«Alle» sa de burde rive den gamle sveitservillaen. Toya Marie og Per Gunnar lot seg ikke overtale

Her har det vært bosetting tilbake til 1700-tallet, tror vi.

– Det var nok en husmannsplass her før Anton bygde hus, forteller Per Gunnar.

Han skulle gjerne visst enda mer om historien til plassen.

Det han vet, er at det var tippoldefaren som kom flyttende dit i 1917 og satte opp ei lita tømmerkoie.

Fra 1917 til 1927 drev han med bygging av hus, arbeidet som gårdbruker og var baneformann på jernbanen.

– Han hadde nok hektiske dager, sier Per Gunnar.

– Vi synes vi har det travelt, men alt arbeid var nok tyngre og mer tidkrevende på den tida, legger Toya Marie til.

Sjette generasjon

Toya Marie og Per Gunnar møtte en del skepsis da de fortalte at de hadde tatt over huset i 2019.

Skulle de virkelig ta på seg en så enorm jobb? Det ville vel være enklere og rimeligere å kjøpe nytt.

Dette var kommentarer de fikk høre av venner og familie, og da fikk de bare enda mer lyst til å klare det.

– Vi kunne kjøpt nytt, men hadde da aldri fått et hus fullt av sjel og historie.

Barna deres er nå sjette generasjon etter Anton, og familien setter stor pris på å forvalte plassen videre.

Den siste som bodde der før dem, var faren til Per Gunnar, og det hadde ikke vært pusset opp noe der siden sekstitallet.

Kjøkken-innredningen var den originale, som alltid hadde vært der, og utenfor tømmer og teglsteinsvegger var det bare slått opp plater.

Les også: Engla har fått maksimal fornyelse for en billig penge og enkle grep på kjøkkenet

Oppussing

I dag er det gamle spiskammeret det eneste sporet fra den tida på kjøkkenet.

– Det er gøy med alle skattene som dukker opp når man starter å rive, sier Per Gunnar.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

På kjøkkenet har de hentet fram vakker teglstein og tømmer bak veggplatene. I denne prosessen har hele familien deltatt.

Per Gunnar, som er håndverker, har kunnskapen, og han har lært bort mye til Toya Marie. Sammen har de skiftet vinduer og satt inn kjøkkeninnredning.

Barna har også fått enkle oppgaver, både inne og ute, som de kan mestre. Da steinen på taket til bryggerhuset skulle plukkes ned og vaskes, fikk barna ei krone for hver stein de vasket, og de fikk også i oppgave å male stakittgjerdet.

– Der kom de halvveis, før de syns det ble for kjedelig, sier Toya Marie lattermildt.

Paret startet først ute på gårdsplassen og i hagen. Der var det mye som måtte ryddes opp i og kastes, før de kunne starte inne.

Hele 13 containere forteller paret at de har fylt opp under renoveringen. Så man kan bare tenke seg jobben de har hatt.

Toya Marie viser bilder på mobilen av det åpne kjøkkengulvet, og rommet som var helt strippet ned.

I dag er det et lunt og koselig kjøkken som dufter kaffe og nybakt brød.

– Jeg har hele tida lett etter den perfekte blåfargen til kjøkkenet, men ikke blitt fornøyd, sier hun.

– Så nå har jeg landet på denne gråfargen, og liker den godt, legger hun til.

Det var sommeren 2019, og paret leide nabohuset mens de pusset opp. På den måten kunne de bruke mye tid i huset, og jobbe intenst.

I fire måneder brukte de mesteparten av døgnets timer på oppussing, og hadde da kommet så langt at de kunne flytte inn.

Da hadde de det viktigste på plass, og inn til spisestua satte de inn ei dør, mens de tok det rommet.

Det viktigste for dem var at barnas rom skulle være helt klare, så de slapp å dele rom. Og de hadde kjøkken, stue og bad klart.

Rett før innflytting inviterte de inn på dugnadshelg med pizza og brus, og fikk god hjelp til innspurten av gode venner.

Les også (+): Barna har flyttet ut og vi har ingenting til felles. Hva nå?

Fra bod til toalett

Når man ser den duse fargepaletten i hele huset, og hvordan alle rommene henger fint sammen, skulle man tro at planen var klar før de satte i gang. Men Toya-Marie forteller at sannheten er en annen.

– Det meste har blitt til underveis, og vi har også prøvd ulike farger og feilet.