«I hver enslige krok av kollektivtransporten sitter vaktsomme skikkelser med blikket festet på telefonen, mens de seiler gjennom tussmørket, gjemt bak et lag av smittevern»

Nå går det mot mørkere tider og vi kan forberede oss på et halvt år med D-vitaminmangel og jetlag. Men i år har vi nok et lodd å henge på en tidvis blytung norsk vinter; Korona.

Mens vinter-introversen tidligere ble bistått av lange kåper med høye kraver og tykke skjerf, kan vi nå gjøre oss tilnærmet helt usynlige for hverandre med munnbind.

I hver enslige krok av kollektivtransporten sitter vaktsomme skikkelser med blikket festet på telefonen, mens de seiler igjennom tussmørket med knusktørre lepper gjemt bak et lag av smittevern.

Les også: Barnelege: Det finnes én ting du kan gjøre for å styrke immunforsvaret

De som ikke er tvunget ut i morgenrushet, sitter bortgjemt og hutrer i det som var ment som bod eller gjesterom, nå innredet som hjemmekontor. Blant hybelkaniner og bortlagt sommertøy skal de tilbringe nærmere førti timer hver uke i symbiose med en elektronisk ramme som har fått den umulige oppgaven å simulere et arbeidsmiljø og menneskelig kontakt.

Disse er likevel langt heldigere enn de som ikke har noe produktivt å fylle syv og en halv time av døgnet med. Det som begynte som en lei permittering men som likevel gav anledning til å tilbringe tid ute i glad vårsol og checke av noen utsatte ryddeprosjekter, er nå redusert til monotoni uten sluttstrek og bekymring næret av en mager utbetaling fra Nav.

Liv leves bak hjemmets fire vegger. Karantene, sår hals, avlysninger og dugnadsånd presser frem en lammende apati. For noen har hjemmet blitt et fengsel der kroppen på grunn av alder eller sykdom sitter i forvaring på ubestemt tid. Risikoen ved å våge seg utendørs er for dem større enn å holde ut inne.

Les også: Blir vottene først infisert av den fryktede «vottepesten», er løpet kjørt

De ensomme blir mer alene. De melankolske, tyngre til sinns. Det er som om en seig hinne har lagt seg over oss, distansert oss fra hverandre og gjort verden rundt oss blassere. Som grå stær på øyet.

Poenget mitt er ikke å svartmale en allerede mørk årstid. Men det er ikke til å komme unna at det blir en tung vinter for mange av oss.

Derfor bør vi være rausere med oss selv i år. Tillate oss selv å ta pauser, gå tur når det er dagslys og sørge for nok søvn. Kanskje klarer vi å velge bort noe av det som skaper stress og gjøre mer av det som gir oss energi, selv med restriksjoner.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi kan være mindre selvkritiske, tåle at vi ikke får til alt og bruke mindre tid på det vi ikke rår over. Og kanskje skal vi være ærlige om hvordan vi har det, strekke ut en hånd og våge å be om hjelp.

Når vi stiller opp for fellesskapet i vinter, må vi ikke glemme å rette litt av omsorgen mot oss selv.

– Mamma og pappa favoriserte alltid min søster. Så skjedde det igjen – mot mine barn

Eksperter setter «sluttdato» for pandemien

Denne saken ble første gang publisert 05/11 2020, og sist oppdatert 05/11 2020.