Wenche Andersen: – Det viser at folk bryr seg
Pressekorpset var stort, tårene mange og hovedpersonen selv overveldet da hun ble hedret på sin siste sending i «God morgen Norge». Nå begynner en ny epoke.
Bak kulissene i «God morgen Norge»-studioet på Lilleaker ligger et koselig bakrom. Alle som skal besøke morgenprogrammet i et eller annet ærend kommer inn hit først. Fra rommet kan du følge med på det som skjer i studioet. Her er stemningen vanligvis avslappet, med småprat, latter og kaffe i hånden.
Men fredag 20. juni var det annerledes. Det er stille. Sminkører, produsenter, værdamer, TV 2-sjefer, programledere og gjester har samlet seg, alle med blikket vendt mot det som foregår inne i studioet. Øyne er blanke. Hos noen triller tårene.
I sofaen, foran kameraet, sitter programlederne Desta Marie Beeder (36) og Vår Staude (58), og takker av sin kjære kollega Wenche Andersen (70), som etter 31 år ved kjøkkenbenken i «God morgen Norge» på TV 2 har sin aller siste dag.
– Jeg må innrømme at jeg er litt skjelven, sier Wenche til oss etterpå.
– Jeg har litt harehjerte, som de pleide å si før i tiden. Det er litt uvirkelig. Alle de gode ordene … Nei, ikke bare litt – det er faktisk helt uvirkelig, retter hun.
Før hun ydmykt legger til:
– Jeg har jo bare laget mat og vasket opp – ting folk gjør hver eneste dag. Og så alt dette! Men det har vært en utrolig fin dag.
«God morgen Norge» siden 1994
Wenche har vært en del av «God morgen Norge» helt siden begynnelsen i 1994. Den gang ble kjøkkenet trillet inn i studio, satt opp og tatt ned hver gang det skulle brukes. I dag står hun på et toppmoderne drømmekjøkken på Lilleaker.
Men det er ikke kjøkkenet Wenche kommer til å savne.
– Det jeg kommer til å savne aller mest, er kollegene. Det å komme hit om morgenen og møte dem som jobber i sminken – de som passer på oss, steller og ordner. Alle foran og bak kamera. Jeg kommer til å savne den gode praten. Vi er så trygge på hverandre. Vi leser og støtter hverandre. Vi kjenner hverandre så godt at vi ser om noen har en god eller dårlig dag. Forholdet oss imellom har vært helt unikt og fantastisk, oppsummerer Wenche.
Hun vet at tankene kommer til å vende tilbake hit – til kollegene i «God morgen Norge»-studioet på Lilleaker. Ofte.
– Når jeg sitter med kaffen hjemme i Holmestrand og ser utover Oslofjorden, kommer jeg nok til å tenke: «Nå sitter de i sminken, drikker kaffe og slår av en prat.» Det er klart det blir et savn. Vi har vært som en liten familie.
Hun ser seg rundt i lokalet. Ved kjøkkenøya står flere fra gjengen og smaker på maten som er satt frem – slik som det alltid har vært. Wenche ser på dem og smiler, før hun fortsetter:
– Det er litt vemodig. Men jeg kommer til å stikke innom. Det blir kanskje ikke klokka fire om morgenen, da …
Les også: Wenche Andersen: – Det hadde sikkert vært hyggelig med en kjæreste, men …
Nye planer
Å forlate noe som har vært en så stor del av livet i over tre tiår, setter naturlig nok spor. Men 70-åringen har mye hun vil gjøre nå som hun blir pensjonist på fulltid.
– Det føles veldig rart. Jeg tenker tilbake til da vi startet i Sandvika, og videre til Karl Johans gate, deretter Aker Brygge og nå her på Lilleaker. Men det er en tid for alt. Nå skal jeg lese mer, være sammen med mine to barnebarn, og tilbringe mer tid med min gamle mor som bor på sykehjem. Og så skal jeg gå i fjellet og være på hytta, deler hun.
Wenche, som nesten er like kjent blant kolleger for sin omsorg som for maten, ønsker å vie noe av tiden sin til frivillighetsarbeid.
– Jeg skal gripe de mulighetene som kommer. Jeg ønsker å engasjere meg i en organisasjon som hjelper mennesker som sliter. Det ligger hjertet mitt nært. Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er som fra barndommen av har hatt en trygg familie – ikke alle har det. Jeg vil gjerne gi noe tilbake, medgir den empatiske kokken.
Les også: Finn Schjøll og Wenche Andersen feiret «sølvbryllup» som venner: – Vårt unike vennskap vil vare evig
En ny epoke
Når Wenche snakker om omsorg, er det umulig for henne å ikke nevne maten.
– For mat er omsorg. Jeg tror kanskje det er derfor seerne har vært så engasjerte. Mat samler folk. Det er noe alle forholder seg til. Det er personlig.
Gjennom årenes løp har hun alltid fått mange tilbakemeldinger fra seerne – og det gleder henne, enten de er positive eller kritiske.
– Det kommer mye. Ros og ris. Noen lurer for eksempel på når jeg vasker hendene, forteller hun og ler.
– Vi har et system på det. Men det viser at folk bryr seg, og det setter jeg pris på.
– Kan du oppsummere kort hva du føler akkurat nå når du tenker på årene i «God morgen Norge»?
– Jeg kjenner på glede og ydmykhet. Gleden over å formidle, og ydmykheten over å få være en del av en så fin gjeng. Det har vært et privilegium, sier TV-kokken og blir blank i øynene.
Og selv om hun nå går av med pensjon, er ikke døren helt lukket.
– Jeg har sagt at hvis noen på kjøkkenet blir syke, så er det bare å ringe meg – enten klokka er tre eller fire på natta. Jeg kommer!
Les også: (+) Jeg var sikker på at jeg hadde tatt det riktige valget. Så raste alt over natten
Seks kjappe om tiden i «God morgen Norge» på TV 2
Mest minneverdige øyeblikk?
– Da vi tok med oss «God morgen Norges» kjøkken til Galdhøpiggen. Jeg elsker å gå i fjellet. Vi startet grytidlig, og jeg bar med meg alt vi trengte: vann, råvarer, kokeutstyr … mens de andre hadde kamerautstyret. Så sier kollegaen min Bjarte: «Det er fem minutter til sending», og vi var ikke på toppen ennå. Jeg hadde ikke pust igjen til å prate – men vi kom i mål med alt.
Største tabbe?
– Jeg skar av meg tuppen på fingeren én gang. Det gjorde ikke vondt, men da den ble kald skjønte jeg at jeg hadde skåret meg litt for mye. Jeg surret et rødt kjøkkenhåndkle rundt fingeren. Jeg fikk noen kommentarer på at det ikke var så delikat med klut i maten – men ingen visste hvorfor jeg hadde den der.
Favorittrett?
– Jeg kan ikke trekke frem én rett, men jeg er veldig glad i norsk tradisjonsmat. Christer spurte hva jeg ville ha i dag, og da var det lett å si: sveler! Jeg elsker sveler – og Christers er spesielt gode. Det er hans bestemors oppskrift.
Mest mislykkede rett?
– Det har aldri vært noen katastrofer. Men noen ganger går det litt fort, og da rekker man kanskje ikke å salte og pepre nok. Da må jeg justere smaken litt etterpå – men det ser som regel greit ut.
Hvordan har matvanene våre endret seg i løpet av disse årene?
– Jeg merker at det er større etterspørsel etter tradisjonsmat nå enn før, og det gleder meg. Mange har kanskje ikke lært å lage tradisjonsmat hjemme, men plutselig er det mer klikk på kålruletter enn på pasta carbonara!
Er det noe du IKKE kommer til å savne?
– Nei, egentlig ikke. Det eneste jeg kan komme på er når jeg står og lager noe jeg liker veldig godt – og får beskjed på øret: «Tiden ute!» Og jeg skulle gjerne hatt fem minutter til. Det kommer jeg ikke til å savne, ler hun.
