Zulaikha flyktet for kjærligheten som fjortenåring

(Hadeland) Hun var bare 14 da hun flyktet fra Iran, sammen med mannen hun var forelsket i. Fluktvegen ble lang og dramatisk før de etter 15 år havnet i Norge og Lunner.

– Nå tenker jeg: Hvordan klarte jeg det? sier Zulaikha Mahamoudi til Hadeland, der hun sitter i familiens hjem på Kalvsjø. Hit kom de for nesten seks år siden, hun, ektemannen Mohammad Mohammadi – som hun fortsatt er like forelsket i – og de to barna, som ble født mens de var på flukt. I dag er sønnen over 20 år og datteren snart 13.

– De er nysgjerrige, og spør hvordan det var i hjemlandet. De har aldri sett besteforeldrene sine. De har hundre tusen spørsmål, sier Zulaikha. Å snakke om flukten fra by til by, land til land, åtte år i Irak, seks år i Tyrkia, den videre fluktruten via Hellas og oppover Europa til Norge – det er som å snakke om et helt annet liv. Det var et tungt liv. Et liv i konstant stress.

– Jeg tenkte på barna mine, at de skulle få leve et menneskeverdig liv, forklarer hun på spørsmålet om hvordan hun greide å holde motet oppe alle disse årene.

Jobber i barnehage

I dag jobber hun fire dager i uka på Kalvsjø barnehage, rett ved der de bor. Barna ble norske statsborgere i juni i år. Sønnen har snart tatt fagbrevet. Han har spilt aktivt fotball siden han kom til Norge. Datteren er også flink på skolen og spiller fotball, piano, og er med i Fabu, forteller en mor som er kjempestolt av ungene sine.

Zulaikha er kurder, og vokste opp i en landsby nær grensen til Irak, som den eldste i en søskenflokk på seks. Faren jobbet og slet for å sende seks barn på skolen.

Den eldre nabogutten Mohammad var den eneste vennen hennes. Det var bare han som skjønte henne.

– Hvorfor måtte dere flykte?

– Jeg forlot hjemlandet på grunn av kjærlighet. Jeg var forelsket i han. Jeg syntes han var en supermann. Det er han fortsatt for meg etter 21 år, sier hun med øyne som lyser.

– Vi ville være sammen

Han var aktiv i politikken, som medlem i PDKI – Kurdistans demokratiske parti i Iran. Da regimet begynte å arrestere medlemmene i partiet, måtte han rømme landet, og hun var klar på at hun skulle være ved hans side.

– Vi visste vi ville være sammen, sier hun.

De kom seg over til nabolandet Irak.

– Vi reiste uten å ha noe sted å bo, uten noe i lommene. Det var bare vi to. Den tida var vanskelig, men vi klarte det heldigvis, sier hun. De slapp å sulte. Mat og drikke fikk de hos partiet han var aktiv i. Han fikk jobb som journalist, og hun begynte å jobbe i trykkeriet. De forlot partiet og meldte seg hos en FN-organisasjon som var stasjonert i Irak og som kunne sende flyktninger til et trygt sted å bo.

– På grunn av Saddam og krigen i Irak måtte FN-kontoret stenge, og vi måtte flykte til Tyrkia, forteller Zulaikha. Dette var i slutten av 2001. I en flyktningleir i Tyrkia kom han i frivillig arbeid som rektor og hun som assistent, for 230 elever fra Iran, Irak og Afghanistan.

– Foreldrene våre sendte mat til oss med buss, forteller hun. Etter tre år måtte de flytte igjen, nå til Kirsehir, en halvtime fra Ankara. De hadde ingen arbeidstillatelse, men møtte greie, snille naboer.

– Mannen min fikk være med dem å male noen ganger, og vi levde av det. Og jeg ble dagmamma for to barn. De lærte seg persisk og jeg lærte meg tyrkisk. Vi har kontakt fortsatt, forteller hun.

Men poenget for den lille familien var å få et trygt sted å bo. Selv om de hadde papirer fra FN, fikk de ikke utreisetillatelse fra Tyrkia. Grunnen var at de var kurdere.

– Etter seks-sju år var det ingen vits å vente lenger. I stedet for å vente på at de skulle sende oss tilbake til hjemlandet, kom vi oss ut av Tyrkia ulovlig, forteller hun. Flere detaljer vil hun ikke gi. De kom seg til Hellas, videre til Italia og så til Norge.

– Flyktningkvinner må få jobb

I Norge ble familien på fire sendt til mottak i Sandnessjøen. Etter tre måneder fikk de oppholdstillatelse og fikk lov å bo i Lunner. Foreldrene begynte på norskkurs og barna på skole. Zulaikha har gode språkkunnskaper og fikk et vikariat i Kalvsjø barnehage, og siden fast jobb som assistent.

– Jeg er veldig glad i å jobbe med barn og unge, og fant jobben jeg har lyst til. I tillegg har jeg en drøm om få å hjelpe flyktninger som ikke er så kjent i samfunnet, uansett om jeg får lønn eller ikke, sier hun.

Hun er spesielt opptatt av sine medsøstre blant flyktninger og asylsøkere på Hadeland, og behovet deres for å få en jobb og bli en del av samfunnet.

– Det er så vanskelig å gå arbeidsledig når en ikke har familie her. En blir deprimert. Det gjelder selvsagt også menn som har jobbet hele livet, men går uten noe arbeid her. Mannen min har søkt og søkt. Nå ser det heldigvis ut til at han får noe vikariater.

Zulaikha gløder for at flyktningkvinner kan få stå på egne bein, uten å være avhengig av andre.

– Jeg kjenner ganske mange kvinner som ikke har noen selvtillit. De er unge, aktive, har bra helse, men hvorfor får de ikke jobb? Hvis jeg hadde hatt mange penger, hadde jeg bygd en bedrift hvor alle kunne fått jobb, sier hun med et stort smil, men samtidig med stor seriøsitet.

Selv føler hun seg veldig heldig. Hun gleder seg til å gå på jobb hver dag.

Holdt foredrag på kvinnedagen

Flere har oppdaget hennes engasjement. Hun har holdt foredrag på både kvinnedagen og et stemmerettsarrangement det siste året, ved siden av at hun er en av de sterke kvinnene Hadeland Folkemuseum profilerer på sin utstilling.

Men hun var i stor tvil da hun ble oppringt i februar med spørsmål om hun kunne holde tale 8. mars.

– Jeg tenkte: Jeg? Det klarer jeg ikke. Jeg pratet med mannen min. Han sa: Du klarer det. Jeg skrev ned mange sider, det gikk kjempebra og jeg fikk mange positive tilbakemeldinger, sier Zulaikha.

– Jeg har lyst til å si ifra til både norske og innvandrerdamer: Alltid stol på deg selv. Jeg klarte det.

Hjerte i hjemlandet

I Norge har hun fått den tilværelsen hun drømte om.

– Jeg bor i et land der jeg kan si min mening. Jeg har samme rettigheter og samtidig samme plikter som norske damer. Selv om jeg ikke snakker språket perfekt, blir jeg ikke ertet, men hjulpet til rette. Og jeg har en mann som alltid, alltid støtter meg i livet mitt.

Likevel er hjertet fortsatt i Iran. Hun mistet moren for halvannet år siden, ofte ringer hun til faren som er veldig syk. Hun snakker med søsknene på telefon og er trist fordi de ikke har noen felles minner. Den yngste søsteren var bare to år da Zulaikha reiste.

– Hjertet mitt er i hjemlandet, men ikke med det regimet som er ved makten. Jeg vil ha et Iran som er som Norge, med demokrati og likestilling.

Les flere saker fra Hadeland.