TIDENES NORSKE KONKURS:
Thor var rikest i Norge, men satset alt på å bli enda rikere. Det skulle han aldri ha gjort
Thor Jørgen var kongen av Bergen, og alt han tok i ble til gull. Men jaget etter enda mer rikdom, førte til et voldsomt fall.
Åstedet tar bare sekunder å passere. Idag leder en firefelts vei forbi strøket der Norgeshistoriens kanskje største vekst og mest brutale fall fant sted.
Til høyre når du kjører over Puddefjordsbroen i Bergen, før du ender i tunnelene under Nygårdshøyden, ligger bydelen Møhlenpris.
Bak det tilsynelatende jålete navnet ligger en historie om en skruppelløs gigant som endte i spektakulær fattigdom.
Giganten
Noen ganger vokser det frem giganter som setter alle andre i skyggen. Det kan være i idrett, vitenskap, eller som forretningsmenn.
Thor Jørgen Møhlen fra Bergen var en slik gigant. Hans forretningsteft og rikdom var uten sidestykke i kongeriket på slutten av 1600-tallet. Hans vilje til å ta risiko likeså.
− Han ble den rikeste forretningsmannen både i Danmark og Norge, kanskje med unntak av kongen selv. Kanskje den rikeste mannen noensinne, både i Norge og Danmark, sier byhistoriker i Bergen, Trygve Fett.
− Det lå nok mye på det psykiske plan. Han var noe helt for seg selv.
Les også: (+) Einar og Per ble henrettet foran øynene på moren. Faren Wilhelm viet resten av livet til å ta hevn
Sukkersøt satsing
I 1670 fikk Danmark-Norge en ny Konge, tyskfødte Christian V. Han hadde ambisjoner om økonomisk vekst. Nøkkelen skulle være sukker − høyt verdsatt av Europas sosietet og priset deretter. Problemet var at Danmark-Norge ikke hadde egnede kolonier til sukkerproduksjon. I 1672 ble den ubebodde karibiske øya St. Thomas annektert av Danmark-Norge. Øya ble raskt omgjort til en gigantisk sukkerplantasje.
Sukkerproduksjonen krevde enormt med arbeidskraft. Arbeidet ute på åkrene var hardt. Prosesseringen av sukkeret ble gjort av maskiner som jevnlig drepte og lemlestet menneskene som opererte dem. Plantasjen trengte jevnlig påfyll av sterke, unge mennesker.
Løsningen lå i det ekvatoriale Afrika. Der lå rivaliserende stammer i krig, og krigsfanger ble byttet mot våpen og europeiske varer. Herfra kunne man hente musklene som fikk hjulene i de enorme sukkerplantasjene til å gå rundt. Slavebehovet var stort: Én slave overlevde gjerne ikke mer enn 8–10 år i plantasjene hvis de i det hele tatt kom så langt.
Scenen lå åpen for Jørgen Thor Møhlen fra Bergen.
Les også (+) Ingen i familien satte pris på sykelige Nikolais unike talent – hans tøffe barndom skulle prege ham resten av livet
Innflytter
Jørgen Thor Møhlen hadde i likhet med den ferske kongen, tyske røtter. Kjøpmannssønnen med navnet Jürgen ther Möhlen fra Hamburg hadde kommet til Bergen i 1664, fornorsket navnet til Jørgen Thor Møhlen og slo seg ned for å slå seg opp i forretningslivet.
I 1673 var da 33 år gamle Møhlen Norges største skipsreder. Da de 103 første dansk-norske slavene ble skipet fra Afrika til Karibia, var det med en av Møhlens skuter; Cornelia.
Kong Christians ambisjoner ga store muligheter for Møhlen, ikke minst etter at også øyene St. Croix og St. Jan ble innlemmet i det Dansk-Norske koloniriket i vest.
Men også risiko for det virkelig store mageplasket.
En gigant blir formet
For Møhlen var slavehandel og sukkerproduksjon lenge bare en liten del av hans dansk-norske forretningsimperium.
− Han drev med både skipsfart og fangst, og han ønsket å videreforedle fangstene selv, forteller historiker Trygve Fett.
Formuen vokste takket være et utall av investeringer i handel, fangst, fiske og industri. Møhlen ville ha hånd på mest mulig av verdiskapningen fra råstoff til handelsvarer. Foredling av fangst og råvarer krevde imidlertid plass. Stor plass. Et plassbehov som kom til å forme en bydel i Bergen som fortsatt eksisterer.
Møhlenpris
Møhlen så seg ut området Vestre Sydnes, en ubebygd beitemark et stykke utenfor sentrum. I 1680 fikk han brev av kongen på området, og Møhlenpris kunne ta form. Han anla tidlig en dypvannsbrygge og et trankokeri.
I trankokeriet foredlet han fangsten fra sine egne hvalfangstskuter. Deretter ballet det på seg. Ullveveri, reperbane, oljemølle, tønnemakeri, kruttmølle, saltbrenneri, såpekokeri − alt dette satte Møhlen i drift på Møhlenpris.
I tillegg bygde han boliger til arbeiderne og deres familier. Møhlenpris huset etter hvert 6–700 personer, en tiendedel av Bergens befolkning.
Les også: (+) Jørgine kom fra lufattige kår i den norske fjellheimen – ble hotelldronning i New York
Det neste steget
I 1681 ble Møhlen utnevnt av sin gode venn kong Christian V til kommersedirektør for Norge. Det tilsvarer handelsminister i dag. Alle piler pekte mot himmelen. Møhlen hadde direkte tilgang til kongen, sitt eget industriområde og mest penger i unionen.
Og som ikke det var nok:
I 1690 åpnet det seg unik mulighet. En mulighet til å bli rik, nesten hinsides enhver fatteevne.
Handelen med kolonien på St. Thomas hadde ikke blitt det eventyret kong Christian og Danmark-Norge hadde håpet på.
Å utruste handelsskip med mannskap og proviant var kostbart. Vestindisk Guinesisk handelskompani, som hadde eneretten til handelen med St. Thomas, innså etter hvert at de ikke tjente penger. Færre og færre skip ble satt inn, og til sist lå hele virksomheten brakk.
Les også: (+) Solveig våknet stadig av at mannen lå og skrek. Til slutt måtte hun ta sitt livs tøffeste avgjørelse
Men Møhlen hadde skipene, han hadde kontaktene, og han kunne handel. Den da 50-årige bergenseren hoppet i det, og overtok alle handelsrettigheter for St. Thomas. All fortjeneste ville tilflyte én mann. Som imidlertid også arvet all risiko.
Skulle man tjene penger på handel med koloniene, var fasiten allerede utprøvd og klar. Handelsvarer ble skipet sydover fra Europa til Vest-Afrika. Langs kysten av Afrika hadde Danmark-Norge seks slavefort. Her ble varene byttet i slaver, som så ble fraktet til koloniene.
Slavene ble satt i jobb på plantasjene, mens det ferdige produktet, sukkeret, ble lastet om bord i skipene. Så seilte skipene østover til Europa igjen, hvor sukkeret ble solgt.
Den såkalte «trekanthandelen» var som skapt for Jørgen Thor Møhlen.
Mørke skyer
Én ting hadde Møhlen ikke lagt særlig vekt på da han overtok handelsrettighetene for St. Thomas fra Vestindisk-Guinesisk handelskompani: Med rettighetene fulgte også kompaniets forpliktelser.
Før Møhlen overtok, hadde handelskompaniet overlatt store varelagre på St. Thomas til en forsamling kjøpmenn fra Brandenburg. Dette ble først kjent da Møhlens egne skip ankom St. Thomas for å hente de samme varepartiene.
Møhlens skip måtte vende tomme hjem igjen. Kostnadene var enorme, selv for enn finansmann av Møhlens kaliber.
Penger i bakhånd hadde han ikke, opptatt av å holde pengene sine i arbeid som han var.
Gode råd var dyre.
Les også: (+) Den ufattelige ulykken endret livet til en hel familie for alltid
En kreativ plan
Kong Christian V ønsket ikke at hans egen kommersdirektør og gode venn skulle gå over ende. Kongens løsning var å stille med kreditt. Den praktiske løsningen var helt ny i Norge:
I 1695 fikk Møhlen trykke opp sedler som senere kunne innløses i kontanter. Med kongen som garantist skulle Møhlen betale sine leverandører med sedlene. Leverandørene kunne bruke sedlene som betalingsmiddel selv, eller løse dem inn i kontanter hos Møhlen.
Møhlens plan var at sedlene skulle sirkulere i samfunnet i fem år. På den tiden ville han tjene nok til å kjøpe sedlene tilbake med klingende mynt. Sedlene kunne så returneres til kongen, og Møhlen ville igjen være gjeldfri.
I tråd med avtalen, trykket Møhlen opp sedler for 50 000 riksdaler, tilsvarende drøyt 320 millioner kroner i dagens pengeverdi. Summen av verdien på Norges første pengesedler tilsvarte halvparten av hva Møhlen hadde tapt på de tomme varelagrene.
Skepsis
Men denne gangen sviktet Møhlens forretningssans. Bønder og fiskere som skulle fylle Møhlens skip med råvarer ville ha oppgjør i mynter, ikke i papirlapper. Møhlens ord om at sedlene var jevngode betalingsmidler med mynt, overbeviste dem ikke. Det gjorde det ikke lettere for Møhlen at kongens embedsmenn ikke ville la bøndene betale skatter og avgifter med sedlene.
De av Møhlens leverandører som aksepterte betaling med sedlene, ville ikke bruke sedlene som betalingsmiddel. I stedet krevde de sedlene innløst mot kontanter med en gang.
Kongen likte dårlig å måtte forskuttere Møhlens innløsning av sedlene, og krevde at Møhlen gjorde opp lånet selv. Møhlen sto igjen alene.
Møhlen hadde ikke pengene som skulle til, og i 1696, bare seks år etter at han på toppen av sin rikdom og makt hadde overtatt handelsmonopolet med St. Thomas, var det kroken på døra.
Jørgen Thor Møhlen var konkurs.
Da Møhlen døde 1. juledag i 1708, ble hans samlede verdier taksert til usle 29 riksdaler. Hans siste trofaste tjener hadde ikke fått betalt på fire-fem år. Den dansk-norske unionens rikeste forretningsmann var klar for å bli glemt − hadde det ikke vært for bydelen i Bergen som fortsatt står som et minnesmerke over Norges største konkurs-debitor.
Les også: (+) Bare de døde sjekket ut: – Da jeg var ung, hørte jeg skrikene
Varige spor i Afrika
Av Danmark-Norges seks slavefort, var det Christiansborg som ble hovedsetet.
Fortet som ligger i Accra, hovedstaden i dagens Ghana, står fortsatt som et minnesmerke over dansk-norsk hensynsløs streben etter rikdom. Bildebyråene flommer over av bilder av statsoverhoder på besøk i Ghana som ønsker å markere avsky for denne mørke delen av dansk-norsk historie.
Fortet ble opprinnelig bygget av svenskene i 1652. Danmark-Norge erobret det i 1658, fra Nederland, og ga det navnet Christiansborg.
Anslagsvis ti prosent av dem som jobbet på slavefortene var nordmenn. Sykdom og hete slet tungt på dem, men belastningen var selvsagt ikke i nærheten av hva slavene måtte tåle på de seks slavefortene Danmark-Norge etablerte på vestkysten av Afrika
Jørgen Thor Møhlen var ikke den eneste prominente bergenseren som investerte i denne virksomheten. Også den bergensfødte forfatteren Ludvig Holberg investerte i slavehandel − og tapte penger på det. Han gikk imidlertid ikke så tungt inn som Møhlen, og ved sin død i 1754 hadde Holberg samlet seg en pen formue.
Fortet Christiansborg ble solgt til Storbritannia i 1850. Landet het da Gullkysten, og ble senere en britisk koloni. I 1957 fikk landet sin frihet, og tok det nye navnet Ghana. Fortet ble gitt navnet Government house, og fra 1960 fungerte det i mange år som den Ghanesiske presidentens residens. I dag er det åpnet for publikum.
Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon.
Denne saken ble første gang publisert 30/06 2021, og sist oppdatert 20/07 2023.
