Noen beskriver en intens følelse av forelskelse i sitt nyfødte barn, men det er ikke tilfellet hos alle. Noen blir nedstemte, redde eller likegyldige, mens andre utvikler depresjon eller angst.

Det er heller ikke uvanlig å få problemer med ammingen.

Sjokk å få barn

- Mange kvinner er så opptatt av svangerskapet at de ikke ser lenger enn til fødselen. Alt etterpå kan derfor komme som et sjokk. Du får lite søvn og må tenke på barnets behov døgnet rundt, enda du kanskje ikke har sovet godt på mange uker, sier Malin Eberhard-Gran, lege og forsker ved Folkehelseinstituttet.

Del på Twitter

Del på Facebook Del



Hun tror mange hadde kommet seg raskere om de hadde fått litt avlastning i ett eller to døgn i begynnelsen, særlig om natta.

Normalt å være sliten

- De fleste har høye forventninger om at de skal kjenne en veldig lykkefølelse etter fødselen. De som ikke har det slik, har nok lett for å føle skyld. Jeg tror vi må nøytralisere bildet av hvordan det er å bli mor. Det er helt normalt å føle seg sliten og overveldet. Det er også helt normalt å føle seg som et takras, sier Marit Heiberg, leder i Jordmorforeningen.

Omgivelsene forventer at du skal være lykkelig. Derfor er det tabu å fortelle at du ikke er det.

Tristhet og uro

Gleden over babyen kan bli erstattet av uro og tristhet. Det er en stor omveltning å få barn, og alle mennesker er sårbare i overgangsfaser. Hormonene raser i kroppen, og du får mindre tid til hvile og søvn. Kanskje sliter du med å føle tilhørighet til et lite menneske du ennå ikke kjenner. De færreste går rundt i en konstant lykkerus hele tida.

Fem prosent blir deprimerte

Mellom 50 og 80 prosent av alle mødre opplever såkalte barseltårer, altså en forbigående nedstemthet de første dagene etter fødselen. Omtrent fem prosent utvikler en depresjon, men langt flere går rundt og er nedstemte, også etter at de har lagt de første dagene bak seg. En til to av 1000 nybakte mødre får det som kalles barselpsykose. De blir svært syke og må legges inn på sykehus.

Planlagt keisersnitt

Det første møtet med sønnen Matteo (3 1/2), beskriver Vikki de la Cruz (35) fra Bærum slik:

Han kom til verden med keisersnitt. Det var planlagt, siden han lå i seteleie, og vi så fram til den dagen vi kunne bli kjent med ham. Mannen min, Ariel, har ei jente fra før, og jeg lengtet veldig etter å kjenne på den ubetingede kjærligheten som han hadde til henne, og til å kunne dele denne følelsen med ham. Det var rart å ligge på operasjonsbordet og kjenne at de jobbet med magen min, rart å se mannen min få tårer i øynene når vi hørte skriket hans for aller første gang.

MINNER FRA DEN FØRSTE TIDEN: Matteo synes det er er gøy å se på bilder av seg selv som baby. Vikki skulle ønske at hun hadde vært i stand til å nyte den første tiden. © Kjersti Gjems Vangberg

Måtte vente

Jeg kjente en lengsel etter å holde ham, men måtte vente til jeg var lappet sammen. Ariel forsvant sammen med jordmoren, og jeg ble liggende og vente. Da vi endelig ble gjenforent, ble det mye fokus på å få lagt ham til brystet mitt. Instinktivt ønsket jeg å beskytte barnet mitt og sørge for at han hadde det bra.

Følelsesmessig reaksjon

Å være sliten og mangle overskudd etter en fødsel, er normalt. Den tredje eller fjerde dagen er det mange som opplever at luften liksom går ut av dem. De får en emosjonell reaksjon, sier Eberhard-Gran. For noen går ikke denne reaksjonen over.

Deprimert etter fødsel

De som får depresjoner i barselperioden, er gjerne de samme som ellers har en sårbarhet for å bli deprimerte. En depresjon kan utløses av en stressende livshendelse, som for eksempel en fødsel. En fødselsdepresjon kan arte seg som en hvilken som helst annen depresjon. Du blir likegyldig og klarer ikke å glede deg over noe. Det som gjør det ekstra skummelt, er at du har et barn å ta vare på.

Tabu å være ulykkelig

Deprimerte mødre er gjerne mindre følsomme for barnets signaler. De kjenner ingen altoppslukende morsfølelse, men det våger de ikke si til noen.

- Omgivelsene forventer at du skal være lykkelig. Derfor er det tabu å fortelle at du ikke er det, sier Eberhard-Gran.

Livet som mamma ble ikke som Vikki hadde håpet på, i hvert fall ikke den første tida.

Jeg gruet meg til å amme og var livredd for å stelle sønnen min. Han var 3 dager gammel den første gangen jeg gjorde det. Han skrek, og jeg følte at andre taklet dette bedre enn meg.

Angret på sønnen

- Vi fikk ikke til å amme og brukte mye av tiden vår på sykehuset til å få det til. Vi måtte bli der en dag ekstra fordi Matteo gikk fort ned i vekt og måtte få tillegg. Det var vel da det hele begynte, tror jeg. Mitt instinkt om å beskytte babyen min var stort, samtidig som jeg angret. Angret på at jeg hadde ønsket meg et barn, angret på at jeg ikke hadde tenkt nøye nok igjennom hvor vanskelig det hele var, og at jeg nå hadde tatt et valg som jeg ikke kunne komme meg ut av. Jeg følte faktisk at livet mitt var snudd opp ned, men til det negative. Jeg gruet meg til å amme og var livredd for å stelle sønnen min. Han var 3 dager gammel den første gangen jeg gjorde det. Han skrek, og jeg følte vel at andre taklet dette bedre enn meg.

Ammeproblemer

Risikoen for depresjon er fire ganger så høy for mødre som opplever ammeproblemer. Det kan komme av at en nedstemt mor ikke orker å amme, men det kan også være at problemer med amming fører til nedstemthet, særlig hvis forventningene om å lykkes er høye. De fleste barselopphold handler mye om amming. Selv om de aller fleste mødre er motiverte for å amme, er det ikke alle som får det til. Hjelp til amming er defor viktig.

Ok å ikke amme

Noen finner ut at de ikke klarer å produsere nok melk, mens andre er så plaget av brystbetennelser og såre brystvorter at de til slutt ikke orker mer. Amming skal ikke gjøre vondt.

- Vi bør avdramatisere konsekvensene av ikke å amme. Du får friske og sunne barn selv om ammingen ikke fungerer,sier Eberhard-Gran.

Morsmelkerstatning

Spedbarn har behov for mer enn mat og tørre bleier. Det er mer skadelig å ha en deprimert mor enn å få morsmelkerstatning. Ubehandlet depresjon kan bidra til at tilknytningsprosessen mellom mor og barn blir forsinket. Babyer av deprimerte mødre har høyere risiko for en rekke vansker, som uro og irritabilitet, utviklingsforsinkelser og utrygg tilknytning. Men dette kommer selvsagt an på depresjonens alvorlighetsgrad, varighet og i hvilken grad depresjonen påvirker morens følsomhet overfor barnet.

Pappa er viktig

En frisk og tilstedeværende far kan til en viss grad kompensere for de negative virkningene av mors depresjon. Vikki håpet at mammalykken skulle komme da de forlot sykehuset.

PAPPA VAR ALENE OM LYKKEN: Ariel har Mariell (11) fra før, men også han fikk en tøff start da Matteo ble født. - Selv gledet jeg meg over min nyfødte sønn, men jeg hadde ingen å dele gleden med, sier Ariel. © Kjersti Gjems Vangberg

Lykken uteble

Det var jo mye roligere hjemme, og jeg har jo en mann som hadde gjort dette før. Men lykken uteble. Jeg følte jeg bare hadde kontroll når han sov, og det gjorde han fint lite, syntes jeg. Akutt brystbetennelse fikk jeg etter tre dager. Jeg fikk antibiotika og beskjed om å amme oftere og pumpe etter at han var ferdig med å suge. Deretter gikk dagene på autopilot. Jeg følte at jeg ikke gjorde annet, fikk verken tid til å sove, spise eller ta vare på meg selv. Det var rett og slett bare slitsomt. Den eneste avlastningen jeg følte jeg hadde, var når mannen min ga sønnen flaske og stelte ham, så jeg kunne pumpe i fred.

Barselomsorgen er nedprioritert

Nybakte foreldre er blitt nedprioritert de siste årene. Det blir satt av mindre og mindre ressurser til å ta vare på dem, mener Malin Eberhard-Gran og Marit Heiberg.

- Det finnes nesten ikke barselomsorg i Norge. Barselomsorg handler også om mer enn amming.

Mye bedre før

Tidligere lå man på sykehuset i opp til 14 dager etter fødselen. Om du hadde fått tvillinger, fikk du tilbud om husmorvikar når du kom hjem. Barseloppholdet er blitt kortere, og det er kanskje greit, men ingen har kompensert for nedbyggingen av tilbudet på sykehuset. Du kommer ut i et vakuum. Noen får et hjemmebesøk fra helsesøster, men ofte er det ikke tid, sier Eberhard-Gran.

Mor blir overlatt til seg selv

- Du blir overlatt til deg selv. Oppfølgingen i svangerskapet og i barseltiden er så oppdelt. Når du kommer på helsestasjonen etter fødselen, møter du ingen som kjenner deg. Og på helsestasjonen er det problemer med kapasiteten, sier Heiberg. Mange opplever at de ansatte både på barselklinikken og helsestasjonen bare bryr seg om barnet, at de ikke har tid til å tenke på mors ve og vel. Derfor er depresjoner hos nybakte mødre vanskelige å oppdage.

Hjelp og omsorg

I andre deler av verden blir den nybakte moren stelt med i 40 dager etter fødselen. Hun skal ligge i senga uten å gjøre noe som helst. Noen steder handler det om at hun regnes som uren, men uansett medfører det at hun får hjelp og omsorg. Slik var det også her i Norge en gang. Andre hjalp til med husarbeid og babystell, og den nybakte moren var sjelden alene.

Hjelp til selvhjelp

Det kan hende du har en depresjon om du kjenner deg igjen i disse tre symptomene:

- Nedsatt stemningsleie?

- Interesse- og gledesløshet?

- Økt tretthet?

...og minst fire av disse:

- Redusert konsentrasjon og oppmerksomhet?

- Redusert selvfølelse og selvtillit?

- Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse?

- Triste og pessimistiske tanker om fremtiden?

- Planer om, eller utføring av, selvskade eller selvmord?

- Redusert appetitt?

Kilde: Folkehelseinstituttet

Nybakt mor og vertinne

- Innstillingene har endret seg. Nå skal mor være vertinne for alle som kommer på besøk, sier Eberhard-Gran.

Vikki ble gradvis tryggere på at hun kunne være en god mamma:

Jeg fikk en ny brystbetennelse, og denne gangen ble jeg innlagt på sykehuset. Jeg fikk ha mannen og sønnen min der sammen med meg, men jeg rørte nesten ikke Matteo. Jeg hadde ledninger festet til armene, så jeg kunne ikke stelle ham eller gi flaske. Etter to uker fikk vi reise hjem med anbefalinger om å fortsette å amme. Sosionomen på sykehuset anbefalte at jeg ble sykmeldt fra permisjonen. Ariel skulle overta. De mente jeg ikke var i stand til å ta meg av barnet mitt.

Innlagt på sykehus igjen

Noen uker senere skjedde det samme igjen. Jeg ble innlagt på sykehus med akutt mastitt. To dager senere våknet jeg og spurte etter guttene mine. Jeg kan ikke huske at jeg savnet dem, men jeg ble glad for å se dem. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg fortsatte å amme, kunne de ikke garantere at jeg ikke ville bli syk igjen. Det var ikke et enkelt valg, selv om alternativet var verre.

Turte ikke være alene

11 uker var gutten vår nå, og jeg hadde ennå ikke vært alene med ham i mer enn noen minutter av gangen. Jeg turte ikke være alene, og jeg vekslet mellom å være lei meg fordi sønnen min ikke lenger trengte meg, og å angre på at jeg fikk ham. Han fikk jo flaske, og den kunne hvem som helst gi ham. Hvem som helst kunne skifte på ham, og hvem som helst kunne få ham til å smile.

Små skritt mot morslykke

Sosionomen fra sykehuset avtalte med meg at vi skulle ta små skritt for å gjenvinne troen på at også jeg var en god mor for sønnen vår. Først skulle jeg bade ham, uten å ha pappa i nærheten. Jeg husker jeg gråt etter å ha badet ham alene for første gang. Han hadde smilt og pludret hele tida. Likevel kunne jeg ikke komme fra at han hadde gjort mer skade enn godt for meg.

NÅ ER FAMILIELYKKEN PÅ PLASS. Matteo på pappa Ariels fang, Mariell og Vikki gleder seg over at Vikki er frisk fra depresjonen. © Kjersti Gjems Vangberg

Livredd mamma

16 uker gammel skulle pappa tilbake i jobb. Jeg var livredd og ringte Ariel minst seks ganger om dagen. Jeg husker at jeg kunne bli skikkelig sint på Matteo når jeg ikke fikk ham til å slutte å skrike. Jeg kunne legge ham tilbake i senga hans, løpe inn på badet og lukke døren. Ariel fortalte rolig på telefonen at gutten trengte bleie, mat eller rett og slett oppmerksomhet fra mamma. Og etter hvert klarte jeg å se det selv.

Kjærligheten kom etter 6 måneder

Ubetinget kjærlighet til barnet mitt følte jeg først etter seks måneder. Endelig var jeg overbevist om at også jeg var en god mor. I dag er jeg overbevist om at alle problemene med ammingen ga meg følelsen av å ikke være egnet som mor. Selv nå vekker det følelser i meg når jeg leser artikler om at mange mødre ikke gidder å fullamme, enda de vet det er det beste for barnet. Tror de virkelig at vi ikke vil det beste for barna våre? Jeg har endelig klart å slutte å bebreide meg selv for ikke å få det til. Jeg har en sunn og frisk gutt, et barn som føler seg elsket og elsker tilbake. Jeg skulle bare ønske jeg hadde vært der fra første time.

Les også:

Psykisk syk mamma

Får pupp av to mødre

Merket for livet av veltet tekopp

Marius ble født med leppe-og ganespalte

Les hele saken