Veldig mye bil for pengene
I tillegg er den overraskende morsom å kjøre.
Vi har tidligere vært ute og testet Hyundai i40 , en bil som virkelig skaper hodebry for de mer etablerte familiestasjonsvognmerkene. For i40 ser både bra ut, har mye flott utstyr og har en pris som ikke er avskrekkende.
Og nå har bilen dukket opp i en mer tradisjonell sedanutgave - eller sportssedan som Hyundai liker å kalle det.
Fremstår veldig amerikansk
Det første som slår oss med denne utgaven av bilen er at den ser påfallende bra ut. Bilen spiller videre på de designelementene vi kjenner fra stasjonsvognutgaven, men den mer avrundede kroppen gir bilen et veldig amerikansk preg.
Inni kan bilen også fremstå litt amerikansk. Det er mye hardplast og mange knapper - men samtidig virker det virkelig som de har bestrebet seg etter at bilen skal være et flott sted å være. Det er en del designelementer som en nærmest skulle tro var franske, med inspirasjon av den nye Opel-stilen.
Når det kommer til knappeplasseringen er vi riktignok litt forvirret. Det er for eksempel betydelig enklere å komme til knappen for å skru av stabilitetskontrollen, enn det er å skru på omluft. Knappen for å låse opp dører sitter i midtkonsollen, fremfor på døra.
I midtkonsollen har Hyundai for øvrig plassert en god trykkfølsom infotainmentskjerm. Systemet støtter blant annet fullt ut streaming av musikk gjennom Bluetooth på mobilen, ikke bare håndfrifunksjonen. Det vi dog kunne tenkt oss var norsk språk, for i utgangspunktet er det dansk eller engelsk som blir valgene, og sving-for-sving veiledning på dansk er slitsomt i lengden.
En helt grei motor
Bilen vi har testet er utstyrt med en 1,7-liters dieselmotor på 136 hestekrefter, i kombinasjon med en manuell 6-trinns girkasse.
Motoren gjør mange måter gjør en veldig god jobb. Den er litt grov i målet, men fungerer utmerket till både cruising og i lav fart, samtidig som den også med på aktiv kjøring.
Sistnevnte krever riktignok svært aktiv girbruk. Motoren har et oppgitt maksimalt dreiemoment ved 2000-2500 RPM, mens maksimal effekt oppnås på 4000 RPM. Det er åpenbart at dreiemomentkurven stiger raskt opp til 2500 og stuper relativt raskt etter 2500 RPM. Resultatet er at det skjer lite på lavt turtall, og etter rundt 3500 RPM har ikke motoren har så veldig mye mer å bidra med. Et girskifte fremstår nesten alltid som mer fornuftig enn å nærme seg motorens område med maksimal effekt.
Den manuelle girkassa gjør forøvrig akuratt den jobben du forventer, og har kort og relativt presis gange. Unntaket er når bilen er kald, da den kan fremstå noe hard - spesielt inn i 2. gir. Dette går heldigvis over ganske fort.
Masse plass - men ikke hyperpraktisk
Sportssedanen ligger i skjæringspunktet mellom en vanlig sedan og coupé, og nærmest per definisjon forsvinner det en del praktikalitet i forhold til en stasjonsvogn, som er den formen vi nordmenn liker best. Når en setter seg i baksetet får en heldigvis ingen følelse av noe mangel på hodeplass - og fordi dette er en relativt stor bil er det også rikelig med beinplass.
Bagasjerommet er også relativt romslig til å være en sedan. Selve luken er derimot relativt liten, fordi bakruta gå langt bakover. Dette kan skape noen utfordringer hvis du skal laste inn store esker.
Baksetene kan for øvrig legges ned, men plassen bak er snevret inn enda mer enn hjulbuene skulle tilsi (se bilde under), noe som gjør bagasjeplassen litt mindre fleksibel enn ønskelig.
Livlig - men trygg bil
Når det kommer til kjøreegenskaper, har derimot bilen lite amerikansk over seg. Utgaven vi har kjørt har et relativt stivt oppsett. Den flyter veldig fint på jevn vei, og er overraskende morsom å kjøre på svingete vei. Samtidig merket vi underlaget på dårlig vei litt mer enn vi setter pris på i lav fart, og det å treffe hull i veien bør unngås.
I tillegg til at bilen er relativt stiv, virker bilen relativt lett bak. Effekten er i alle fall at bilen kan overstyre noe ved aktiv kjøring, selv med forhjulsdrift. Stabilitetskontrollen sørger derimot godt for at det aldri er noen fare. Problemet kan nok derimot for enkelte bli at den stabilitetskontrollen er i overkant streng og brutal, noe som kan gjøre det fristende å trykke på skru av hele funksjonen.
Bilen har også en rekke sikkerhetsløsninger som vi setter pris på, som blant annet filskifevarsler.
Når det kommer til komfort ellers har bilen spesielt gode justeringsmuligheter på rattet med lang vandringsvei. Det er lett å finne seg til rette, selv om vi nok kunne tenke oss en anelse lenger sittepute for bedre lårstøtte. Støynivået er også bra i forhold til sammenlignbare bilen.
Først og fremst mye bil for pengene
Det er først og fremst én grunn til at du kjøper en i40, og det er at det er veldig mye bil for pengene. Selskapet har alltid ligget lavt i pris, men med den nye generasjonen av biler får du også en design som ser bra ut - i tillegg til relativt mye utstyr hvis du går for «Premium» utstyrsgrad.
Ryggekamera, nøkkelløs start, skinnseter, parkeringssensor, xenonlys, automatisk to-soners A/C, stor trykkfølsom skjerm, kjørecomputer med farger, multifunksjonsratt, iPhone-integrasjon og elektrisk førersete er noe av det som følger med. For drøyt 380.000 kroner er ikke det så ille.
Det lille aberet er at du må legge på 37.000 kroner om du vil ha automatgir - først og fremst fordi i40 har et betydelig høyere forbruk - og dertil høyere avgift på hele 22.268 kroner - i automatversjon.