PREMATUR FØDSEL:
Da Kine våkner av at det er vått mellom beina i uke 21+6, får det unge paret en brutal beskjed. Fem uker senere skjer det utrolige
Da vannet går i svangerskapsuke 21+6, legger ikke legene skjul på at oddsen ikke er på foreldrenes side, og at det er høyst uklart om den lille gutten i magen vil overleve.
– Da graviditetstesten viste positivt, ble vi helt ærlig sjokkerte og ganske livredde. Det var ikke planlagt, vi følte oss fremdeles litt for unge og hadde tenkt å vente noen år med å etablere en familie, sier Kine Ramfjord Larsen (24) som sammen med samboeren Henrik (26) og sønnen Marius (10 måneder) bor i Oslo.
Etter å ha brukt litt tid på å slå seg til ro med tanken om en helt ny tilværelse, kjenner paret på spenning og glede, og ikke minst at de er heldige som skal få oppleve å bli foreldre snart.
De første månedene av graviditeten beskriver Kine som fine, men litt hektiske.
– Når jeg ser tilbake på den tiden nå, så kunne jeg ønske at jeg hadde klart å slappe av litt mer og nyte dagene i enda større grad. Jeg var nervøs av mange grunner, blant annet fordi jeg var den første i venninnegjengen som skulle bli mamma.
– I starten av svangerskapet var jeg ganske dårlig, og kvalm nesten hele tiden. Etter hvert sank energinivået, og jeg følte meg til tider både svimmel og uvel. Hos legen ble det konstatert at jeg «bare» manglet litt jern og måtte ta tilskudd, sier Kine.
Vantro og sjokk
Kine ligger i sengen en morgen da hun plutselig kjenner at det er vått mellom beina. Hun sier til seg selv at det sikkert ikke er noe, men reiser seg likevel opp for å sjekke. Da legger hun merke til at det renner fostervann nedover beina. I svangerskapsuke 21+6.
– Jeg skrek til Henrik, og begynte å gråte. Jeg la meg raskt tilbake i sengen, og prøvde å roe meg. Men, kroppen var fullstendig i sjokk, jeg skalv og hadde overhodet ingen kontroll.
I all hast ringer Henrik etter ambulansen. Sjokkert får foreldrene beskjed om at det trolig har vært en senabort, og at de ikke vil sende helsepersonell hjem til paret. Kine blir overveldet av en enorm sorg, men nekter samtidig å tro at det har gått galt med den lille i magen.
– Alt jeg fokuserte på var å puste, og si til meg selv at dette skulle vi klare. På samme tid forsøkte jeg å roe ned Henrik som åpenbart var helt i sjokk, og sa til ham at vi måtte komme oss av gårde til sykehuset. I taxien ble jeg sittende med håndklær mellom beina, og forsøkte å slappe av, forteller Kine.
Fremme på Ullevål henvender det unge paret seg i skranken, og blir bedt om å sette seg ned for å vente.
– Jeg hadde forventet at jeg skulle komme inn raskt, og at dette var akutt. Jeg ble så skuffet og helt målløs over at de kunne be meg vente, og hadde mest av alt lyst til å skrike at dette hastet. Der satt jeg i venterommet med andre gravide som skulle inn til sin vanlige sjekk.
Omsider blir Kine ropt opp og geleidet inn på undersøkelsesrommet. Hun møter blikkene til jordmor og lege. Uten at de trenger si så mye, forstår hun hva de tenker. Mammaen kjenner seg likevel kampklar.
Overbevisende sier hun til seg selv: Dette skal gå. Vi kan ikke miste babyen vår nå.
Etter en rekke undersøkelser og prøver får Kine og Henrik beskjed om at hun har hatt for tidlig vannavgang og at det er mindre vann i fostersekken, og fare for at både mammaen og den lille skal få infeksjon som følge av dette. De neste timene blir pulsen målt hyppig og en rekke blodprøver tas.
Les mer om for tidlig vannavgang her.
– Lege og jordmor sa ærlig at de mente fødsel var rett rundt hjørnet, og at vi ville komme til å miste Marius, den lille gutten vår. Da vi var alene i rommet, så Kine og jeg på hverandre, og sa: Vi må lukke ørene for alt det negative, og tenke positivt. Vi skal slå alle odds, forteller Henrik.
Han beskriver hvordan møtet med en sykepleier noen timer senere skulle bety alt, og gi foreldrene et helt nytt håp:
– Hun var den første som hadde en positiv innstilling, og sa at det jo var en mulighet for at det kunne gå fint. De ordene i en så ubeskrivelig tøff situasjon betydde uendelig mye, og gjorde det lettere for oss å klamre oss til håpet.
Les også: Legene med vannkopp-advarsel til foreldre: – Kan være livstruende
Nyttårsmirakelet
Etter et døgn til overvåking på sykehuset, sendes Kine hjem med beskjed om å ta det med ro. Fremdeles er det ingen som kan si om babyen i magen vil overleve.
De neste ukene er hun inn og ut av sykehuset, frem til lille julaften hvor de er kommet til den «magiske grensen», og mammaen legges inn for å få lungemodningssprøyter og antibiotika frem til fødsel.
– Den første tiden var ganske fredfull uten blødninger og store smerter. Det var litt opp og ned med fostervann, men Marius vokste fremdeles fint i magen. Daglig kjente jeg på kynnere, men ingen tegn til fødsel.
Selv om de har kommet over grensen, og legene nå vil gjøre det de kan for å redde den lille gutten deres, gir de likevel ikke foreldrene mye håp om at dette ville få en lykkelig slutt.
– Alt jeg fokuserte på var å «ruge» lengst mulig, mens jeg fikk tiden til å gå ved å lese bøker, lytte til musikk, se serier, FaceTime med familien og glede meg til de daglige besøkene av Henrik, sier Kine.
Åpenhjertig forteller hun at skuldrene var hevet 24 timer i døgnet, og at det til tider føltes veldig ensomt der hun lå på sykehuset, midt under koronapandemien og uten mulighet til å ta imot besøk av andre enn samboeren.
– Hele tiden var jeg likevel bevisst på å ha en god innstilling og tenke positive tanker. Jeg tillot ikke meg selv å gråte eller være lei meg, i frykt for at vonde følelser skulle påvirke kroppen, og dermed babyen i magen.
En dag midt i januar får Kine mer intense blødninger. Utover kvelden spiser hun middag sammen med Henrik, men snart kommer riene, og de blir mer og mer intense.
Snart bærer det av gårde gjennom sykehuskorridorene til fødeavdelingen. Babyen i magen overvåkes konstant. Det blir tydelig at han ikke har det noe bra der inne, og verdiene er ikke som de bør.
– Jeg ble trillet inn på operasjonsstuen, og var som i sjokktilstand, selv om jeg visste hva som skulle komme. Alle i rommet var så utrolig dyktige og gjorde sitt ytterste for å berolige meg.
Klokken 22.41 tas Marius ut av mammas mage i uke 27. Så liten og vakker med sine 1105 gram og 32 centimeter. Men dessverre ganske alvorlig syk.
Mens Kine sys sammen, får Henrik et raskt blikk av sønnen der han ligger i kuvøsen, før legene i all hast triller Marius ut av rommet i retning nyfødt intensiv avdeling.
– Først etter noen lange timer, da epiduralen var ute av kroppen min, fikk jeg møte babyen min. Det ble utrolig sterkt. Han var så vakker og skjør der han lå. En uke senere var han sterk nok til at en av oss kunne få ha ham på brystet for første gang. Jeg kjente på en enorm kjærlighet og takknemlighet, sier Kine.
En berg- og dalbane
Foreldrene beskriver de fem månedene på sykehuset som brutale, tøffe og ekstremt krevende. Og på samme tid fantastiske og herlige. Dager, uker og måneder hvor de må ta en dag av gangen, og aldri vet hva som vil vente dem den neste. En tid hvor alt fokus er på det viktigste: Å bli kjent med og være der for sønnen deres.
– I starten var han ekstremt sårbar, og lå de første ukene på respirator. Etter hvert ble lungene bedre utviklet dag for dag, han vokste seg større og ble over tid mer robust. Ting begynte å se lysere ut, og vi våget å tro på at vi skulle få den lille skatten vår med oss hjem, sier Henrik.
Så, endelig er dagen for hjemreisen kommet. Foreldrene kjenner på en enorm lykke, men samtidig at ansvaret som nå hviler på dem er skummelt. Fremdeles trenger Marius oksygen, og nødvendig utstyr blir sendt med hjem. For foreldrene er det en trygghet å vite at de vil bli fulgt opp av Avansert hjemmesykehus når den nye hverdagen starter.
– Vi måtte følge med på metningen, og ta oksygenmasken på og av vår egen sønn. Fremdeles hadde han metnings- og pulsfall som opplevdes stressende. Overraskende nok klarte vi likevel å senke skuldrene litt mer: Hjemme var det en helt annen ro enn på sykehuset, og ikke minst kunne vi endelig ha babyen vår helt for oss selv, sier Kine.
Les også: (+) Karina var 16 år da hun oppdaget at hun var gravid – i 8. måned!
I dag er Marius en sosial, nysgjerrig og blid gutt på 10 måneder. Stolt forteller mammaen at både lege og fysioterapeut gir uttrykk for å være svært fornøyde med utviklingen og fremgangen han har hatt tross den tøffe starten på livet.
– Vi lever en relativt vanlig familiehverdag. Mens jeg fremdeles er hjemme med Marius på fulltid, jobber Henrik noe, men er delvis sykmeldt. Noen av følelsene og opplevelsene fra sykehuset sitter litt for godt i, og vi har begge hatt behov for profesjonell hjelp for å håndtere disse og få hjelp til å komme videre, sier Kine åpenhjertig.
– Vi merker at Marius trenger masse nærhet, trygghet og kos, og sliter med å være borte fra oss. Han kan fort bli sliten og urolig av for masse inntrykk, og vi må begrense aktiviteter for å skjerme ham litt. Vår viktigste oppgave nå er å være der for ham.
Les også: (+) «Ja, nå går jeg ut av fødestuen, jeg. Paret på stue fem ønsket seg en orgasme»
Fakta: Premature barn
Prematur betyr «førmoden». Et svangerskap varer vanligvis mellom 37 og 42 uker. Hvis fødselen skjer før uke 37 er over, er det for tidlig fødsel.
Premature barn fødes i dag med fødselsvekt ned mot 500-1000 gram, og det er vanlig å forsøke å redde dem helt ned til uke 23-24.
Hvert år fødes ca. 4000 barn prematurt i Norge, de fleste av disse mellom uke 32 og 36. I Europa ligger tallet på om lag 500.000 årlig.
I Norge vil mer enn 50 prosent av barn født etter 25-27 uker overleve. Årlig fødes det her hjemme ca. 215 barn med vekt på under 1000 gram, noe som regnes som ekstremt lavt fødselsvekt.
Verdens prematurdag blir markert hvert år den 17. november. Lilla er symbolfargen for premature, og denne dagen lyses bygninger over hele verden opp i lilla.
Kilder: prematurforeningen.no, nhi.no og helsenorge.no
Denne saken ble første gang publisert 17/11 2022, og sist oppdatert 17/11 2022.
