Ingen villa. Ingen hytte. Ingen barn. Derfor har Vebjørn ofret alt det

Vi parkerer ved siden av en stor lagerbygning på Onsøy utenfor Fredrikstad. En varebil med reklame for «Roseslottet» avslører at vi er på riktig sted. 

Da vi finner inngangen, kommer vi rett inn i det som ser ut som et kunstgalleri. Malerier i ulike størrelser fyller rommet. Noen monumentale, andre mer intime.

– Jeg er her inne! opplyser Vebjørn Sand høyt. 

Vi følger stemmen og går inn i et mindre rom. Det er grønnmalte betonggulv og høyt under taket. Langs veggene står lerreter; krigsscener, portretter og historiske øyeblikk i stor skala. Et fly stuper gjennom ett av bildene. Pensler, oljetuber og filler ligger spredt.

Midt i rommet troner han – i en slitt, nesten barokk lenestol. Han er akkurat slik vi hadde sett for oss: kledd i en bukse med malingsflekker, en velbrukt genser strikket av mor og med en bustete sveis.

En svart vedovn brenner. Det lukter olje og bål. Ingenting er polert, ingenting er pyntet. Han reiser seg og legger i en vedkubbe.

– Dette er det første 60-års-intervjuet jeg gjør, og det siste intervjuet jeg gjør her. Nå er det slutt, sier han dramatisk.

Det er siste dagen han har atelieret i Onsøy, men det er lite som tyder på at han er utflytningsklar. Om noen timer går flyttelasset til Surnadal, til en nedlagt skole han og tvillingbroren Aune kjøpte for én krone.

Vebjørn virker glad, entusiastisk og rolig. Han fyller 60 år, men snakker ikke om alder. Ikke om avrunding. Det er fremtiden som gjelder. Arbeidet som gjenstår – nivået han fortsatt vil nå. Alder har han tilsynelatende ingen interesse for.

– Jeg ser jo for meg at jeg skal være her i flere tiår til, sier han optimistisk og selvsikkert.

Panikk

Samtalen vår skal innom kunst og kvalitet, humanisme og motstand, frihet og fremtid. Og «Roseslottet».

«Roseslottet» er en spektakulær kunstinstallasjon på Frognerseteren i Oslo, og består av Vebjørns malerier og installasjoner laget i samarbeid med broren, Eimund.

Kunsten formidler våre frihetsverdier, og hvordan vi mistet dem i Norge under andre verdenskrig. Kunstprosjektet var ment som midlertidig, men betydningen det har fått, har skapt et sterkt engasjement for å sikre en permanent løsning. 26. mars avgjøres dette i Stortinget.

– Hvis vedtaket blir slik stortingsflertallets ordlyd er, så kan installasjonen bli permanent. Da er det endelig. Hvis det blir vedtatt, vil det prege livene til mange av dem som jobber med det, sier kunstneren.

Hvis ikke, blir det borte – og det meste av kunsten mest sannsynlig destruert.

– Ja! Hvem skal ta vare på det? spør han retorisk. 

Det er ingen dramatikk i stemmen, men bak ordene ligger år med arbeid. Studier. Møter med overlevende fra krigen. Ansikter og historier som har satt seg i hjerte og sinn. 

– Holocaust-overleveren Elie Wiesel sa: «Når man har lyttet til et vitne, blir man selv et vitne», siterer han. 

– Da inngår du en pakt med disse menneskene. Jeg føler et ansvar overfor dem. Det er ikke noe jeg bare kan legge fra meg, understreker han. 

Det var nærmest som ekstremsport å skape «Roseslottet». Kunstneren tok seg helt ut på alle måter. 

– Jeg overgikk mine grenser egentlig. Jeg fikk et panikkanfall under byggingen og turte ikke å gå opp der. Jeg tenkte: «Nå får jeg hjerteinfarkt. Nå er det over.» 

Det var teamwork som skulle til for å bygge «Roseslottet». Mennesker fra hele landet sto i en felles dugnadsånd, både praktisk og økonomisk, for å få det i mål. Prosjektet ble fullført i siste time. «Roseslottet» åpnet i 2020. 

Vebjørn blir alvorlig. 

– Det er en herlig kamp. Det er en evig kamp. Du påfører deg selv mye smerte. Men uten at du også føler en veldig kreativ glede, så går det ikke.

Livsvalg

Han trekker frem at selv om kunstnere ofte lever på kanten eksistensielt på flere måter, så sulter de ikke i Norge. Det står i skarp kontrakt til mennesker han møtte da han bodde i New York, som ikke hadde noe å dra hjem til om de ikke mestret New York.

– Selv om jeg mister alt, vil jeg alltid ha en varm seng å sove i, konstaterer han.

For lettere å kunne stå i den kreative kampen, har han valgt et liv uten forpliktelser – og ikke stiftet egen familie. 

– Hvis jeg hadde hatt familie, villa og hytte, kunne jeg ikke gjort dette. Jeg trenger egentlig bare en seng, noen klær og malesaker. 

Kanskje kunne en familie eller en samboer være fint likevel? foreslår vi.

– Jeg aner ikke, jeg har ingenting å sammenligne med. Når det gjelder sånt, er jeg nybegynner. Jeg har ingen erfaring med samboerskap. Men aldri si aldri! 

Han ler høyt. Men han angrer ikke. Han har valgt å leve slik for å ha mest mulig tid til å arbeide.

– Jeg er naturlig nok dyktigere nå enn jeg var tidligere. Det tar så lang tid å bli god i det jeg driver med. Og jeg skal bli enda bedre, konstaterer han.

Fnyser av kritikken

For kvalitet er ikke relativt, mener han.

– I den konseptuelle, moderne kunsten kan i prinsippet alt være kunst, men i den fagtradisjonen jeg jobber i, er håndverket helt avgjørende. Det er litt som opera eller klassisk musikk. Du hører at Luciano Pavarotti (1935–2007) er bedre enn andre operasangere. Det betyr ikke at de ikke er flinke, understreker han og legger til: 

– Sånn er det med portrettkunsten også. Det er målbart. Det er hånd og ånd. 

Vebjørn bare fnyser når vi antyder at han har fått hard medfart i media og av kritikere, og refererer til moren som mener det bygger karakter. Han er ikke avhengig av applaus. 

– Jeg prøver å pushe nivået hele tiden. Når jeg lykkes; den mestringsfølelsen det gir – den handler ikke om at jeg nødvendigvis må vise frem kunsten. Den er min indre tilfredsstillelse som er viktigst, selv om ros og å stille ut også inspirerer. 

Nesten hvert svar han gir oss, ledsages av et bilde. En sammenligning. En metafor. Han vender tilbake til Pavarotti.

– Når Pavarotti sang, ga han de som satt i salen en enorm opplevelse. Men det publikum mest sannsynlig ikke tenkte over, var at Pavarotti hadde en enda større opplevelse enn dem, utdyper han.

Uroen ble borte

Vi setter oss i bilen og setter kursen mot Vebjørns barndomshjem på Hvaler. Han vokste opp i perioder på Hvaler og i Bærum, men familien flyttet permanent til Hvaler i 1978.

Landskapet er lavt og åpent. Jorder ligger flate under blå himmel, skogholt brytes av gårdstun og hvite hus. Etter hvert blir det mer kyst. Veien slynger seg forbi nakne trær og små viker, og så åpner horisonten seg. Svaberg. Holmer. Sjø som ligger stille i vintersolen.

Lyset er annerledes her ute. Klarere. Nærmere vannet. På veien ut mot Hvaler, ved Kjøkøy fort, har Vebjørn malt flere landskapsmotiver med store horisonter, der man kan se over til Sverige. De siste bildene er mer personlige. Familie. Røtter.

– Vi lever i en fragmentert verden, sier han mens vi kjører. 

– Hele tiden avbrutt. Hele tiden distrahert. Jeg husker jeg våknet med en uro, og la meg med en uro.

Han begynte å undre seg. Hvorfor skulle han, som ikke har opplevd traumer, krig eller katastrofe på kroppen, gå rundt med en slik indre uro? Han gjorde et eksperiment. Det siste han gjorde før han la seg, var å lese nyheter. Det første han gjorde da han sto opp, var det samme. Så kuttet han det ut.

– Uroen ble borte. Nå snakker jeg med folk og får tilsendt det viktigste for å være orientert, eller leser kanskje en ukerevy. Nå føler jeg at jeg jobber bedre. Jeg får en dypere resonans.

Han blir stille et øyeblikk før han ser ut mot havet.

– Se så vakkert det er her.

De små detaljene

Senere sitter vi i stuen hos foreldrene på Hvaler. Begge har fylt 90, men er aktive som alltid. Vi får servert hjemmebakt brød med brunost og kokekaffe. Det smaker himmelsk. Overalt er det kunst, familiebilder, minner og bøker.

Kari Marie og Øivind Sand har begge vært lærere. Øivind har i tillegg levd et liv som kunstner og vært en avgjørende inspirasjon for sønnen.

De fikk fem barn, Håvard, tvillingene Vebjørn og Aune og tvillingene Ane og Eimund, og de vokste opp i det moren kaller en bokkultur.

– Ikke en skjermkultur, presiserer hun.

Hun og Øivind kan knapt forstå at sønnen snart fyller 60.

– Hvordan er Vebjørn som sønn?

– Han er veldig snill, svarer moren.

– Var han kunstnerisk allerede som barn? 

Hun tenker seg om. Forteller så om blomsterplukkingen. De andre barna kom hjem med store buketter. Vebjørn kom med små grasstjerner.

– Først tenkte jeg at det ikke var noe å sette på bordet. Men så så jeg hvor nydelige de var. Han så de små detaljene.

Hun blir stille et øyeblikk.

– Og så var han så snill, sier hun igjen.