som en skikkelig hedersgjest. Utpå kvelden blir det myntinnsamling, og brødrene Bjørn og Helmut blir sendt ned til vinautomaten på hjørnet og kommer tilbake med åtte flasker Riesling.
Å få en far
Neste dag drar de hjem til faren, og Bjørn får treffe kona hans og de to andre søsknene sine.
elv om faren ikke er så lik ham, men har brune øyne og tynt hår, kjenner Bjørn slektskapet med ham. Det sitter innvendig. Noe i blikket og mye i humoren. Med glimt i øynene liker de å spøke hver gang en anledning byr seg. Og det er ofte, for de to som nå tilbringer en hel feriemåned sammen.
Faren har tatt seg fri fra jobben for å bli kjent med sønnen sin. De snakker ikke om fortiden. Kun om fremtiden. Alt de nå kan gjøre sammen. Som far og sønn.
Norsk-tyske krigsbarn
Under annen verdenskrig hadde flere tusen norske kvinner et forhold til tyske menn. Da freden kom til Norge i 1945, startet krigen for de rundt
12 000 barna med tysk far og norsk mor. De ble av mange sett på som
fiendens horunger og regnet som mindreverdige borgere. Mange krigsbarn opplevde barneår med hån, skam og overgrep. De ble ofte skilt fra sine mødre og plassert på barnehjem, institusjoner eller i fosterhjem.
Først i år 2000 fikk de en unnskyldning fra staten, fra daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i nyttårstalen på TV. I 2001 gikk mange krigsbarn til sak mot staten på grunn av forhold de var blitt utsatt for gjennom oppveksten.
I 2004 fikk krigsbarna anledning til å søke staten om erstatning på inntil 200 000 kroner om de kunne dokumentere psykisk eller fysisk skade.
Kilde: norgeshistorie.no, store
norske leksikon og dokumentarene De uønskede og Tyskerungene
Vel hjemme i Norge igjen
har Mosse bare ett spørsmål:
«Hvordan var turen?»
Bjørn svarer «OK». Slik føler han en liten hevn mot moren, som lot ham tro at faren var død. Mosse spør aldri igjen.
Bjørn får innvilget navneendring fra Hansen til Lengfelder.
Det blir mange turer til
Tyskland i årenes løp for Bjørn. Han gifter seg, får en datter, skiller seg, gifter seg på ny og får tre barn til. Livet går opp og ned.
I 1997 skiller han seg igjen etter 25 års ekteskap og flytter med barna fra Nord-Norge til Fredrikstad. Han engasjerer seg i krigsbarnas sak mot staten, oversetter dokumenter, holder foredrag, og er med som tolk og moralsk støtte når flere krigsbarn søker erstatning i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Selv lar han være å søke.
– Jeg er en tyskerunge, eller krigsbarn som det vel heter, men jeg har hatt det bra for det! Jeg er ikke blitt hånet, banket opp, mishandlet eller misbrukt. Slik mange andre krigsbarn har, sier han stille.
Les også: – Jeg tror han hadde bestemt seg for at det var den siste klemmen
Nytt sjokk
Mosse, Bjørns mor, kommer etter hvert på pleiehjem. Dit kommer det en dag i 2013 melding om rekommandert brev. Søsteren hans i Oslo henter det.
Et nytt sjokk følger; det viser seg at moren har flere hemmeligheter. De har en søster på Jæren!
De konfronterer moren. Hun får et mørkt og stramt drag over ansikt og nekter å snakke om det.
«Jeg ga henne til en venninne», er det eneste Mosse vil si.
Moren deres var blitt gravid utenfor ekteskapet og gjemte seg på en gård i Vinje, der hun fødte en datter i 1948.
Igjen tar Bjørn et tog for å treffe et nært familiemedlem han aldri har møtt.
Anvor, som hun heter, er like spent og glad som Bjørn. De regner med å kjenne igjen hverandre på perrongen. Det gjør de uten problemer. Det blir et hjertelig møte.
Etter en lang dag med sightseeing og samtaler, legger de to søsknene seg i hver sin ende av hestesko-sofaen da de kommer hjem. Anvors ektemann får latterkrampe da han entrer stuen.
«Lett å se at dere er søsken ja!» utbryter han, og foreviger med mobilkamera de to som ligger i nøyaktig samme hvilestilling; Høyre ben i kryss over venstre, høyre arm under nakken. Bjørn og Anvor har fin kontakt frem til hun dør av sykdom fire år senere.
– Men vi rakk det. Heldigvis, sier Bjørn.
Anvor traff aldri moren sin, ettersom hun ble adoptert bort like etter fødselen. Mosse døde i 2014, nær 90 år gammel og dement.
Blandede tanker om morens valg
Fredrikstad, våren 2019:
Bjørn Lengfelder er blitt 76 år. Helsen skranter, men han lyser opp når han forteller om engasjementet sitt i Human-Etisk Forbund og Krigsbarnas forbund, om de fire barna og de åtte barnebarna han er bestefar for.
Jeg spør hva han tenker om moren sin og valgene hun tok.
Han blir stille.
– Hun skulle bare latt meg være i Valdres, hos dem som ville ha meg som sin egen sønn. Jeg tror Valdres og tryggheten hos «Mamma-damen» og «Pappa-mannen» reddet meg som menneske, selv om Mor alltid hadde klemmer og fang. Det har jeg ingen minner av at min egen mamma hadde. Hun var som regel på jobb eller ute med venner. Jeg har ambivalente følelser for henne. Noen sier hun gjorde som hun gjorde for å skåne meg for konsekvensene av at jeg var tyskerunge. Men å påstå at det var vellykket – det blir feil, sier han, og legger til:
– Jeg passet ikke inn i livet hennes, slik Anvor heller ikke gjorde.
Når ikke gåskoene, krykkene eller spaserstokken er i bruk, sitter Bjørn foran PC-en og skriver på livsveven sin, som han kaller det. For å fortelle sin historie, og for å forstå seg selv og verden bedre.
– Å være åpen har gjort meg godt. Mange har kommet bort og sagt at jeg er modig etter at de har lest historien min, som først sto på trykk i Norsk Ukeblad i fjor vår.
– Mange sliter, så jeg håper min fortelling hjelper noen, sier Bjørn.
Denne saken ble første gang publisert 24/01 2020, og sist oppdatert 27/01 2020.
