KOMMENTAR: Mamma gråt fælt da jeg kom ut. Av skapet, altså. Mest fordi jeg aldri på noen måte kunne få barn, og det måtte jo være fryktelig vondt for meg:

«Du hadde blitt en så flott pappa. Du som er sååå utruuli’ gla’ i onger!»

Hun lå våken om natten og tenkte veldig mye og veldig hardt på dette. Jeg prøvde å forklare at også vi homser kan få unger, at vi faktisk har formert oss siden tidenes morgen.

Uten at det stoppet tåreflommen.

Les også: Lurer du på om barnet ditt er homofil?

Heldigvis tok min storesøster ansvar og fødte en skrekkelig søt unge omtrent samtidig.

Og mamma tenkte stadig mindre på min mørke skjebne som ufrivillig barnløs homofil. Nå er jeg onkel til fire herlige unger.

Jeg virkelig digger de barna (særlig etter at de rundet ca. 3 år). De får meg til å le og gråte, vi tøyser og tuller, drar på turer sammen, leker og lurer og rotter oss sammen mot foreldrene.

Som superonkler har jeg og typen nemlig våre helt egne regler. De får for eksempel ikke spise i mammas og pappas nye bil, men det forbudet ble straks opphevet da vi tok med dem på biltur til Sverige (i den nye bilen, altså). Det tok nøyaktig to minutter fra vi kom hjem før minstemann på 4 ikke klarte å holde på hemmeligheten. Og kunne meddele at det lå en osteskive i baksetet.

Sånt kan en superonkel leve med!

Les også: Barn trenger ikke grensetyranni.

Barna til mine søsken digger super-homseonklene sine. Sånn var det ikke da jeg var 5 år.

Erlend Lans Pedersen

Min kjære og jeg nyter DINK-tilværelsen til det fulle. (Dual Income, No Kids. Smak litt på den, du!)

Og jeg passer alltid på å minne meg selv på hva som er viktig her i livet hver gang 5-åringen Olliver krøller seg sammen på fanget mitt: Helgeturer til Europas storbyer på sparket, drikke bobler hele dagen på 17. mai, sove lenge i helgene (på ukedagene står vi opp klokken seks for å trene før vi går på jobb. Homselivet can be a bitch!).

Kanskje virker vi litt egosentriske. Til opplysning har verken typen eller jeg en fungerende livmor. Joda, vi har også et valg, akkurat som absolutt alle andre. Kanskje vi lager en avtale med et lesbisk par? (Det blir unektelig veldig mye å organisere). Surrogati går jo an – med alle de etiske problemstillingene det innebærer. (Og tenk på alt vi kan kjøpe for de pengene!) Adopsjon? Glem det.

Da er nok fosterforeldre den mest nærliggende muligheten (hvis de biologiske foreldrene godtar oss).

I 2014 er det heldigvis ganske mange homofile som har satset – og fått oppfylt drømmen om å bli foreldre.

Barna til mine søsken digger super-homseonklene sine. Sånn var det ikke da jeg var 5 år. Så litt samfunnsnyttige er vi jo.

Og, ok, jeg kan like godt innrømme det før jeg runder av: Typen og jeg har tilført en Y på DINK-en.

Vi er DINKYs. Dual Income, No Kids Yet. Så får vi se, da.

Og jeg sier det her og nå: Aigen og Noomi er VÅRE navn. Nåde deg om du rører dem.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!