Denne bilen er et stort fremskritt

Skal jeg være brutalt ærlig er Hyundai ikke et merke jeg har spesielt gode assosiasjoner til. Det er noe med at førsteinntrykket setter seg litt, og mitt inntrykk har derfor vært: Billig, usexy og ikke spesielt god å kjøre.

Selskapet er veldig klar over at det er situasjonen for mange, og de jobber for tiden aktivt for at dette inntrykket skal forsvinne. De har hentet inn en designer fra BMW og har flere mer sportslig modeller på trappene for tiden.

Det eneste de egentlig vil at skal bli stående igjen fra det klassiske inntrykket er at de har billige biler - eller «konkurransedyktig prisede biler» som de vel gjerne vil kalle det.

Design og kvalitetssprang

Den nye stasjonsvogna i40 er på mange måter den første materaliseringen av den nye visjonen. Selskapets nye designer har skapt et helt nytt designuttrykk som faktisk ser påfallende bra ut, og bilen er designet i Europa for europeiske forhold. Det bør i bety at en har tenkt litt på kjøreegenskaper og tysk kvalitetsfølelse.

Med dette som bakgrunnsteppe hentet vi en toppspekket i40 - og førsteinntrykket levde ganske klart opp til forventningene om at Hyundai med denne bilen: Den ser på ingen måte ut som en «tradisjonell» Hyundai.

Enkelte designelementer gjør seg bedre på lillebror i30, som nettopp er avduket, og et par smådetaljer kunne vært bedre, men i det store og hele kunne designet for denne bilen ha vært grunnlaget for et nærmest hvilket som helst mer påkostet merke.

Et fint sted å være

Testbilen vi har kjørt er utstyrt med komfortable skinnseter, som selv etter fire timers kjøretur ikke ble slitsomme å sitte i.

Interiøret er også av den typen som gjør det helt greit å la blikket fallet fra tid til annen. Dashbordet ser moderne og fin ut, og en passasjer insisterte på at jeg måtte nevne at særlig midtkonsollen har et Transformers-lignende design.

Etter svært kort tid med bilen ble det i klart at Hyundai med i40 ikke lenger er det billige utskuddet i bilmarkedet.

Det du trenger av utstyr

At bilen også er utstyrt med ting utover «det nødvendige» er selvsagt med på å heve den gode følelsen. Et enormt panoramasoltak som det går an å åpne, ventilerte skinnseter, en stor trykkfølsom skjerm midt i midtkonsollen, GPS som blant annet forteller deg fartsgrensen på stedet du kjører, en sikkerhetsfunksjon som skal hjelpe deg med å holde deg i kjørefeltet ditt, cruisekontroll som standard, USB-tilkobling for smarttelefoner som du så styrer gjennom den store trykkfølsomme skjermen, parkeringssensor, «formel 1-gir» på rattet, gode LED-baserte kjørelys... ja, vi kan fortsette en stund med hyggelige ting.

Og ved å påpeke at det er greit med plass både i forsetene, baksetene og i bagasjerommet (den er jo tross alt praktisk talt identisk like lang som en Passat), kunne vi påpeke at i40 er en Passat/Mondeo-dödare til lavere pris.

Mer krefter på papiret enn i praksis

Men dessverre kan vi ikke avslutte vår omtale av bilen helt der. For etter å ha brukt bilen litt, dukker det opp små drypp som tyder på at bilen fortsatt er litt billigere enn konkurrentene.

Testbilen vi har kjørt er utstyrt med en 2-liters bensinmotor med 177 hestekrefter, men de kreftene får du aldri glede av. Da vi startet testingen hadde vi sett feil på spesifikasjonene, og trodde at oppgitt kW-effekten var hestekrefter. 130 hestekrefter virket for oss helt korrekt i forhold til følelsen bilen hadde - selv om det hadde vært utrolig lite fra en 2-liters motor.

Hovedproblemet er at det maksimale dreiemomentet på 213 Nm først dukker opp ved 4700 RPM - mens alle de 177 hestekreftene først løper fritt når du nærmer deg det røde på turtelleren på 6500 RPM.

Blir hengende litt bak

Til sammenligning har Passats 1,8-liters 160 HK-modell sitt maksimale dreiemoment på 1500 RPM.

Resultatet er også ganske åpenbart når en kjører: Passats 160 HK-utgave unnagjør 0-100 på 8,5 sekunder - mens du må vente over to sekunder lenger før samme hastighet er oppnådd med i40 - selv om den veier mer enn 100 kilo mindre. Noe av skylden her må nok også en litt uraffinert automatisk girkasse ta.

En får dermed aldri følelsen av at toppversjonen er noen spesielt morsom bil å kjøre, fordi selv om bilen har mye krefter på papiret, er de sjelden tilgjengelig. Bilen er derimot ganske behagelig å kjøre, selv om girkassen kunne vært hakket mer raffinert ved lave hastigheter.

Vi tipper at uansett bensinversjonen ikke vil være storselgeren, men at dieselmotoren vil stå for mesteparten salget her i landet. Vi har ikke testet disse, men skal vi tro spesifikasjonene blir heller ikke dette noen sportslig bil.

Derimot fungerer motoren veldig greit på langkjøring. Med aircondition aktivert kjørte vi Lillesand - Oslo på 0,7 liter/mil med skiltede omveier, tidvis køtendenser og en relativt liberal kjørestil.

Design med bakside

En annen ting å pirke på med bilen er at det nye designet har en bakside, spesielt rundt A-stolpen (der sidestolpen langs frontruta). Fordi bilen skal ha et så flytende design, flater stolen ut ganske mye rundt speilet. Dette skaper litt utfordringer rundt speilets plassering og sidevinduet - og Hyundai har løst dette ved å ikke strekke vinduet helt ned. Det betyr i praksis at A-stolpen bare blir fryktelig bred.

Utseendemessig er ikke det noe problem, men det skaper virkelig tidvis utsiktsproblemer på svingete vei (særlig de litt lange, krappe svingene), kryss og rundkjøringer. Designet skaper rett og slett en altfor stor blindsone, som gjør at en fysisk på flytte ganske mye på hodet og overkroppen for å passe på at en ikke kjører på noe(n).

Dette er ikke et problem som på ingen måte er unikt for Hyundai: Mange andre biler sliter med en blindsone i dette området, og på Prius har en f.eks. forsøkt å kompensere mot dette problemet ved å sette inn et lite vindu mellom speilets plassering og nedre delen av A-stolpen. Men på i40 virker det som om designet har satt så store begrensninger, at en har gitt opp å prøve å jobbe rundt det.

Et solid steg i riktig retning

i40 er et solid skritt i riktig retning for Hyundai, og selv om bilen ikke er perfekt, så er det få ting den gjør dårlig. Den kunne hatt en litt mer raffinert girkasse, den kunne hatt mer bunndrag, det kunne vært litt mindre kupéstøy og en kunne sett litt bedre i svingene.

Men samtidig er det viktig å huske på at dette er en fullstørrelse familiebil som har en startpris på 275.900 kroner (1,7 liters diesel med 115 HK). Det er rundt 20.000 kroner lavere enn billigste Mondeo, og nesten 25.000 billigere enn billigste Passat stasjonsvogn. Heller ikke ekstrautstyret koster så mye som en kan frykte. Toppspekket med utstyr koster nevnte bil med manuell girkasse 345.000 kroner.

Testbilen vi har kjørt og er avbildet er Premium-utgaven med 2-liters bensinmotor og automatgir, som har en listepris på 455.950 kroner. I premiumpakken inngår ting som den trykkfølsomme skjermen, skinnseter, xenon-lys, rykkekamera, soltaket, varme i bakseter og dødsoneindikator.