ørretskole:
Slik leser du hvor ørreten står i elva
Ørretfiske i elv gir deg stadig en stadig utfordring i å vurdere hvor fisken står. Her får du flere gode tips til hvordan du skal treffe storfisken.
Jeg husker en kveld ved ei «passe» stor elv i Finnmark. Med passe, mener jeg ei elv der man de fleste steder kan kaste over til andre bredden, helst med flue, men i alle fall med fluedupp eller sluk.
Elva rant vekselvis rolig og litt stri før den utvidet seg i et flatere parti der den ble nærmere hundre meter bred. Det var ganske kraftig strøm i midten, og roligere partier på begge sider. Der, nesten hundre meter nedenfor en fin plass å kaste fra, strøk strømmen rundt og forbi noen digre steiner.
Disse var ikke synlige, men strøm og virvler viste hvor de var.
Med jevne mellomrom hørtes plask fra området rett nedenfor steinene. En klassisk plass for ørret i elv. Av og til syntes store ringer i strømkanten. Jeg var rimelig sikker på at stor ørret jagde småfisk der, og kastet fluesnøret så langt jeg kunne ut i strømmen med en streamer på fortommen. Hele fluelina og halve backingen fikk rulle av snella, i håp om at strømmen ville føre lina og streameren ned til fiskene.
Etter noen forsøk ga jeg opp. Iherdig mending og lange kast hjalp ikke – strømmen dro lina langt til siden for stedet jeg ville nå.
Dermed rigget jeg til ei lang tohånds spinnstang påmontert haspelsnelle med multifilament. Ved å sette på en fluedupp ville jeg nå klare å få streameren i ønsket posisjon.
Kort fortalt var den første ørreten som ble tatt på drøyt halvannen kilo. Det neste kvarteret merket jeg ingen ting. Etter hvert ble det for mørkt til å knyte om uten å holde hendene opp mot kveldshimmelen. Jeg monterte en svart, lang streamer.
Hva den ørreten som hogg til to kast seinere veide, kan jeg bare gjette. Utraset var først rykkete og voldsomt, så seigt og langt. Jeg så ikke hva som skjedde i skumringen, men kjente det ristet i lina før et realt plask hørtes idet rykkingen i lina forsvant.
Les også: (+) Test av fjellsko for folk flest
Nær bunnen
Strategien til en ørret, bevisst eller ubevisst, er å spare energi når det er mulig. Samtidig må den oppholde seg på plasser i elva der det er mest mulig næring å finne i spiseperiodene. På slike plasser er det vanligvis strøm. Mye av næringen – ikke minst insekter i forskjellige stadier – kommer drivende med strømmen, enten det er på overflaten eller nede i vannet.
Når ørreten svømmer i stri strøm innebærer det at den bruker mye energi, og det vil den helst bare gjøre over kortere perioder. Fisken løser dette ved å oppholde seg der vannet er roligere, men samtidig å nær strømmen at den ser og kan hente maten som kommer. Som elvefisker prøver jeg derfor å sette meg litt i ørretens sted. Hvor er det gunstig å oppholde seg ut fra forholdene på stedet? Hvor er det rolig strøm med strøm som fører med seg mat ganske nær?
Elvestrømmen er ofte betydelig saktere nede ved bunnen enn i overflaten. Enkelt sagt bremser steiner og ujevnheter langs bunnen farten på vannet. Samtidig er fisken mer beskyttet hvis den står nede mot bunnen. Ørreten har dessuten øynene plassert slik at den ser bra skrått oppover. Altså vil en god ørretplass være nede mot bunnen, men ofte nær strøm som fører med seg mat.
Les også (+): Når biter fisken? Sjekk hugg-tabellen for 2020
Strømkantene
Erfaringen viser at det nesten alltid er større mulighet for å få kontakt med fisk der det er en strømkant enn der elva renner flat og jevn.
Noen steder, og særlig i større elver, kan vi selvsagt få ørret der elva ser helt flat ut, med relativt jevn bunn og uten hindringer. Som i innsjøer, vil du da ofte finne fisken på kanten mellom grunt og dypt vann.
Står du med polaroidbriller på ei bru over ei grunn elv, vil du sjelden se fisk i de grunne, jevne partiene med sand eller smågrus. For å fiske effektivt er det mest strategisk å gå forbi slike dårlige partier av elva.
Kikk likevel etter steder der elva liksom buer seg ned.
Dette kan bety at det er en fordypning i bunnen, noe som kan gi fisken en bra standplass. Krusing på overflaten er et annet tegn å se etter. Dette kan oppstå når bunnen er tett dekket av jevnstore steiner. Under krusingen har fisken beskyttelse selv om det ikke er så dypt.
Gå uansett ikke forbi et parti med en stein eller andre forhold som bryter med overflaten ellers på elva, eller en strøm som skaper småbølger.
Sportsfiskerhjernen bør være programmert til å se etter strømkanter som har oppstått der det er en eller annen form for uregelmessighet i vannløpet. Noe som både skaper beskyttelse og strømkanter, er trær som har veltet ut over elva. Der trær henger ut over elva er det selvsagt også gode standplasser for fisken.
Andre forhold som skaper spennende strømkanter er at elva varierer i bredde, at den svinger på seg så bunnen er blitt gravd ut uregelmessig, at det finnes røtter, steiner og fjellutspring vi ikke ser, eller at dybden varierer.
Kaster du et synlig flytende snøre på tvers av elva, vil det nesten alltid danne bukter etter å ha drevet nedover. Altså finnes det partier der strømmen er raskere enn ellers, og kanskje også en interessant strømkant. Noen strømkanter er veldig synlige og markerte, som ved steiner og der elva har høler og bakevjer. Andre steder må du granske elva mer nøye for å oppdage strømkanten.
Les også: (+) Her tar du ferieørreten
Aktivt fiske
Ikke engang livslang erfaring forteller deg alltid på hvilken side av strømmen, og hvor langt unna den strie strømmen, fisken står. Hvis den er uforstyrret kan den stå på den grunneste siden, hvis det er varmt i vannet står den ofte på den dypeste. Hovedregelen er at den står der den føler seg tryggest samtidig som det er mattilgang.
Å fiske i strømkantene med tørrflue kan være vrient fordi det er vanskelig å unngå at flua striper når lina krysser områder med forskjellig fart på strømmen. Det er ofte en stor fordel å mende iherdig, samt å gi ut eller ta inn snøre for å ha mest mulig direkte kontakt når fisken tar. Nymfefiskeren har også en utfordring i å unngå at forskjellige strømdrag gir bukter på snøret, og i å få nymfa ned mot bunnen. En løsning for å ha mer kontroll er å fiske med ganske kort line under forsiktig vading.
For spinnfiskeren er bruk av fluedupp og manøvrering med høy stang og minst mulig snøre på vannet en effektiv teknikk. Fiskes det med sluk eller nymfe, bør man forsøke å plassere fristelsene ned mot bunnen og drivende fra sterkt mot svakere strømdrag.
Les også: Test av billige turtelt
Store steiner er gullplasser
Spør du en elvefisker om hvor ørreten står, vil du ventelig få samme tips fra de fleste. Et råd som de fleste har på tunga, er å se etter store steiner i elva. Steinene fører til variasjoner i strøm og dybdeforhold. Bak steinen kan det være en virvel eller helt fritt for strøm. Rett foran er heller ikke strømdraget alltid så kraftig. Strømmene på hver side av steinen er ofte så raske at det ikke står fisk der. Om du bare fikk lov å gjøre et kast, så gjør det der disse strømmene møtes igjen, kanskje et par meter bak steinen!
Det er for enkelt å si at det alltid står ørret rett bak store steiner. Fisken kan stå en meter bak en liten stein og ti meter bak en kampestein. Mye avhenger også av dybden og hvor raskt elva flyter. Det er uansett lurt å begynne fiskingen på oversiden av steinen. I et mindre område foran denne kan det være ideelle forhold for ørreten, med beskyttelse bak fisken og passe strømhastighet nede mot bunnen.
Markfiskeren lar gjerne markkrok og et lett søkke følge strømmen forbi steinen, med de utfordringer det er i å unngå bunnapp. «Gammeldags» markfiske med lang stang og forsiktig dupping av markkroken rett bak steinen, før den føres sakte i strømretningen, er fortsatt effektivt.
Tørrfluefiskeren får testet presisjonen i kastene, for henger flua på den bakerste strømmen ved steinen ved sideveis kast, vil den nesten alltid stripe etter kort tid. Korte kast oppstrøms mot steinen vil ofte være mer effektivt. Å kaste stor sluk rett bak steinen i mindre elver, betyr oftest å skremme fisken. Prøv heller en liten spinner.
Les også: (+) Er du rustet for en ny insektsommer?
Hølene
Enhver sportsfisker fristes av elvenes større eller mindre høler. I disse vil det nesten alltid stå ørret, særlig i tørkeperioder eller hvis elva ellers er grunn eller mangler beskyttede standplasser for fisken. Markfiskerne trekkes ofte til de dype hølene, der god avstand mellom mark og søkke gjør at marken kan danse med strømmen og føres ned mot bunnen der fisken ofte står i varme perioder.
I litt steinete småelver med hurtig vann vil det ofte ikke være bryet verdt å fiske andre steder enn i kulpene og kanskje nedenfor de største steinene. Det samme er tilfelle når sommeren er varm og vannføringen liten. Står det ikke da fisk dypt og nær hovedstrømmen i litt dype høler med fossende vann på oversiden, kan det være at de fleste fiskene har gått ned til vannet nedenfor.
Synkesnøre og nymfe kan være en god løsning for fluefiskeren, mens slukfiskeren også her bør fare forsiktig fram for ikke å skremme fisken.
Les også: (+) Skal du fiske laks, må du beherske denne fisketeknikken
Utløp og innløp
Overgangene mellom vann og elv er nesten alltid fristende fiskeplasser. Her kan ørret samles av flere grunner. Tidlige gytevandrere passerer på vei opp elva, på våren kan ørreten oppsøke osene fordi vannet fra elva som renner ut er litt varmere enn i innsjøen, og omvendt kan det være kaldere vann som tiltrekker når vannet i innsjøen er sommervarmt. Ikke minst kan det være ansamlinger av byttesfisk eller insektklekkinger her som trekker fisk opp eller ned fra innsjøen.
Ved starten av elva, nedenfor et vann, er den sikreste fiskeplassen i det dypeste partiet. Noen steder ser vi markerte renner fram mot brekket, og her vil fisken passere når den skal slippe seg ned fra vannet eller stanse på matsøk. Dette er en av plassene du vil oppleve best fiske om kvelden og natta. På dagtid trekker fisken gjerne mot dypere vann i innsjøen.
Elveutløp, og det nederste strekket av elva, kan gi eventyrlige opplevelser med stor ørret i perioder med klekking og sverming. Igjen er det kvelden og natta som ofte er best. Da føler fisken seg tryggere, særlig i grunne elver. Igjen finnes fisken ofte i kanten mot, eller i, de dypeste partiene, ved steiner og nær strømkanter; alt etter om det er stor eller liten elv.
Les også: (+) Bli ekspert på å bruke spinner
Inntil myr og betong
Mange med meg har noen av de fineste ørretopplevelsene fra småelver som renner gjennom myrpartier med myggkratt. Fisket her krever maksimalt av forsiktighet og tålmodighet. Å legge mark eller tørrflue ti centimeter fra myrkanten kan være den beste oppskriften, for selv om elva er fem eller ti meter bred, kan fisken stå i dypet og skyggen der gresset henger ut over vannet.
Myra langs bredden er nesten blitt en del av vassdraget. Myra kan henge ut over vannet så fisken i realiteten befinner seg under deg når du går langs bredden. Gjør du det, vil den for øvrig ikke la seg lure til å bite. Vibrasjonene fra gåingen forplanter seg, og varsler med all tydelighet at det er fare på ferde. Sakte, snikende fisking er løsningen når du skal ta disse ørretene.
Helt andre og langt mindre idylliske omgivelser finner du ved tunnelutløp, nedenfor kraftdammer og ved andre menneskelige inngrep som tross alt har skapt standplasser for ørret. For ørreten er det uansett likhet med myra som henger utover bredden, for ved betongen er det godt beskyttede standplasser.
Ørreten kan stå inne i store rør der elva føres under en vei, i strømmen bak et brukar eller nedenfor kraftverksdemningen. Dette kan være gode fiskeplasser, kanskje særlig med mark eller nymfe. Så får vi bare velge om det er greit å fiske der, eller om vi foretrekker den åpne, frie elva der ørreten gjemmer seg i strømmen nedenfor en stein. 
Denne saken ble første gang publisert 26/06 2020, og sist oppdatert 28/06 2021.
