Minstebarnet til fembarnsmoren Bente Enoksen hadde hele tiden vært annerledes. Emil likte ikke å slåss med sverd eller spille fotball. Hun (Ava Leana vil omtales som hun, også når vi snakker om tiden da hun het Emil) elsket å leke med dukker og gikk ofte med strømpebukser på hodet, for å late som om hun hadde langt hår. Kroppsspråket hennes var også veldig feminint, står det i Hjemmet uke 35/15.

- Jeg husker følelsen da jeg slengte på «håret», men jeg husker ikke kommentaren i familieselskapet, sier Ava Leana (19), oppvokst på øya Nord-Hidle utenfor Stavanger.

For som Emil hadde hun egentlig ingen ord for det hun følte inni seg. Hun så ut som en gutt, for hun ble kledd og klippet som en gutt, og omgivelsene forventet at hun oppførte seg som en.

Gjemte dukkene

Emil skjønte tidlig at hun måtte være forsiktig. Derfor ble dukkene og jente-legoen gjemt vekk om hun en sjelden gang fikk gutter på besøk. Og på bursdagene hennes hadde moren og faren ofte en reservepresang på lur, som ble pakket opp etter at gjestene hadde gått hjem. Der lå det ofte en ny dukke. Og noe av det beste hun visste var å snike seg inn på foreldresoverommet og stikke føttene i morens sølvfargede finsko.

Men det var vanskelig å legge skjul på sine feminine sider blant venner. Emil hadde blant annet en veldig lys stemme.

- Jeg snakket som en smurf, og det hendte andre barn spurte meg om jeg var jente eller gutt, forteller hun.

Det er nå ett år siden Emil byttet navn til Ava Leana. De siste fem årene har hun også gradvis begynt å kle seg mer feminint. I starten tok hun det ganske forsiktig, og tok gjerne bare på en topp kjøpt i en kvinnebutikk, nappet øyenbryn og tok på bitte litt sminke.

Så ble stilen mer og mer androgyn, før hun tok skrittet helt ut.

Som liten gikk Emil sjelden i jenteklær, men hun husker den gode følelsen da hun og en venninne byttet klær i skogen. Dessuten hadde hun en Spice Girls-topp som hun hadde arvet av en av søstrene. Den ville hun alltid gå med, om den så måtte tres på en kjeledress eller en boblejakke.

Superfeminin

Ava Elana smiler av minnene. Den unge kvinnen som sitter i sofaen, er kledd superfeminint og glamorøst. Hun ler lettere overbærende av hvordan hun kledde seg for bare kort tid siden. Men nå har hun endelig funnet sin stil.

Hun innrømmer glatt at hun er mer feminin enn de fleste jenter. Høye hæler, store smykker og elegante klær er varemerket hennes.

- Og hun måler 195 centimeter på strømpelesten. Tenk deg når hun tar på seg høyhælte sko, da lover jeg at hun synes godt i Stavangers gater, ler mor Bente.

Ava Leana napper til seg et stykke rullekake, og ser kjærlig bort på moren.

- Foreldrene og søsknene mine har støttet meg hele tiden, men livet har likevel vært veldig tøft i perioder. Jeg har måttet tåle mye mobbing i oppveksten, forteller hun.

Første gang familien valgte å vise at Emil ikke var helt som de andre guttene, var i forbindelse med seksårsdagen hennes. Da hadde mamma Bente laget en stor kake formet som en rosa kjole, med en Barbiedukke på toppen.

- Jeg husker ennå gleden hennes da hun så den fine kaken stå klar i kjøleskapet. Noen av de andre foreldrene undret seg over kaken, husker jeg, men det måtte vi bare heve oss over.

Trodde sønnen var homofil

Bente forteller at hun lenge trodde Emil var homofil, men en av søstrene sa tidlig at hun var nokså sikker på at Emil ville skifte kjønn. Til konfirmasjonen stilte hun i rosa dress, og Emil var tidlig i tenårene da hun begynte å gå med negle­lakk, sminke og jentetopper offentlig.

«Må du gå med dette ute blant folk,» spurte moren fortvilet.

Det måtte Emil, selv om det kostet.

- Jeg var fortvilet fordi jeg visste hvordan samfunnet ville behandle henne. For min del måtte hun gjerne gå med neg­le­lakk, men jeg ønsket å skåne henne mot all hetsen. Men Emil sto på sitt. Datteren min har alltid vært sterk, men hun har måttet tåle mye. Folk glaner og de prater, men hun går med hevet hode, sier Bente.

For halvannet år siden kledde Emil seg i kjole for første gang.

- Det var drittskummelt, men også utrolig deilig å gå gjennom gatene i Stavanger i kjole. Jeg tenkte at det er jo bare et plagg. Før brydde jeg meg mer om de som hvisket og kommenterte, men nå bryr jeg meg ikke om dem lenger. De som mobbet meg i oppveksten, bruker jeg heller ikke krefter på å bebreide. De får leve sitt liv, så lever jeg mitt. Og heldigvis har jeg hele tiden hatt en liten gjeng av trofaste jentevenner, og vi har det utrolig fint sammen, forteller Ava Leana.

Det er både kvinner og menn, jenter og gutter som kommer med stygge kommentarer. Men særlig menn har en tendens til å la seg provosere av Ava Leanas fremtoning.

- De ser jo hva greia er med det samme de ser meg. En gang opplevde jeg å få en øl kastet i ansiktet av en 60-åring på et utested i Stavanger. Men jeg tørket bare ølet av meg og gikk videre, det er ikke jeg som har et problem, påpeker hun.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Født i feil kropp

JENTEROMMET: Her trives Ava Leana godt. Hunden Lykke tribes også godt i sengevarmen. FOTO: Marie von Krogh

Kjønnsforvirret

Å være kjønnsforvirret på en liten øy midt i bibelbeltet i Roga­land var krevende. Ava Leana tror hun ville hatt en lettere oppvekst i Oslo.

Nesten så lenge hun kan huske, lurte hun på hvorfor hun ikke likte noe av det de andre guttene drev med. Helt i begynnelsen av tenårene valgte hun å kalle seg bifil, for hun kjente at hun var tiltrukket av gutter, men noen år senere valgte hun å definere seg som homofil, men også det kjentes feil. Etter en stund med denne merkelappen, valgte hun å kalle seg androgyn transseksuell, som betyr en person med både feminine og maskuline trekk, men som ønsker å beholde sitt nåværende kjønn. Men noe skurret fremdeles. Og til slutt var det ingen vei utenom enn å stå frem som det hun egentlig hadde visst inni seg lenge: Hun var født i feil kropp. Hun var transseksuell. Hun var kvinne i en mannskropp. Og dermed falt det meste på plass.

Å skifte navn ble første skritt i prosessen mot å bli det kjønnet hun hele tiden har følt seg som.

- Jeg hadde tenkt på Ava Leana en stund, men jeg spurte mor og far til råds, for jeg ville jo gjerne at de skulle like det nye navnet mitt også, siden det jo var de som ga meg navnet Emil.

- Jeg foreslo Emilia, skyter pappa Yngve inn.

- Ja, men jeg ønsket ikke å ha noe som minnet meg om for­tiden, dermed ble det feil å gjøre en vri på Emil, forklarer Ava Leana, som har lagt Emil-epoken bak seg. Nå føles det som om hun aldri har vært noen ­annen enn Ava Leana.

Kler seg ikke ut

Nå venter en fem år lang prosess med hormonbehandling og kjønnsbekreftende operasjoner på Rikshospitalet.

- Jeg kan knapt vente, aller helst skulle jeg ønske jeg var ferdig behandlet i går. Det er nok vanskelig for folk som er født i riktig kropp å skjønne hvor mye lidelse det innebærer å ha feil kropp. Hele dagen blir jeg minnet på at jeg er en kvinne stengt inne i en guttekropp. Jeg bruker lang tid på å fjerne skjegg og legge sminke. Og det hjelper at det ytre er mer i samsvar med den jeg føler meg som innvendig, men fremdeles er jeg jo ikke i mål. Folk tror kanskje dette handler om å kle seg ut, å ta seg godt ut. Og ja, jeg liker å være velstelt og velkledd, men for meg handler dette om noe mye dypere enn utseende, forteller hun.

MODELL: Ava Leana Enoksen har en del modelloppdrag bak seg, og tar gjerne flere. FOTO: Privat

Har egen blogg

Ava Leana har begynt å blogge, og vil regelmessig skrive om alt hun nå skal igjennom. Men hun ønsker ikke å lage en kommersiell blogg, selv om interessen for de få innleggene hun har skrevet, har vært stor. På et døgn var hele 10 000 lesere innom bloggen.

- Jeg skriver ganske sjelden. For meg er det viktig å skrive bare når jeg har noe viktig på hjertet, ikke når jeg har laget meg en god clubsandwich, og slik kommer jeg til å gjøre det fremover også. Å hjelpe andre i samme situasjon er målet mitt, for det er mange som sliter. Hele en av fire transseksuelle begår selvmord. Det er ufattelig mange. De som gir opp, er ofte mennesker som ikke opplever støtte fra sine egne foreldre en gang, forteller Ava Lea­na.

19-åringen skulle ønske at transseksualisme kommer inn i skolepensum, på lik linje med homoseksualitet og rasisme. Hun mener det fins altfor lite kunnskap om emnet blant folk i dag. Mellom 25 og 30 transseksuelle får behandling ved Rikshospitalet hvert år. Nåløyet er trangt, og der hvor det er mulig, ønsker sykehuset at foreldrene er tett involvert i prosessen. Det må ikke være den minste tvil hos pasienten om at han eller hun ønsker kjønnsbekreftende behandling.

- Forskning viser at hele 25 prosent av verdens befolkning har en større eller mindre del i seg som de ikke føler stemmer med det kjønnet de har. Men bare fem prosent har en så stor grad av uoverensstemmelse at de definerer kroppen sin som feil, påpeker Bente og Ava Leana.

Terapi hos Esben Esther

Ava Leana har også blitt grundig utredet av psykolog før hun fikk innvilget behandling. På eget initiativ tok hun der­etter kontakt med lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad for å få veiledning i pro­sessen. Hen - som er pronomenet Benestad vil bli omtalt med - har også autorisasjon til å skrive ut testosteron-blokkere og kvinnelige hormoner.

- Benestad var først ganske avventende til min henvendelse, og jeg fikk beskjed om at hen ikke drev en pølsekiosk for hormoner. Jeg spurte da om jeg kunne få ringe hen. Da foreslo Benestad at jeg skrev et brev om livet mitt fra jeg var helt liten og la ved bilder. Det gjorde jeg. Og ikke lenge etter fikk jeg svaret: «Her må vi gjøre noe.»

- Esben Esther Benestad og Ava Leana fant tonen umiddelbart, det var helt fascinerende, forteller mamma Bente, som var med på det første møtet deres i Grimstad.

Ava Leana har tatt mange blodprøver for å teste om hun vil tåle hormonbehandling, og om ikke så lenge skal hun gå i gang med testosteron-blokkere. Disse vil stoppe videre mannlig utvikling. Deretter skal hun gå på østrogen i fem år. Da vil hun mellom annet utvikle bryster og få mer fett rundt hoftene. De kjønnsbekreftende operasjonene vet hun ikke når skal gjennomføres, men hun skal til Rikshospitalet i november til kirurgisk vurdering.

Omfattende prosess

Foreldrene forstår at for Ava Leana er kjønnsbekreftende behandling eneste utvei.

- De synes ikke det er gøy å tenke på at jeg skal under kniven, men de skjønner at dette er nødvendig, så også her opplever jeg full støtte, sier 19-åringen fra Finnøy takknemlig.

I tillegg til å forandre kjønnsorganene, blir det ofte foretatt andre justeringer. Blant dem som får kjønnsbekreftende behandling som kvinner, må en del operere kjevepartiet for å få et mer feminint ansikt. Noen må også justere nese og hårfeste, og få brystimplantater for å få store nok bryster. Adamseplet må også skyves lenger inn. Først når prosessen er ferdig vil Ava Leana få et kvinnelig personnummer. En interesseorganisasjon for trans­­sek­suel­le arbeider med å få endret dette, slik at nummeret kan end­res tidligere. For slik det er nå, vil Ava Leana ikke kunne søke seg inn på skole som kvinne, men fremdeles måtte bruke personnummeret som er registrert på Emil, og følgelig bli skrevet inn som gutt.

Det er ingen øvre aldersgrense for kjønnsbekreftende operasjoner, men ingen starter denne behandlingen før de er myndige. Likevel kan helt små barn få begynne med testosteron-blokkere. Ava Leana har tenkt mye på hvor mye enklere livet kunne blitt om hun også hadde fått startet med testosteron-blokkere før puberteten.

Hun gleder seg over hver eneste som får behandling, og særlig de som har slitt et langt liv i feil kropp.

Heltinnen Caitlyn

- Stjernen Caitlyn Jenner, tidligere Bruce, er min store heltinne. Hun er så utrolig elegant, og ser i hvert fall 20 år yngre ut enn hun er i virkeligheten. Mange som kommer ut av skapet etter et liv i feil kropp, kler seg ofte som 15-åringer den første tiden, og det ser sjelden veldig bra ut. Den fellen har heldigvis ikke Caitlyn gått i, sier Ava Leana.

Det siste året har 19-åringen hatt et hvileår etter videregående. Og hun legger ikke skjul på at hun har hatt et behov for å trekke seg tilbake i hjemmets trygge favn. Det har vært mange tunge dager, men nå har hun håp for fremtiden. Frisørutdannelsen kommer hun neppe til å bruke. Drømmen er å jobbe med makeup og parfyme, og som fotomodell. Hun har allerede hatt en del modelloppdrag, og elsker det.

En vanlig dag hjemme går med til å sminke seg og kle seg. Ellers bruker hun mye tid på fotografering og dans. Hek­le liker hun også, og før sydde hun klær, men det gjør hun ikke så ofte lenger. Men Ava Leana kan også hive på seg en treningstights og gå en tur i skogen, helt uten sminke.

- Folk her på øya vet jo hvordan jeg ser ut, uansett, påpeker hun.

Gleder seg til fremtiden

Innimellom drar hun til Stavanger for å besøke venninner og shoppe.

Storfamilien har reagert ulikt på Ava Leanas forvandling, noen godtar det, andre kaller henne demonstrativt fremdeles for han og Emil. Men Ava Leana og foreldrene har valgt å ikke bry seg om hva andre mener, og har minst mulig kontakt med dem som er imot prosessen.

- Jeg merker med det samme om folk er imot meg eller ikke, sier Ava Leana.

Hun er utrolig spent på hva de kommende årene vil bringe, men gleder seg til en dag å kunne møte verden i en kropp som gjenspeiler den jenta hun har vært hele tiden.

- Livet mitt er satt veldig på vent, smiler Ava Leana. - Men jeg venter jo på noe som skal bli veldig bra.

Les hele saken
Les alt om:

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!