«Vi kranglet for første gang i puteavdelingen på Ikea og avsluttet med «silent treatment» over kjøttbollene»

Jeg vokste opp på 80-tallet i Oslo, i en tid da de fleste kvinner jobbet, statsministeren hadde pupper og pappaene var like drevne på å steke fiskepinner som mammaene. Likevel var det mødrene som hadde ansvaret for å innrede hjemmene.

Til tross for at min familie var ultramoderne med skilte foreldre, homo-pappa, importert stefar fra Sverige og halvsøsken, var bildet det samme hjemme hos oss.

Det var mamma som tok de viktige interiør-beslutningene og møblerte rekkehuset vårt med vannseng, vegg-til-vegg-tepper og pudderrosa skinnsofa. Vi hadde blinkende pastellbjeller på juletreet, himmelblå tapet med måker på soverommet og en meter høy gullmalt porselenspuma i stua.

Shabby chic og respatex

Etter hvert flyttet jeg for meg selv, og som min mor før meg kastet jeg meg på alle interiørtrender uten tanke på om de lot seg kombinere. Det var shabby chic på soverommet og respatex på kjøkkenet. Det var leopard på gulvet i stua, snurrebambus i vinduskarmen og Ikea-Michelangelo på veggen. Det var nips og strass, gips og glass.

Så møtte jeg Ola, arkitekten med arkitekt-foreldre, arkitekt-bestefar, arkitekt-oldefar og arkitekt-bestevenner. Ola vokste opp i et hjem der kosedyrene var laget i trematerialer, og legoen var sortert etter farge.

Allerede på første daten diskuterte vi estetikk og interiør. «Det verste jeg vet er når folk pynter hjemmene sine med ord som LOVE og HOME» sa Ola. «Ja, det er det verste» svarte jeg og bestemte meg samtidig for å montere ned skiltet med HAPPINESS som hang over nøkkelskapet i gangen.

Les også: «Barna har spist godteri og is hver dag hele sommeren, nå er det helt stopp. Ikke mer lettvinte løsninger og boller fra Shell»

Designer eller hønsebonde

Vi gikk lange turer og Ola snakket om barndomshjemmet sitt på Løten og eggene til Arne Jacobsen, og det var bare i grevens tid at jeg skjønte at Arne Jacobsen var en kjent designer og ikke en sjenerøs hønsebonde fra Løten.

Vi flyttet sammen, og jeg tenkte at nå skulle min kvinnelige estetiske sans endelig komme til sin rett. Men det viste seg raskt at Ola ikke var komfortabel med at jeg skulle styre innredningsskuta. Vi kranglet for første gang i puteavdelingen på Ikea og avsluttet med «silent treatment» over kjøttbollene. Etter hvert kunne vi ikke kjøpe en skuffeknott uten at luften mellom oss dirret av irritasjon og mistro. En gjenstand som jeg syntes var interessant, syntes Ola var stygg. Det han kalte god design, var for meg overpriset gjesp.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Sliping av sverd

«Hva har du tenkt med farger og sånt da?» spurte venninner meg. De satt åpenbart i førersetet hva gjaldt innredningen av sine respektive hjem. «Med farger og sånt? Neei, det med farger, der har jeg tenkt en palett som reflekterer på husets egenart» svarte jeg tynt. Sannheten var at jeg ikke kunne tenke en eneste fargerik tanke uten at arkitekten dukket opp i hodet mitt med sine
bedrevitende anekdoter om lys og skygge. Min kvinnelige rett til å innrede hang i en tynn tråd, og jeg var i ferd med å miste min nedarvede interiør-selvtillit. Jeg var i en kjønnsrollekrise.

Men så, etter en kveld med surmuling nedi en pose med ostepop på grunn av nok en diskusjon med den eminente arkitekten ble jeg sittende og planlegge hvilke kamper jeg skulle vinne nå som soverommet skulle innredes. Mens jeg satt der og slipte sverdene mine, slo det meg at jeg ikke engang kunne huske hvordan soverommet så ut, verken fargen på veggen eller plasseringen av dør og vindu. Verre var det at jeg heller ikke klarte å huske hvordan rommet vi møblerte sist, ble seende ut. Hvilken farge var det vi valgte på sørveggen igjen, og hvilken lampe endte vi opp med i taket?

Les også: «Jeg klikka fullstendig på barna!»

Familiens estetikk-overhode

Hvordan kunne jeg glemme noe som tilsyne­latende var så viktig for meg, så fort? Var jeg egentlig så veldig interessert i disse innredningsgreiene eller handlet denne krigen om noe annet? For eksempel at jeg som kvinne var sosialisert inn i rollen som familiens estetikkoverhode, og den rollen forventet at jeg skulle forstå meg bedre på form og farge enn mannen.