Sorg tar tid

Landsforeningen uventet barnedød (LUB) tilbyr støtte til foreldre som har mistet barn.

Fagsjef i LUB, Trine Giving Kalstad, sier de i fjor hadde kontakt med 250 familier. Hennes råd å være ærlige overfor omgivelsene og seg selv.

- Det er lurt å opprettholde noen dagligdagse rutiner. Bruk kreftene du har på noe som gjør deg godt, vær sammen med folk du trives med og kom deg ut i frisk luft og dagslys. Det gir energi og bedre søvn, sier Giving Kalstad.

Hun sier mange blir overrasket over hvor fysisk sorgen er. Noen beskriver det som å ha en klo rundt hjertet, andre blir kvalme, får hodepine. I tillegg svikter hukommelsen og fokus.

- Sorg tar tid, og den går i bølger. De fleste erfarer likevel at det er mulig å få et godt liv igjen. Sorgen går ikke over, men inntar en ny form, sier hun.

Hennes erfaring er at det kan ta to til tre år før du kjenner at det er godt å leve igjen.

Torjus elsket tog og sko. Gutten vokste opp på Svalbard, og var vant til å ha på seg vinterdress hele året. Kanskje var det derfor han likte å lekte med togbanen sin på gulvet i stuen, kun iført gummistøvler?

Bare ett år gammel var han med familien på en 20 mil lang scootertur. Torjus var tøff og uredd.

Likevel hadde han ingenting å stille opp med da han fikk en massiv hjerneblødning høsten 2013.

-  I ettertid trøstet vi oss med at vi ikke kunne gjort noe annerledes. Det var ingen å bebreide. Torjus var bare maksimalt uheldig, sier pappa, Rudi Malmo (41).

Elsket å være foreldre

Foreldre & barn møter foreldrene hjemme i Søgne utenfor Kristiansand. På veggen i stua henger bilder av en smilende Torjus med lyse krøller og knallblå øyne. På gulvet nedenfor står bilen hans. Nå er det lillebror Nikolai som kjører rundt på stuegulvet.

Torjus var deres første barn. De elsket foreldrerollen, og hadde nettopp flyttet fra Longyearbyen til Kristiansand da sønnen ble syk.

- Han hadde slitt med en virusinfeksjon i 14 dager. Vi ble bekymret fordi den ikke gikk over, sier Silje Christensen (38).

De tok sønnen til legen og sykehuset, men ingen fant noe spesielt. Om morgenen onsdag 11. september fikk han plutselig kramper og mistet bevisstheten. Da de kom frem til akutten fikk han flere anfall. Legene tok en rutinemessig CT, og svaret foreldrene fikk slo dem rett i bakken. Torjus hadde hjerneblødning.

- Der og da skjønte jeg at livet vårt aldri ville bli det samme igjen, forteller Silje.

Sønnen ble transportert til Rikshospitalet i luftambulanse, og foreldrene kjørte etter i taxi. Før de reiste fikk de se ham i et par minutter.

Han var i koma. Hva vi tenkte? Jeg tror ikke vi tenkte. Vi var i sjokk.

Å miste et barn

GLAD GUTT: Torjus ble nesten to år. Her er han og sekken ute på nye eventyr. © FOTO: Privat

En tikkende bombe

De neste fire timene var spesielle. Kanskje ville de bli møtt av presten? De fikk beskjed om at de ikke ville få vite noe underveis, men at det var viktig å bevare håpet. I Oslo ble Torjus stabilisert og fikk et dren for å dempe trykket på hjernen. De hadde funnet en utposing på hovedpulsåren. Sønnen var en ustabil, tikkende bombe.

Professoren Silje og Rudi snakket med sa at leger i Norge aldri hadde vært borti noe lignende. Det ble konferert med leger verden over. Torjus ble operert, men de greide ikke å redde livet hans.

15. september, fire dager etter hjerneblødningen våkner Silje klokken fem om morgen. Hun ringer til barneintensiven for å høre hvordan det gikk med sønnen.

-  Jeg hørte på stemmen til sykepleieren at det ikke var bra. Torjus hadde blitt ustabil om natten, og nå var han på vei til ny CT, forteller Silje.

Sønnen hadde hatt en ny blødning i samme område. Alt håp var ute. Torjus var hjernedød.

-  Å få den beskjeden var helt uvirkelig. Det var et kaos av tanker og følelser. Samtidig var vi rolige. Vi ville ta vare på denne siste tiden, og ta et langt farvel.

Foreldrene brukte resten av dagen sammen med sønnen. Holdt ham på fanget og klemte ham, før de til slutt tok farvel. I starten var sorgen og savnet uutholdelig.

- Du føler deg så hjelpeløs, og skjønner ikke hvordan du skal overleve. Det var så vondt de første dagene og ukene at jeg trodde sorg var dødelig, sier pappa Rudi.

Å miste et barn

BEKYMRET: Silje var bekymret da hun var gravid med lillebror. Hun var redd for at det skulle skje noe galt og for at hun ikke skulle bli like glad i ham, som hun hadde vært i Torjus. © FOTO: Eva Kylland

Snakk sammen

De som takler sorgen, snakker åpent sammen om hvordan de har det.

Erfaring viser at mødre reagerer sterkere og lengre enn fedre. Menn har ikke samme behovet for å dele og beveger seg i sorgen uten å gi for mange ord til den. 

- Det er en stor fordel hvis menn greier å gi en rapport fra innsiden. Fortelle hvordan de har det og lytte til den andre. Å beskytte hverandre for mye, er en dårlig metode, sier krisepsykolog Atle Dyregrov.

Han råder nettverket rundt de rammede til å spørre hvordan de kan hjelpe.

- Den sosiale støtten er den viktigste bufferen for å forebygge senere problemer. De fleste har godt av å komme ut i jobb igjen, så lenge ledelsen og kolleger viser stor forståelse, sier Atle Dyregrov.

Tomt og stille

En uke etter at han døde ble Torjus begravet. Seremonien var verdig og vakker. Silje husker at det kom veldig mange. Så startet en ny hverdag.

-  Identiteten som foreldre ble brått revet fra oss. Når du er vant til å ha en hoppende halvannet-åring rundt deg, ble det med ett veldig tomt – og stille, sier Silje.

Paret gikk inn i en egen boble. De tok en time om gangen. Spiste middag hos venner. Tømte en container. Kjørte i ett strekk til Lofoten for å hente flyttelass. Monterte Ikea-skap. Så på VM i sjakk. Stirret ut i luften. Midt oppi sorgen og sjokket bestemte de seg for at tapet av Torjus ikke skulle få dem til å gå til grunne.

- Allerede på Rikshospitalet var vi bevisste på at vi skulle klare dette. Vi skulle hedre minnet hans. Han skal være stolt av oss og se at vi en dag føler ekte glede og lykke igjen, sier Silje.

Utfordret seg selv

For å komme videre i sorgprosessen utsatte de seg for situasjoner de fryktet.

- Samme dag som Torjus døde, tvang Silje meg til å se bilder av ham. Det tror jeg var lurt, sier Rudi.

Silje synes det var vanskelig å møte barn på samme alder som sønnen. Hun gruet seg på forhånd, men ble overrasket over da det gikk bedre enn fryktet.

Paret meldte seg inn i Landsforeningen uventet barnedød (LUB), og opplevde god hjelp og støtte.

To måneder etter at Torjus døde begynte Rudi i ny jobb. Den nye arbeidsplassen visste hva som hadde skjedd og støttet han. Men ett år etter at Torjus døde gikk Rudi rett i kjelleren. Planen, som han ikke hadde delt med Silje, var at livene deres skulle være som før etter ett år. Det var det ikke. 

- Jeg måtte lage en mer realistisk plan for sorgen. Ettårsplanen ble byttet ut med en tiårsplan, forteller Rudi.

Å miste et barn

TOG OG SKO: Torjus elsket tog og sko. I tillegg var han vant til å være godt kledd da han bodde på Svalbard. Dette var trolig grunnen til at var så glad i å leke med tog, kun iført sko, da familien flyttet til Sørlandet sommeren 2013. © FOTO: Privat

Ble storebror

Ni måneder etter at Torjus døde, ble han storebror.  Samboerparet brukte lang tid på å få Torjus og ble overrasket da ble gravide så raskt. Lillebror er nesten like gammel som Torjus var da han døde.

- Det var en stor, stor glede. Det var deilig å få tilbake identiteten vår som foreldre, sier Silje.

Gutten har våknet fra luren sin og sitter i sjefsstolen ved enden av bordet med en skokk primkledde brødbiter foran seg. Søskenlikheten mellom guttene er stor.

- Vi vil at han skal bli kjent med storebroren og har allerede hatt piknik på graven, sier Silje og smiler.

- Å miste et barn er en spesiell situasjon. De som ikke har opplevd det, kan ikke forstå hvor traumatisk det er. Vi har derfor vært tålmodige med folk rundt oss, sier de.

Paret vet at kvinner og menn sørger ulikt. Mens kvinner har behov for å snakke, holder menn gjerne sorgen inni seg. 

Sorgen snakker, ikke kjæresten

- Mye rart kan bli sagt og gjort i affekt når man sørger. Da er det er viktig å forstå at det er «sorgen» som kjefter og ikke kjæresten som er urimelig, sier Silje.

Livet går sakte, men sikkert fremover. De kan fortsatt havne i kjelleren, men det skjer sjeldnere.

- Vi vil at folk skal forstå at sorg ikke går over på ett år. Det handler ikke om å bli ferdige med sorgen, men å lære seg å leve med den. Vi skal forvalte minnet om Torjus. Vi skal bære og bringe alle de gode opplevelsene videre.

Å miste et barn

BESØK PÅ GRAVSTEDET: Foreldrene vil at sønnen skal bli kjent med storebroren sin og få vite hvem han var. De har allerede hatt piknik på gravstedet og før de går hjem gir han alltid Torjus en klem og en nuss. © FOTO: Eva Kylland

Vil du lese flere slike saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg oss på Facebook.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!