Hilde (45) forteller her om sin vei fra å være stor og ukomfortabel, til å bli en mye lettere, sunnere og lykkeligere versjon av seg selv:

1995: Jeg blir mamma. For en lykke! Men samtidig slutter jeg å se meg selv i speilet. Når jeg pusser tennene, fryser jeg blikket i sluket i vasken. Bruker aldri sminke. Slutter å gå til frisøren.

2010: «Den der har du ikke godt av», sier en Narvesen-ansatt idet hun gir meg pølsen jeg har kjøpt. Jeg drar hjem og trøstespiser godteri til jeg blir kvalm.

2011: Uten ett ord stikker en flyvertinne til meg et skjøtestykke til setebeltet. Jeg takker nei til serveringen om bord, for jeg får ikke flybrettet ned. Jeg har mest lyst til å hyle: «Jeg vil ikke være sånn. Jeg vil være normal!»

Mars 2012: Vekten viser 137 kilo. Jeg lover meg selv at jeg aldri skal fortelle det tallet til noen, men nå skal overvekten overvinnes. Jeg velger en lavkarbodiett. Etter en uke: Minus 4 kilo. JUHUUU! Kroppen er snill og slipper taket på kiloene.

Desember 2012: Minus 27 kilo. Komplimentene hagler, og jeg nyter det. Men de siste ukene har jeg hatt en vedvarende hodepine. Jeg får ikke sove på grunn av kramper i bena, og nå begynner håret å falle av. Jeg setter det i sammenheng med lavkarbodietten - og gir opp. Jeg går tilbake til mitt vanlige kosthold, kjøper marsipangriser og spiser opp alle. Kjøper enda flere. Legger fort på meg 8 kilo. Er lei meg.

Januar 2013: Alle ledd verker. Joggesko er de eneste skoene som holder over 100 kilo kropp på bena. Alle klær er sorte, vide og ufikse. Jeg våkner glad og fornøyd, men blir alltid lei meg når jeg åpner skapet. Det som er fint, passer ikke.

Februar 2013: Komplimentene stanser helt opp, og jeg er fortvilet.

Hilde Martinsen

SELFIES: Det finnes nesten ingen bilder av Hilde fra tiden som overvektig. Nå er mobilkameraet flittig i bruk. © Privat

Dette var Hilde FØR:

  • Veier 137 kilo
  • Er «sukkernarkoman» og storspiser. Spiser mange tusen kalorier bare i karbohydrater pr. dag. Men sammen med andre, spiser hun lite.
  • Sakte turer med hunden på flatmark. Begynner med yoga og merker at hun blir sterkere.
  • Kan bare gå i joggesko, den store kroppen trenger skikkelig støtte.
  • Håper å gå ned 20 kilo. Kanskje 30?

Dette er Hilde NÅ:

  • Veier 73 kilo
  • Følger Vektkonsulentenes menyer slavisk, og har funnet opp en del nye retter selv også. Spiser fire måltider om dagen; mye grønnsaker, men ellers det samme som resten av familien.
  • Jogger annenhver dag, trener hver dag.
  • Går i ballerinasko på jobben. Har slitt ut joggesko på løping.
  • Føler seg lykkelig. Sier hun har funnet seg selv, og er stolt av seg selv. Men i hodet er hun fortsatt stor og tung.

Vendepunktet

April 2013: Redningen kommer fra uventet hold. På jobben etterlyser de testpersoner som vil prøve Vektkonsulentenes nye opplegg i Norge, og jeg melder meg. I første samtale røper jeg hemmeligheten: Min maksvekt var 137 kilo. Men nå er det jo ikke så ille - «bare» 129.

Jeg tenker ikke på hvor mange kilo jeg vil ned, men min drøm er å gå i ballerinasko og være normal. Håper å gå ned 20 kilo. Kanskje 30?

Mai 2013: Det er ganske masete å veie og skrive inn på nett alt jeg spiser, men det tar ikke lang tid før jeg lærer hvor mye jeg skal spise.

Jeg skjønner fort at dette er en genial måte å få full kontroll på matinntaket på. Oppdager at jeg egentlig kan spise alt, bare jeg velger de sunneste alternativene.

Juni 2013: Etter 8 uker har jeg gått ned 10 kilo. Jeg føler meg vel gjennom hele dagen, og jeg er nesten ikke sulten. Jeg føler en trygghet i at det er leger som har satt sammen menyene.

August 2013: Jeg må kjøpe nye klær! Alt - fra topp til tå - må skiftes ut: undertøy, sokker, kontorklær og yttertøy. Alt er for stort. Men fortsatt må jeg ha store størrelser. De gamle klærne blir kastet. Jeg unner ingen å gå i så store klær.

September 2013: Dette er en utfordrende reise: Hvordan kunne jeg bli så stor? Det koster å ta et oppgjør med meg selv. Pappa var alkoholiker, og jeg er sukkernarkoman, jeg har lest at det er de samme mekanismene som slår inn. Forhold i familien under barndom og oppvekst gjorde at jeg ble usynlig og søkte trøst i maten.

Å gå ned i vekt, handler ikke bare om å spise riktig, men vel så mye om å ta et oppgjør med gamle vaner og tankemønstre. Det er viktig for meg å forstå hvorfor jeg ble sånn.

ALLE GODE TING... : Trening, planlegging og selvransakelse er nøkkelen til suksess, mener Hilde.

Tre ting som må til:

  • TID: Du må sette av tid til å planlegge menyer, til å gjøre innkjøp, til matlaging og trening.
  • SELVRANSAKELSE: Hvorfor ble jeg så stor? Jeg tror det er klokt å bruke tid på å finne årsakene. Hvis dette skal vare, må mange vaner og uvaner legges om. Hva får deg til å overspise smågodt så du blir kvalm? Ta tak i følelsen når den dukker opp, ikke godteskålen.
  • TRENING: Jeg har aldri jogget, for jeg har aldri likt det. Men så utfordret Vektkonsulentenes trimekspert, Jill Jahrmann, meg: «Bli en jogger på seks uker!». Jeg kjøpte fargerike løpesko og treningstøy. Jeg fulgte programmet til punkt og prikke. Nå jogger jeg 50 minutter i strekk uten problem.

Oktober 2013: Jeg er under 100 kilo! For en seier. Folk inviterer seg selv til å snakke om kroppen min. «Du har det vel bedre nå?» «Ja, for du var ærlig talt veldig stor!» Jeg orker ikke svare på slike kommentarer. Jeg er den samme. Hilde har vært Hilde hele tiden. Men nå har jeg det bedre enn på lenge.

November 2013: Venner, kolleger og familie er så glade på mine vegne. Det gleder, inspirerer og gir meg styrke til å fortsette. Jeg blir spurt om å være med på en TV-kampanje for Vektkonsulentene. Litt skummelt, men kjempegøy.

Inspirerer andre

Desember 2013: Mamma har diabetes og hjerteproblemer, det er en ekstra motivasjon for meg til å lage kaker og julegodt uten sukker. Det smaker kjempegodt. Jeg har fin vektreduksjon gjennom hele julen. Og jeg spiser ikke én marsipangris.

Januar 2014: Jeg starter blogg. Folk kjenner meg igjen fra TV-reklamen. Jeg merker at mine erfaringer inspirerer andre, og hvis jeg kan hjelpe andre, er det ingen ting jeg heller vil. Den yngste datteren min får en rar kommentar: «Synes du ikke det er flaut at moren din blogger om å være feit?» Hun svarer kvikt at det er akkurat det hun ikke skal skrive om.

Mars 2014: Jeg tar den første selfien! Og se godt etter: Her er det et lite lag med maskara på vippene! Ja, jeg har begynt å sminke meg, og jeg trives med det jeg ser i speilet. Det er vemodig å bla i bilder fra de siste 20 årene; det er nesten ikke ett eneste bilde av meg der. Jeg har alltid sørget for ikke å komme med på bilder, for jeg har vært så intenst misfornøyd med slik jeg så ut.

Hilde Vektkonsulentene=

FIRST TIMES: Det er blitt mange nye opplevelser på Hilde, små og store. Første gang hun bader igjen, kjøper kjole igjen og går i småsko igjen er dokumentert på bloggen. Det samme er første gang hun spiller inn tv-reklame. © Privat foto

Hildes favoritter:

  • Pitapizza
  • Frukt dyppet i sjokolade
  • Frukt dyppet i kokosmelk-krem
  • Grove scones
  • Saftis av FunSaft
  • Når jeg har tid, lager jeg en deilig soppomelett til frokost
  • Skyr med granoladryss,perfekt som frokost, lunsj og mellommåltid
  • Ovnsbakt laks med chili

April 2014: En følelse sniker seg innpå: Jeg begynner å like meg selv. Jeg har sluttet bare å tenke negative tanker om meg selv. Jeg begynner å se at jeg er en fin person; snill, grei, hjelpsom og dyktig i jobben min. En god venninne, en snill mamma. Og en SUPERSLANKER!

Mai 2014: Huff. Vekten står stille. Og det til tross for at jeg har begynt å løpe! Veldig irriterende. Vektkonsulentene tilbyr meg å prøve den nye dietten 5:2-KOMBI før den lanseres. Det setter fart på sakene. Minus 2,7 kilo på én uke!

Juni 2014: Tenk, jeg har gått ned 60 kilo på 14 måneder. Jeg blir feiret med blomster av Vektkonsulentene. Vi skal ha fest på jobben, og jeg har på meg fin kjole, ikke en sort søppelsekk. Og fine sko. Ikke joggesko. I mine dristigste drømmer håpet jeg å gå ned 30 kilo, jeg har klart det dobbelte. Jeg har bare lyst til å hylgrine av lykke!

Juli 2014: Jeg sier «ja, takk» til maten på flyet til Malaysia, og flybrettet går fint ned! Og jeg bruker bikini for første gang på 30 år. Jeg følger treningsopplegget mitt på ferie i Malaysia.

I dag: Jeg er egentlig ikke så opptatt av selve vekten, men av kroppen som sådan. Den fungerer bedre enn på mange år. Jeg har ikke vondt noe sted. Jeg har en aktiv hverdag, og jeg spiser masse mat. Men, likevel er det som jeg fortsatt kjenner flesket. Som fantomsmerter, slik en amputert kan kjenne kroppsdelen som ikke er der lenger. I hodet mitt er jeg fortsatt en dundre på over hundre kilo.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!