Johnny Haglund: – Kryp jeg ikke trenger å møte igjen
Ubuden gjest i øret
Lyden av noe levende som beveget seg inni hodet mitt, skrapingen inni øregangen gjorde at også panikken kom krypende. Takke meg til de hyggelige småkrypene vi har i Norge.
Vepseår i Norge. Varm og tørr sommer i partallsår gjør at summende, stikkende og irriterende små skapninger i beste fall bare truer freden på terrassen, verandaen eller uterestauranten. Men innpåsliten veps opp i maten, drikken eller ansiktet på sensommeren virker nærmest hyggelige når jeg tenker på andre kryp jeg har møtt – forhåpentligvis for siste gang.
Skraping i øret
Etter mer enn tolv timer på en buss som har truffet samtlige hull i en vei som stort sett har besto av humper og hull, ramlet jeg inn på et lite hotell ved foten av Indisk Himalaya. Hotellet var slitent og møkkete, men jeg var så trøtt og sliten at jeg ikke brydde meg. Straks hodet traff puta, sovnet jeg. Og jeg sover hardt.
Derfor våknet jeg først når krypet hadde entret øregangen min.
Jeg glemmer aldri følelsen og delvis panikken som kom da jeg forsto at et insekt hadde tatt seg inn i øret mitt. Jeg våknet av at noe beveget seg i hodet mitt, deretter hørte jeg en massiv, skrapende lyd for så å bli nesten døv på øret.
Jeg ristet på hodet, som jeg gjør for å få vann ut av øret, så forsøkte jeg med fingeren å få tak noen føtter eller lignende. Uten hell. Jeg så jo for meg det verste; – et dyr med kraftige klør eller kjever som skal spise og grave seg videre inn i hodet.
Som liten gutt hørte jeg en gang en historie – om den er sann eller ei, aner jeg ikke – om en mann som sov på gresset da en liten firfisle krabbet inn i øret hans og bet seg gjennom trommehinna og fortsatte ferden mot hodets indre.
I panikken dro jeg frem en Q-tips og stappet den inn i øret.
I ettertid har jeg fått tips om hva jeg burde ha gjort;
– Bruk vann og skyll det ut, bend hodet til siden, ta tak i øreflippen og rist i øret. Så faller kanskje insektet ut.
Q-tipsen gikk inn, insektet ble knust og ut dro jeg deler av noe jeg tror kan ha vært en liten kakerlakk. I de to neste ukene hadde jeg omtrent null hørsel på øret. Så en dag rant det plutselig ting ut av øret. Blant verk og veske kom det også små ben og rester av et lite insekt. Jeg hadde hatt vondt hele tiden og følte at øret var hovent og irritert. Men fordi jeg var langt av gårde i Himalaya uten mulighet til å komme til en lege, tenkte jeg at «dette nok går bra» – og det gjorde det. Men det kunne gått skikkelig ille. Infeksjon og varig skade på hørselen var et alternativ, så jeg var nok heldig tross alt.
Småkryp møter jeg veldig ofte på mine reiser. Som regel er de harmløse så lenge jeg bruker sunt vett.
Vett mot smått
Men det finnes selvsagt en rekke skrekkhistorier om edderkopper som legger egg under huden på mennesker, maur som biter så hardt at du tror du har blitt skutt, fluer som legger larver i ubeskyttede sår så larvene kan spise seg store på menneskekjøtt.
Og ikke minst finnes det historier – som visstnok er sanne – om tusenben som har krabbet inn i baken på folk. Og i Amazonas finnes det en liten fisk, Candiru, som svømmer inn i penis, hvis den får sjansen, hvor den setter seg fast og begynner å spise av sin vert.
Men slike historier er ekstremt sjeldne og like ofte er de usanne. Min erfaring er at som oftest når krypene lager trøbbel, er fordi vi mennesker ikke bruker sunt vett.
Maur i buksa
Veldig erfaren var jeg ikke da jeg med eventyrlyst i blikket og kamera over skulderen satte av gårde inn i Borneos tjukkeste regnskog for rundt 20 år siden. Jeg hadde prutet til meg en lokal kjentmann og hans lange, motoriserte kano.
Etter noen dager i jungelens dyp, traff vi noen tømmerhuggere. De tilbød oss plass i det lille skjulet de hadde laget av blader og kvister. Idet sola forsvant, ønsket jeg å ta noen bilder av jungelnatten.
La det bare være sagt, jeg har liten kunnskap om jordens småkryp i dag. Den gang visste jeg enda mindre, så jeg gikk rundt barbent. De lokale gutta gjorde jo det, så hvorfor kunne ikke jeg? At jeg er oppvokst med sko i Norge, og disse gutta har vandret barbent i en regnskog hele livet, tenkte jo ikke jeg på. De hadde med andre ord lært seg hvor man kan tråkke. Og hvor man helst ikke skal tråkke.
Ivrig som jeg var, gikk jeg bakover og til siden mens jeg forsøkte å komponere bilder og balansere kamera. Brått ropte karene mot meg og veivet med armene. Men da var det for sent; jeg sto plantet midt i en maurtue av ett eller annet slag, og det var ikke populært blant de små krypene (som for øvrig var mye større enn dem vi finner i den norske skauen). Maurene krabbet oppover beina mine. Beit meg eller sprøytet ut noe gift på huden som gjorde overraskende vondt. Og de stoppet ikke der. En hel haug av dem fant også veien inn i shortsen min og gjorde hva de kunne for å skade meg.
Jeg hoppet og børstet vekk de jeg klarte, men det bare gjorde dem sintere. Tømmerhuggerne satt med åpne øyne og stirret fascinert på den dumme utlendingen som spratt desperat opp og ned i jungelnatten. Til slutt viftet min kjentmann mot meg og pekte på elva. Jeg hoppet i elva og maurene ga seg.
– Dette er brannmaur, fortalte kjentmannen min i ettertid, og hevdet at et solid angrep fra de krypene kan være dødelig. Jeg hadde i hvert fall en hel rekke store, hovne, hvite blemmer både på beina og andre mer intime steder i et par uker etterpå.
Mark i soveposen
Insektenes klode – ikke vår
For hvert menneske finnes det 200 millioner insekter på jorda. Mange av de er fortsatt ukjente for oss. Vi er både smartere og større, men de er langt flere.
For en av de mer ekle opplevelsene jeg har hatt, må jeg til en øy hvor det egentlig ikke lever noe som er giftig eller farlig for mennesker. Dypt inn i jungelen på Madagaskar våknet jeg en morgen i teltet mitt og oppdaget at et kryp hadde kommet seg ned i soveposen. Det så ut som en stor meitemark og de er jo fredelige. Likevel var jeg litt usikker, for av bloduttredelsen på foten mitt så det ut som den hadde sugd blod av meg.
Min kjentmann hadde ikke sett denne typen mark tidligere og trodde det var en forvokst blod-igle. Men nå var uansett middagen over for marken, så jeg dro den ut av soveposen og plasserte den tilbake i naturen.
Men det merkelige var at jeg like etter denne episoden ble skikkelig dårlig. Jeg gikk jo etter hvert til lege, men han fant ikke noe galt. Jeg ble frisk et par uker senere, men selv i dag aner jeg ikke om det var denne marken eller noe annet som forårsaket sykdommen.
Men kryp er ikke bare blodsugende og kløende. Under en reise i Peru tidligere i år, tilbrakte jeg tid med noen lokale indianere i Amazonas. Og for dem er regnskogens kryp det samme som godteri.
Smågodt fra jungelen
– Den råtne trestammen der er perfekt, hevdet min kjentmann Omar, som er vokst opp i regnskogen. Hans onkel Mario dro frem øksa og hugget sprekker i den råtne trestammen – og lyste opp i glede da han dro frem feite, gule larver. De beveget seg som trekkspill, akkurat som de hadde et annet dyr inne i kroppen som desperat prøvde å komme ut.
– Vi du smake? uBndret Omar. Jeg takket nei, han gliste og dyttet de levende larvene i munnen før han smilende avsluttet:
– De smaker best rå, men du skal få dem grillet til middag.
www.johnnyhaglund.com
Få er dødelige
Det finnes få, om noen, insekter som i seg selv kan ta livet av et menneske, men det finnes nok av insekter som bærer med seg sykdommer som kan ta livet av folk. Nummer én er selvsagt malaria- myggen, som tar livet av så mange som én million mennesker i året. Andre farlige kryp er tsetsefluen, som bærer med seg en parasitt som gir afrikansk sovesyke. Denne tar livet av mellom 7000 og 10 000 mennesker årlig. Andre kryp, som triatominae, kalt teger i Norge, men også kjent som vampyrinsektet, er heller ingen hyggelig sak. I Perus fjellverden, hvor jeg har sett den flere ganger, kalles den Chirimacha. Krypet står bak mer enn 10 000 dødsfall i året, fordi den bærer med seg Chagas sykdom. For bare noen år siden var antallet dødsfall som følge av dette krypet mer enn fem ganger så høyt.
Denne saken ble første gang publisert 08/06 2019, og sist oppdatert 04/06 2019.
