Badeulykke med store konsekvenser
En varm julidag for 22 år siden gikk Eirin Cecilie for å bade. Livet hennes ble aldri det samme etterpå
– Når du er 14 år og noe sånt skjer, blir det ganske mørkt. Jeg var overbevist om at livet mitt var over.
– Jeg ville jo bare dø. Hva var vitsen med å leve videre sånn som dette, sier Eirin Cecilie Gjedrem (36) og viser til sin relativt hjelpeløse tilstand i sengen hjemme i Sandnes.
Sårdannelse i rygg og lår gjør det umulig å sitte i rullestolen, og hun har vært mer eller mindre sengeliggende det siste året. Personlige assistenter hjelper henne med daglige gjøremål og er hennes forlengede armer og ben.
– Når du er 14 år og noe sånt skjer, blir det ganske mørkt. Jeg var overbevist om at livet mitt var over, og at jeg aldri ville få oppleve alt det som andre får oppleve. Det ble flere forsøk på å forlate dette livet, men jeg lyktes aldri på grunn av mine fysiske begrensninger. Ironien er at jeg følte meg tvunget til å leve, sier Eirin Cecilie som måtte ta et oppgjør med seg selv og ta et valg.
– Jeg ble nødt til å finne en mening, verdi og hensikt med mitt liv og det som hadde skjedd. Det har tatt tid, men etter lange depresjoner, angst og følelse av håpløshet, så fant jeg meningen med livet.
Da alt endret seg
En varm julidag for 22 år siden dro Eirin Cecilie Gjedrem og en venninne for å bade. Det var kaldt i sjøen og Eirin Cecilie bestemte seg for å stupe rett ut i det i stedet for å seigpine seg. Som hun hadde gjort så mange ganger før.
Men denne dagen ble det et valg som skulle endre den 14 år gamle jentas liv for alltid.
– Hodet mitt traff en stein, sier hun rolig.
Hun har i dag forsonet seg med det som skjedde, og sorgen har roet seg med årene. Men de første gjennomtrengende smertene da hun kjente hvordan nakken ble presset sammen mot steinen, de glemmer hun aldri.
I løpet av noen korte sekunder, var en uskyldig badetur blitt til et eviglangt mareritt for den unge jenta.
Skadene var uopprettelige. Eirin Cecilie skulle aldri mer kunne reise seg opp og gå.
– Jeg lå i vannet og forsto ikke hvorfor jeg ikke kunne røre meg, eller hvorfor det hørtes ut som torden rundt meg da noen kom og fikk meg opp på land.
De intense smertene hun først følte, forsvant. All følelse forsvant. Likevel er smerter nå en del av hverdagen hennes.
Les også: Legene trodde Malins (27) blåmerker var blodpropp. Sannheten fikk dem til å le
Forelsket
Inne i soverommet i Sandnes går en alarm av. Det er mobiltelefonen som varsler at paien i ovnen må sjekkes. Eirin Cecilie er omgitt av personlige assistenter mesteparten av tiden. De gjør det hun trenger dem til, og nå skal paien sjekkes og pasta kokes.
– De personlige assistentene er fantastiske. De gir meg en mulighet til å være meg. Noen av mine morsomste øyeblikk har jeg hatt sammen med de som jobber hos meg. Men jeg trenger hjelp hele døgnet og det er ikke så lett å få tak i nok ansatte. Det er grunnen til at Steinar også går inn i turnus hos meg.
Steinar er ektemannen til Eirin Cecilie. De har vært kjærester i 19 år og gift i 13. Det Eirin Cecilie trodde hun aldri skulle få oppleve, det skjedde nemlig raskere enn hun forventet.
Allerede som 17-åring møtte hun mannen i sitt liv.
– Jeg kan huske han kom gående mot meg. Han hadde dongeribukse og en mørkeblå genser uten hette. I hånden bar han en REMA 1000-pose med snop. Og så husker jeg hårflippen i panneluggen, sier hun og ler litt av seg selv. Hun falt pladask.
– Hun satt bare og så på meg hele kvelden. Vi skulle se en ubåtfilm, men jeg tror ikke hun fikk med seg noe som helst av filmen, sier Steinar Frøiland og smiler.
De to hadde allerede pratet sammen en stund via en chattekanal på Internett. En venn av Steinar måtte bruke tre timer på å overtale ham før han våget å møte Eirin Cecilie. Hun var 17, han var 20.
– Jeg var nok veldig forelsket allerede før vi møttes. Vi fant tonen med en gang, og den har vi beholdt gjennom hele forholdet. Ingenting er rosenrødt og det har vært en lang reise til hvor vi er i dag. Det er tøft både fysisk og psykisk. Steinar må tåle mye, sier Eirin Cecilie som mener de begge to har lært veldig mye av hverandre.
– Steinar fikk meg til å ta et oppgjør med mine problemer. Han viste at det faktisk fantes muligheter, selv for meg. Det var selvsagt skummelt å tillate meg å bli forelsket, for jeg trodde aldri at mine følelser ville bli gjengjeldt. Men han var utrolig modig, og her er vi altså – 19 år senere.
Meningen med livet
– I starten syntes mamma forholdet mellom oss var skummelt, men samtidig var det godt å vite at det er en viss normalitet i livet mitt. For henne er nok ulykken det verste som har skjedd henne. Hun har hatt det enda verre enn meg på mange måter. Mamma mener livet mitt hadde vært bedre om ikke ulykken hadde hendt, men selv tenker jeg ikke sånn, sier Eirin Cecilie, og fortsetter:
– Når noen spør meg om jeg ville vært foruten det som skjedde, så vil jeg ikke det. Jeg innser at det mennesket jeg har blitt, på mange måter er bedre enn det jeg var på vei til å bli. I dag har min historie en verdi for andre mennesker. Så da er det kanskje en mening med ulykken, tross alt. Vi har aldri blitt lovet et enkelt liv. Vi har blitt lovet trøst og støtte. Det kan være tungt mange ganger, men det er dette livet jeg har fått, det var dette livet som var ment for meg.
Les også: (+) Leserne forteller: Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham
Ektemann og ansatt
Steinar og Eirin Cecilie lever godt sammen i skepsis og tro. De elsker de dype samtalene og respekterer hverandres meninger og interesser.
I dag bor de i Eirin Cecilies barndomshjem, en generasjonsbolig vegg i vegg med Eirins mor Gry. Da Eirin Cecilie ble skadet, bygget hun på boligen for egne, lånte midler og tilpasset den til Eirin Cecilies behov. Hun nektet å godta at datteren som da var 15 år skulle bo på et sykehjem for å få nødvendig pleie.
Eirin Cecilie og Steinar giftet seg, og flyttet etter hvert inn i egen bolig.
– Men nå når jeg har blitt sengeliggende, er det best for oss begge om jeg bor her. Dette er det stedet som er best tilpasset mine behov akkurat nå, sier Eirin Cecilie.
Steinar gikk inn i lønnet deltidsstilling som personlig assistent allerede i 2008, fordi han uansett måtte erstatte vakter som ikke ble besatt av ansatte. I dag er han derfor både ektemann og ansatt.
– Det er jo ikke optimalt. Han er utdannet elektriker men valgte til slutt å gå ut av sin jobb for å dekke opp de dagene da jeg ikke hadde hjelp. Det er tøft å være gift med noen som har så sterke hjelpebehov som det jeg har. Men Steinar er helt fantastisk, sier Eirin Cecilie, som likevel føler det er feil at ektemannen skal være en av hennes ansatte.
– Det legger på mange måter en demper på ekteskapet. Han får en rolle der han er mine hender og føtter som jeg bestemmer over. Han burde fått være Steinar, og være den han vil være. I stedet jobber han innimellom like mye som tre assistenter. Men det er dessverre mange i vår situasjon som har det likedan.
Steinar har vært assistent på fulltid siden han sluttet i jobben som elektriker i 2011.
Betyr noe for andre
Eirin Cecilie var en vakker brud da hun giftet seg med Steinar sommeren 2010. Sammen har de skapt et liv med flere utfordringer enn de kunne ønske, men de har beholdt alle drømmer og ambisjoner og Eirin Cecilie har lært at det er mange måter å være en ressurs på.
– Jeg skulle selvfølgelig ønske jeg kunne gå igjen, men jeg ville samtidig ikke være foruten de erfaringene og den livsvisdommen jeg har fått med det livet jeg ble gitt. Og nå viser det seg at mitt liv kan være en inspirasjon for andre.
Eirin Cecilie viser til videoene hun og Steinar lager, og som blir lagt ut på YouTube. En av videoene er sett av mer enn en million seere. Nesten 5000 seere har kommentert den.
– Alle kommentarene jeg får på videoer jeg legger ut på YouTube er som antidepressiver for meg. Jeg er jo den jeg er på grunn av det jeg har vært gjennom og det er trøst i å vite at jeg kan bety noe for andre.
En tøff oppvekst
Når du kommer hjem til Steinar og Eirin Cecilie, kommer du omtrent rett inn i soverommet. Det er en varm sommerdag og solen skinner ute, men inne er det mørkt. Lyset kan bli for sterkt noen ganger, derfor er gardinene trukket for vinduene.
Men atmosfæren inne i det mørke rommet, er alt annet enn tung eller mørk. Tvert imot.
Eirin Cecilie ligger på siden i den ene halvparten av en dobbeltseng støttet opp av puter. Hun smiler og prater lyst og lett om sin egen skjebne. Innimellom må hun tørke noen tårer. Selv om hun i dag har forsonet seg med livet som det er blitt, er det sårt at hun aldri skal få gå igjen.
– Tenker du at livet ditt kunne vært enda tøffere om ikke ulykken hadde skjedd?
– På mange måter, ja. Kanskje det er noe jeg tenker for å overleve, men jeg tror kanskje ikke jeg hadde levd i dag en gang, om ikke det hadde vært for ulykka. Livet var beintøft på den tiden. Det er ikke bare lett å være tenåring heller. Det var mye mobbing i barndommen. I tillegg døde far da jeg var 11, så det var bare mami og meg.
– Det er fantastisk at du klarer å være så positiv.
– Jeg tror det er en mening med alt som skjer. Jeg er takknemlig for alle muligheter jeg har fått og alle mennesker jeg har fått møte. Livet har sin egen sjarm og sin egen verdi, på tross av det som skjedde meg. Selv om det er dager der jeg tenker at jeg ikke orker mer – så vet jeg at det kommer en ny dag, en god dag.
Fantasier og inspirasjon
I dag er Eirin Cecilie sertifisert coach og kan jobbe med enkeltindivider eller for bedrifter med systematisering og strukturering.
Hun finner glede i musikk, TV-serier og skriftstudier. Steinar har sitt skrivebord og en egen krok rett ved siden av henne og har introdusert henne for gaming-verdenen. En fantasiverden der de kan være den de selv vil, uten funksjonshemninger, angst eller smerter. Her inne er Eirin Cecilie en healer. Steinar en helt.
– Jeg hadde en periode der dagene var ekstra tunge, jeg kom meg ikke ut av senga for jeg skjønte ikke vitsen. Men da fikk Steinar meg med for å spille World of Warcraft. Her inne i spillet kunne jeg være en helbreder og kom inn i en verden jeg ikke ante noe om. Det var fantastisk og nesten litt avhengighetsskapende. Her inne kunne vi ha et annet liv. Jeg glemte nesten å spise, sier Eirin Cecilie som mener motivasjon kan komme fra alle mulige kilder.
– Om foreldre er redd for barn som spiller mye, da bør de kanskje prøve å forstå hva barna holder på med. Gaming kan være både sosialt og motiverende.
Om du vil vite mer om Eirin Cecilie og Steinar sin hverdag, kan du bli godt kjent med begge to gjennom deres videokanal på YouTube. Det er sterkt å høre Eirin Cecilies historie, men også hverdagslig og hyggelig å få et innblikk i deres liv i Sandnes.
– Det er vanskelig å akseptere det som har skjedd med meg. Da jeg var 34 år sa en venninne til meg at jeg faktisk ikke trengte å akseptere det, og at jeg heller burde finne en fortrolighet med situasjonen. Det ble noen forløsende ord for meg. Jeg har nå lagt bak meg forsøket på å akseptere. Det er viktigere å klare å leve med det livet jeg har, og å forsone meg med at livet er som det er.
Denne saken ble første gang publisert 28/02 2024, og sist oppdatert 28/02 2024.
