Ble startskuddet for tre industri-giganter:
I salen er det tilløp til panikk, men oppfinneren selv står fascinert og ser på restene av sin dundrende fiasko. Han har akkurat hatt et gjennombrudd ...
Den militære fadesen ble startskuddet for et norsk industrieventyr. Men for mennene bak, endte eventyret i ensomhet og bitterhet.
Det nye og banebrytende våpenet er endelig klart for å vises frem. Fredag 6. februar 1903 skal fysikkprofessor Kristian Birkeland demonstrere sin nye oppfinnelse: Den elektriske kanon.
I Universitetets Gamle festsal i Kristiania sitter representanter for internasjonal våpenindustri, der er også Fridtjof Nansen, senere statsminister Gunnar Knudsen og fremtredende norske forskere.
Professor Birkeland har jobbet med oppfinnelsen i årevis. Tidligere på dagen har han testet sin banebrytende oppfinnelse: En elektrisk drevet kanon, 60 cm lang og i stand til å sende av gårde et halvkilo tungt prosjektil med en fart på 50 meter per sekund. Under testen virket alt som det skulle. Et prosjektil hadde lydløst blitt skutt tvers igjennom det staselige rommet og inn i et mål på motsatt side.
− De kan sitte rolig, orienterer en selvsikker professor.
− Når jeg slår bryteren i, vil de hverken se eller høre noe uten lyden av prosjektilet mot skiven, sier Birkeland til forventningsfulle fremmøtte.
Og så smeller det.
I det Birkeland skrur på bryteren står en fresende flamme ut av munningen på kanonen, ledsaget av et øredøvende smell. Blant publikum i salen er det tilløp til panikk.
Men oppfinneren selv står fascinert og ser på restene av sin bokstavelig talt dundrende fiasko. Han har akkurat hatt et gjennombrudd. Ikke det gjennombruddet han så for seg. Men et gjennombrudd som skal få enorme konsekvenser.
Fra det magnetiske feltet av spolen i den elektriske kanon oppsto det en uventet lysbue, og denne lysbuen fikk stor betydning for Norge og norsk industri.
Middagsselskapet
Professor Kristian Birkeland var allerede godt kjent i Norge for sin nordlysforskning og som den første som demonstrerte røntgenstråling i Norge. Hans ry som forsker overlevde derfor kanon-fiaskoen 6. februar 1903.
En uke senere – fredag 13. februar – var Birkeland invitert på middag hos daværende statsråd Gunnar Knudsen i hans leilighet i Bolteløkkens Allé 10 i Kristiania. Statsrådens sjarmerende datter Lulli var trekkplaster som vertinne. Ingeniøren Sam Eyde var også innbudt. Praten gikk livlig om datidens vitenskapelige gjennombrudd. Uvegerlig kom samtalen inn på Birkelands mislykkede forsøk uken før.
For Sam Eyde hadde jobbet med å utnytte nitrogen − eller kvelstoff som han kalte det − til å fremstille kunstgjødsel. Eydes store problem var å samle store nok mengder kraft på et begrenset område. Det han trengte, sa han til Birkeland, var «det største lyn som kan skaffes ned på jorden».
− Det kan jeg skaffe Dem, sa Birkeland, ifølge Eydes egen selvbiografi, og fortalte om kortslutningen i Universitetets Gamle festsal en uke tidligere.
Allerede dagen etter møttes de to for å legge planer. Resultatet skulle bli den såkalte Birkeland-Eyde-prosessen for fremstilling av nitrogendioksid til bruk i gjødsel.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
Pengekraften
Eyde, som var av gammel rederslekt, hadde jobbet og studert i Tyskland. Der møtte han blant annet den gamle prøyssiske militæringeniøren Werner von Siemens, oppfinner av elektrodynamoen og senere grunnleggeren av Siemens-konsernet.
Etter flere år i Tyskland, etablerte han et ingeniørkontor i Kristiania og Stockholm, og kastet seg også inn i fossespekulasjonen. Han kjøpte opp rettigheter blant annet til utbygging i Glomma-vassdraget og Rjukanfossen. Pengene skaffet han fra den styrtrike svenske Wallenberg-familien.
Tilgang til strøm hadde Sam Eyde altså sikret seg i massevis. Nå startet den lange veien mot målet: industrialisering av Birkelands og Eydes oppfinnelser.
De to startet Det Norske Kvælstofkompani. Etter et års testing av lysbueovnen besluttet Eyde seg for at den skulle industrialiseres på Notodden og Rjukan.
I 1904 ble så Det Norske Aktieselskap for Elektrokemisk Industri, senere forkortet Elkem, grunnlagt for å produsere nitrogen etter Birkeland-Eyde-metoden. Finansieringen hentet Eyde nok en gang fra Wallenberg-brødrene. Professor Birkeland ble teknisk konsulent, Eyde ble administrerende direktør.
2. desember 1905 ble Norsk Hydroelektrisk Kvælstofaktieselskab stiftet, senere bare kjent som Norsk Hydro. På eiersiden var fortsatt Wallenberg-familien med, nå med selskap av andre utenlandske investorer og den franske storbanken Banque Paribas.
Les også: (+) Thor var rikest i Norge, men satset alt på å bli enda rikere. Det skulle han aldri ha gjort
Dårlig forhold – dårlig helse
Mens Eyde var industrigründeren, var Birkeland vitenskapsmannen.
Birkeland var fantasirik. Ideene ynglet. Men han klarte ikke å planlegge og gjennomføre systematiske forsøk − til stor frustrasjon for Eyde og hans ingeniører som skulle omforme ideene til industrielle muligheter.
Forholdet mellom dem ble fort vanskelig.
Sam Eyde var bekymret for at Birkeland skulle få for mye av æren for utviklingen av den nye teknologien i Birkeland-Eyde-metoden. Han mente også at Birkeland var vanskelig å kontrollere.
Når jeg slår bryteren i, vil de hverken se eller høre noe.
Kristian Birkeland ble etter hvert misfornøyd med det han anså som «en aarelang serie av oprørende gemenheter mod mig» fra Eyde og hans ingeniører. Sam Eydes biograf mener også at Birkelands misnøye mot Eyde kan ha vært grunnen til at Eyde senere motarbeidet ham i kampen om å få nobelprisen i kjemi.
Det ble ikke bedre av at Birkelands helse skrantet. Gjennom nesten hele livet hadde han søvnproblemer. I perioder sov han nesten ikke i det hele tatt. Helsen ble markert dårligere, arbeidskapasiteten likeså. Professorens helse er omtalt som «hans store tragedie» av biografen Alv Egeland.
Birkeland solgte seg raskt ut av Elkem og Hydro, og tjente dessuten godt på teknologien han utviklet for Hydro. Men pengene forsvant fort ut igjen. Professor Birkeland brukte mye penger, blant annet på egen forskning. Han ansatte egne assistenter og betalte for drift av et observatorium. Men han tapte også penger på gruvedrift og vassdragsspekulasjon.
Han ble både fysisk og mentalt redusert, både av sykdom og av konflikten med Eyde. Av helsemessige årsaker flyttet Birkeland «legemlig nedbrutt» til Egypt i 1913. Mens han bodde der, ble han trolig paranoid. Under et opphold i Sudan gikk han utkledd som profet, noe som av enkelte ble tolket som psykisk sykdom.
Les også: (+) Legenden om at det finnes gull ved denne norske gården lever fortsatt
Presset ut
Hjemme i Norge fikk karrieren til nyskaperen, gründeren og industribyggeren Sam Eyde en brå slutt under 1. verdenskrig.
Ifølge historieprofessor Ole Kristian Grimnes som har skrevet Eydes biografi, var Eyde selv skyld i sin egen undergang. I 1916 gikk han av som direktør i Elektrokemisk. I Norsk Hydro ble han utfordret av sin nestkommanderende, Harald Bjerke, som allierte seg med de franske og svenske eierne. Bjerke og Eyde hadde vært personlige venner, men det ble etter hvert et bittert motsetningsforhold mellom dem.
Eyde var egenrådig. Han brukte for mye tid på prosjekter utenfor Hydro. Han ble ikke sett på som egnet til å lede det som var i ferd med å bli et storselskap.
I 1918 overtok Bjerke som generaldirektør, og Sam Eydes tid i Hydro var definitivt over. Han satt etter det på Stortinget for Høyre og ble diplomat i Warszawa, men måtte gå på grunn av en skandale, den såkalte nikkelsskandalen på 1920-tallet (se faktaboks).
Mystisk død i Tokyo
Kristian Birkeland ble i Egypt til 1916, men returnerte ikke til Norge da oppholdet var over. I stedet dro han til Japan. Egentlig var planen å bare bli der i to uker. Nøyaktig hva som skjedde der, vet man lite om. Han besøkte et universitet, hadde kontakt med en japansk professor og var i kontakt med den norske ambassaden.
15. juni 1916 døde han på sitt hotell i Tokyo under uklare omstendigheter. Det ble spekulert i både selvmord og overdose av sovemedisin. Han slet med psykiske helseproblemer, motgang og alkoholmisbruk. En japansk professor skrev om Birkelands død 19 år senere at nordmannen ikke lenger husket hvor grensen gikk mellom fantasi og virkelighet. Trolig vil vi aldri få den fulle sannheten om Birkelands død.
Heller ikke Eydes liv var lykkelig mot slutten. Han følte seg mindre og mindre anerkjent. I et forsøk på å få oppreisning og å fortelle sin versjon av historien om Hydro, ga han ut selvbiografien «Mitt liv og mitt livsverk» i 1939, året før sin død.
To av Norgeshistoriens med innflytelsesrike gründere døde i bitterhet. Men sporene etter dem er synlige den dag i dag. Hydro, Yara og Elkem er fortsatt bautaer i norsk industri. Notodden, Rjukan, Odda, Eydehavn er alle steder som vitner om resultatet av fiaskoen fra kanon-demonstrasjonen på Universitetet i Oslo og det påfølgende middagsselskapet i Ullevålsveien i 1903.
Nikkelskandalen
Sam Eyde så under 1. verdenskrig store muligheterer for å tjene penger på produksjon av nikkel, et viktig tilsetningsstoff i panserstål.
Kristiansands Nikkelraffineringsverk (KNR) ble etablert og inngikk samarbeid med British American Nickel Corporation for å sikre tilgang til nikkelkonsentrat.
Prosjektet ble preget av uvettig pengebruk, utdeling av gratisaksjer og høye honorarer til toppene. Etter 1. verdenskrig falt nikkelmarkedet sammen og KNR ble lagt ned. Samlet tap var på flere titalls millioner kroner, anklager om svindel kom opp i det som ble en av mellomkrigstidens store norske finansskandaler.
Kilder:
Kristian Birkeland, Mennesket og forskeren av Alv Egeland
Mitt liv og mitt livsverk av Sam Eyde
Flaggskip i fremmed eie av Ketil Gjølme Andersen
Sam Eyde: den grenseløse gründer av Ole Kristian Grimnes
Sam Eyde, artikkel i Norsk biografisk leksikon
Kristian Birkeland, artikkel i Norsk biografisk leksikon
Denne saken ble første gang publisert 03/08 2021, og sist oppdatert 06/02 2023.
