Per Fugellis hytte i Lofoten

Ikke rart Per Fugelli drar på hytta

Den gamle fiskerboligen er familiens beste samlingssted.

Sist oppdatert

Da Per og Char­lot­te Fu­gel­li kom til Røst for 42 år si­den, ble det begynnelsen på en livslang forelskelse. Til fol­ket, til øya og til dyrene. Et­ter tre for­fris­ken­de arbeidsår på den «yderste nøgne ø» i Vestfjorden kjøp­te de en gam­mel, forlatt fis­ker­bo­lig. I dag er den et sam­lings­punkt for hele fa­mi­li­en Fugelli. 

- Na­tu­ren er flott, men det er men­nes­ke­ne her ute som gjør at vi alltid ønsker oss til­ba­ke, for­tel­ler Char­lot­te.

Eventyrlandet

Røst er den ytterste øykommunen i Lofoten, med snaut 600 innbyggere og 365 små og store øyer. De fleste fastboende driver, naturligvis, med fiske.

- Im­po­nert, det blir jeg sta­dig, over hvor­dan li­vet mest­res her ute – også ved trist­het og kri­se, sier Per Fugelli.

Den anerkjente pro­fes­soren i so­si­al­me­di­sin, sam­funns­de­bat­tanten og for­fat­teren har et ban­ken­de hjer­te for Røst. Den al­ler før­s­te le­ge­prak­sisen sin had­de han nett­opp her og i nabokommunen Værøy.

- Noe hipp hur­ra-sam­funn er verken Røst eller Vær­øy. Her er det et vir­ke­lig sam­funn i pluss og mi­nus som er til å bli glad i, ak­ku­rat som det er. Jo, disse øy­ene har vært mitt fol­ke­uni­ver­si­tet, det er her jeg har lært mest, fastslår Per Fugelli.

Et gammelt fiskersagn handler om eventyrlandet Utrøst, en usedvanlig frodig øy som sti­ger opp fra ha­vet like utenfor Røst. Det er derfor Per Fugelli mener Røst er Norges svar på At­lan­tis.

YTTERST I LOFOTEN: - Disse øyene har vært
mitt folkeuniversitet, det er her jeg har lært mest, sier siddisen Per Fugelli
YTTERST I LOFOTEN: - Disse øyene har vært mitt folkeuniversitet, det er her jeg har lært mest, sier siddisen Per Fugelli Foto: Kathrine Sørgård
Foto: Kathrine Sørgård
KLEDNING: Inntil nylig var hytta kledd med rød eternitt. Det er spesielt med tanke på barn og barnebarn at den nå settes i stand. På loftet bor det en sjokolademus,
som i mange år har lagt frem godteriet til barn og barnebarn.
Den kan kun besøkes ved at de klatrer opp på en stige utenifra.
KLEDNING: Inntil nylig var hytta kledd med rød eternitt. Det er spesielt med tanke på barn og barnebarn at den nå settes i stand. På loftet bor det en sjokolademus, som i mange år har lagt frem godteriet til barn og barnebarn. Den kan kun besøkes ved at de klatrer opp på en stige utenifra. Foto: Kathrine Sørgård
TØRRFISK: Her er Per Fugelli og barnebarnet med på en leken ekspedisjon på tørrfisk-lageret til tørrfisk-produsenten Glea.
TØRRFISK: Her er Per Fugelli og barnebarnet med på en leken ekspedisjon på tørrfisk-lageret til tørrfisk-produsenten Glea. Foto: Kathrine Sørgård

Livet på sjøen

På en kai inne på Røstlandet blir vi plukket opp av professoren selv, bar­ne­bar­net Die­go og ka­me­ra­ten hans, Even. Per Fugelli pas­ser på at vi buk­se­rer oss rik­tig ned i bå­ten fra kaia. Og for å kom­me i land ved hytta på Lyngvær må det sta­kes iherdig med åre­ne. Pla­nene er klare for en fly­te­bryg­ge, noe som definitivt vil gjøre adkomsten enklere. For når ha­vet sti­ger, kan for­skjel­len på flo og fjæ­re utgjøre hele fire me­ter. Og ved spring­flo blir professoren omkranset av vann på alle kanter, nesten helt opp til hytteveggen.

«Å kjø­pe det for­fal­ne hu­set på den fra­flyt­te­de øya Lyng­vær i 1972 er noe av det klo­kes­te far og mor har gjort. Det er her vi er hjem­me, det­te er vårt, alt an­net er bare skall vi bor i, ga­ter vi går i», skri­ver Ak­sel Fu­gel­li i bo­ken «Per – glimt av min far».

Ak­sel er gjer­ne på sjø­en hver dag, og den­ne da­gen er det en kvei­te­li­ne som skal set­tes. Fa­ren hjel­per til.

- Uten å idyl­li­se­re egne bar­ne­barn, så er det opp­munt­ren­de å se hvor mye godt som bor i barn.

Char­lot­te og jeg blir sta­dig over­ras­ket, for­tel­ler Per Fu­gel­li mens han hjel­per til med å egne kvei­te­li­na.

Selv tok han imot fle­re barn i ti­den som dok­tor på Vær­øy og Røst.

 - Men har du gjort det­te før, da? spør Die­go og ser skep­tisk på kvei­te­li­na. Bes­te­fa­ren kik­ker opp, og my­ser lunt mot bar­ne­bar­net.

- Har dere hørt på ma­ken til frekk fyr, utbryter han og ler.

En latterklinikk

Per Fu­gel­li ler ofte, og glø­der når han får mot­stand.

- Å være på Røst er som å være på en lat­ter­kli­nikk. Sær­pre­get ved fol­ke­sje­len her er ton­na­sjen av godt hu­mør. Folk er svært opp­finn­som­me i kjef­ten.

- Hyt­te og hyt­te­liv, det er som en ju­le­sang, hyt­te med din gle­de og dei­lig er jor­den! Men det be­tyr ikke at vi må skri­ve ut hyt­te på re­sept. For noen gjør hyt­ta at li­vet blir bed­re en li­ten stund, for­di den brin­ger oss til­ba­ke til na­tu­ren hvor vi kom­mer fra. Jeg gir blan­ke i om det er bra for hel­sa! Å være på hyt­ta er som å ha sto­re­fri. Her kan vi gå på skat­te­jakt, spil­le Ludo og være sam­men med dem vi er glade i.

FARGEGLAD: Den gamle fiskerboligen har fargerike møbler og vegger.
FARGEGLAD: Den gamle fiskerboligen har fargerike møbler og vegger. Foto: Kathrine Sørgård
UTSIKT: Fra spisebordet i stuen har de god utsikt til Storfjellet som er på en egen øy.
UTSIKT: Fra spisebordet i stuen har de god utsikt til Storfjellet som er på en egen øy. Foto: Kathrine Sørgård
GAMMEL OG PRAKTISK: Jøtulovnen som ble satt inn for over 20 år siden er fin å se på, og kjekk å ha, spesielt når strømmen går. Gulvet er originalt.
GAMMEL OG PRAKTISK: Jøtulovnen som ble satt inn for over 20 år siden er fin å se på, og kjekk å ha, spesielt når strømmen går. Gulvet er originalt. Foto: Kathrine Sørgård
FRISKT: Man våkner virkelig når man kommer inn i entreen. De tøffe støvlene er kjøpt på Norges største Joker, som ligger på Røst. Den oransje tuben er en vannkikkert
FRISKT: Man våkner virkelig når man kommer inn i entreen. De tøffe støvlene er kjøpt på Norges største Joker, som ligger på Røst. Den oransje tuben er en vannkikkert Foto: Kathrine Sørgård

Den gale professoren

For li­vet på hyt­ta er også even­tyr og skat­te­jakt. De forlatte, forfalne «spø­kel­ses­hu­se­ne» på øya er blitt flit­tig be­søkt, spe­si­elt un­der fa­mi­li­ens mange skat­te­jak­ter.

- Da bar­na ble stør­re, måt­te det mer ut­ford­ring til, litt fare og spen­ning. Nå har det vir­ke­lig tør­na for han Fugellien, tenk­te nok fis­ker­ne da jeg klat­ret opp i en rus­ten støt­te på et skjær for å fes­te en skat­te­jakt­sed­del. Her er jeg nok kjent som en sprø pro­fes­sor.

Et bedre sted

Hyt­ta, som nå er under oppussing, sam­men­lig­ner han med et freds­rom og et ene­rom.

- Her kan vi ten­ke på om vi skal dø, el­ler hvor­dan vi kan skri­ve en bok som kan­skje kan gjø­re ver­den til et ... én mil­li­me­ter bed­re sted å være.

Å kun­ne ta vare på det som før var for et krå­ke­slott å reg­ne, har vært en god fø­lel­se for Char­lot­te og Per Fugelli.

- Nå kan bar­na og bar­ne­bar­na ha gle­de av ste­det som det er – i lang tid. Og det gjør så in­der­lig godt å ten­ke på.

OPP AV HAVET:  Per Fugelli liker å sammenligne Røst med Atlantis, og får støtte av det
gamle sagnet om Utrøst. Det handler også om et eventyrland som steg opp av havet. Dette er utposten Skomvær fyr.
OPP AV HAVET: Per Fugelli liker å sammenligne Røst med Atlantis, og får støtte av det gamle sagnet om Utrøst. Det handler også om et eventyrland som steg opp av havet. Dette er utposten Skomvær fyr. Foto: Kathrine Sørgård
SKUMMEL: Dette er Lofotens mest fotograferte hus, visstnok. Det ligger en fem minutters spasertur fra hytta til Per Fugelli. Vi ble med på omvisning om kvelden, i sensommerens mulm og mørke. Morsomt og skummelt for store og små.
SKUMMEL: Dette er Lofotens mest fotograferte hus, visstnok. Det ligger en fem minutters spasertur fra hytta til Per Fugelli. Vi ble med på omvisning om kvelden, i sensommerens mulm og mørke. Morsomt og skummelt for store og små. Foto: Kathrine Sørgård
SPØKELSESHUSET: Spøker det i det gamle huset tro?
SPØKELSESHUSET: Spøker det i det gamle huset tro? Foto: Kathrine Sørgård

Denne saken ble første gang publisert 10/11 2015, og sist oppdatert 28/04 2017.

Les også