Turid Stensdal ble nektet å skille seg fra ektemannen: – Jeg satt igjen med ingenting

– Jeg har reist, jeg har sett, jeg har smakt og jeg har drukket. Underveis har jeg møtt mange fantastiske mennesker. Jeg har opplevd den store kjærligheten, men også det store sviket. Hva mer kan man forvente?

Turid Stensdal smiler og ­hever et glass med bobler fra Burgund.

– Skål for alle opplevelsene!

Hjemmets utsendte har ­omsider fått «audiens» hjemme hos Stensdal på Høvik i Bærum, riktignok etter en del om og men. 

Først og fremst fordi hun foretrekker å være anonym, men også fordi hun stiller seg undrende til om hennes historie kan være ­interessant for andre.

Men så blir intervjuforespørselen innvilget – på én betingelse: Journalisten kommer ikke ­kjørende selv, og sier seg villig til å nippe til et glass underveis i samtalen.

– Gode venner og vin, det er dét som holder meg i live nå, sier Stensdal, som understreker at hun aldri drikker alene. Men så fort det byr seg en anledning – om det er familie, venner – eller som i dette tilfellet, journalister – som kommer på besøk, ja, da åpnes en flaske. For er det noe hun alltid har nok av i huset, så er det vin.

Med Teddy i munnviken

I en krok av den frodige hagen har hun fått laget en vakker overbygd sittegruppe med sofa, bord og stoler, det hele overvåket av en Buddha-figur. 

På bordet står en vinkjøler med en flaske, og der sitter hun, elegant antrukket, med et stort smil, klar til å fortelle om sitt liv.

Hjemmet har på forhånd vært i kontakt med en kanadisk venninne av Stensdal, kunstneren Linda Kooluris i Toronto, som sier at alt designeren Turid rører ved blir til noe vakkert, det være seg klær, leiligheter, hus eller hager. 

Førsteinntrykket bekrefter det, og Stensdal innrømmer at hun liker å dele skjønnhet og ­glede, men at hun utover det aldri har hatt noen store ­ambisjoner, ei heller vært ­drevet av nysgjerrighet.

– Jeg vil egentlig ingenting. Annet enn å være i ro, vite at jeg er i balanse og at jeg har kontroll over mitt eget liv. Det er veldig viktig for meg.

Turid Stensdal er født i 1936 som den første av fire søsken. Og det hele begynte her på Høvik, i dette huset som ble bygget i 1914 og kjøpt av hennes besteforeldre samme år.

På et tidspunkt tok foreldrene over, og for snart tredve år siden flyttet Turid inn for å se til sin mor som da var 87 år gammel. Hun skulle bli 97.

– Din mor døde med en Teddy-sigarett i munnviken og et glass rødvin på nattbordet, har jeg lest?

– Ja hun gjorde faktisk det, sier Stensdal og ler hjertelig.

– Min mor var helt klar om morgenen og i godt humør, men da kvelden kom, sovnet hun inn.

– Kanskje ikke den verste måten å dø på?

– Vel, de to siste årene av sitt liv var hun mer eller mindre sengeliggende, hun sluttet å ­spise og visnet hen. Det er ingen verdighet i det. I Canada kan man – i slike tilfeller – velge å ta en pille, riktignok etter at man har fått medhold av tre leger. Det er et tilbud jeg syns Norge også burde innføre.

Les også: Erna Solberg: – Sindre er den største og lengste forelskelsen min

Hattemaker og modell

Som ung pike begynte Turid å gå i lære hos Gjertrud Bjørnstad, en kjent norsk ­modist som laget damehatter.

– Det var en nydelig salong i Tordenskiolds gate, og kongefamilien var blant kundene. Når de var innom satt vi ­gjerne på bakværelset og kikket ut på dem.

«Siste nytt fra Paris» var butikkens spesialitet, og etter tre år i lære fikk Stensdal ­muligheten til å avslutte sine studier med et fjerde år hos den berømte franske modisten, Madame Rose Descat i Rue Royale, midt i den franske ­hovedstaden.

– Min far jobbet en tid i Paris, og mine foreldre møtte hverandre i den norske klubben der. Så ville de så gjerne at jeg også skulle få oppleve byen, og for meg var det en skjellsettende opplevelse. Jeg våknet til liv og ble et helt ­annet menneske.

– Du fant deg selv …?

– Ja, det kan man si. Og jeg fant ut at jeg ikke ville sitte og sy hatter resten av mitt liv. Helt siden jeg var veldig liten, hadde jeg hatt en sterk utferdstrang, og lenge før jeg kunne lese, lot jeg meg besnære av National Geographic, et tidsskrift besteforeldrene mine abonnerte på.

Via et opphold i Cambridge, hvor hun blant annet jobbet som au pair, og i en lengre ­periode bodde på Newstead Abbey – hvor blant annet den sagnomsuste poeten Lord Byron tilbrakte flere år av sitt liv – ankom hun New York City en høstdag i 1958, 21 år gammel. 

Der kom hun over en stillingsannonse hvor varehuset Arnold Constable søkte etter en «Assistant Hat Buyer».

– Stillingen var allerede ­besatt, men så spurte de meg om jeg hadde noe erfaring som modell, og siden jeg også hadde gått en mannekengskole i Paris, kunne jeg svare «ja» på det.

Sus og dus

Den første tegneren som ­skulle avbilde henne het Jack Ceglic, og da hun sto oppkledd på podiet med lyskasterne ­rettet mot seg, sa han: «Ok, give me the attitude so I feel inspired to draw this garment as something wonderful that the houseladies want.» 

– Så må jeg vel ha gjort det det. For han ansatte meg, og siden har jeg vært modell for ham, ja faktisk helt frem til i dag.

Turid Stensdal inviterer inn i huset hvor mange av portrettene henger. Hun kan fortelle at Jack, som er jevngammel, fremdeles er aktiv på kunstscenen i New York

– Jeg bodde hos ham da jeg var over i november, og vi ringes nesten daglig. Nå håper jeg han og ektemannen kommer og besøker meg i sommer. Jack er faktisk mannen i mitt liv, selv om det bare har vært vennskap mellom oss. Han har hatt veldig stor innflytelse på min tankegang og hvordan jeg observerer omverdenen. Jeg beundrer ham enormt.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– I New York havnet jeg – takk være ham – i et miljø bestående av kunstnere, leger og advokater. De var alle så høflige, og jeg ble oppvartet på alle bauger og kanter – for jeg var faktisk en veldig attraktiv dame å ha med seg på museumsåpninger og vernissasjer. Så jeg ble invitert hit og dit, ble hentet i limousiner og fikk blomster på døren. Og jeg syns det var fantastisk. Men jeg var jo ikke interessert i å gå til sengs med disse mennene … og det var heller ingen som la an på meg.

Hun smiler. Rister på hodet.

– Du skjønner. Det tok litt tid før jeg skjønte at disse mennene jeg hadde det så ­hyggelig sammen med, de var alle homofile. Jeg må rett og slett ha vært veldig dum.

– Naiv er kanskje et mer dekkende uttrykk?

– Jo, det kan man kanskje si. Jeg visste jo ingenting om dette, beskyttet og besteborgerlig oppdratt som jeg var på Høvik, hvor alt var trygt og godt og ingen skilte seg ut. Det var en blond og blåøyd tid uten noen eksotiske innslag. Sagt på en annen måte: En gørrkjedelig tid!

Les også: Leserne forteller: Jeg gråt i det skjulte da jeg så hvor knyttet datteren min var til foreldrene mine

En mørk skygge

Men som så mange unge piker på 50-tallet, hadde også Stensdal en drøm om mann og barn og stasjonsvogn. Men hun skilte seg nok ut på et punkt: Lenge før hun tok turen over Atlanteren, var hun fast innstilt på å finne seg en ­amerikaner.

Og på varehuset Arnold Constable i New York, møtte hun også drømme­mannen. Trodde hun.

– Vi reiste til Norge og ­giftet oss med brask og bram i Høvik kirke, men stor fest i Thiis-bygget i Haakon VIIs gate etterpå. Min morfar tok hele regningen, og hos Gaarder Møbler, som var en stor bedrift den gangen, kunne jeg plukke de møblene jeg ville ha, og alt ble shippet over til New York.

Hun rister på hodet.

– Men det skulle vise seg at mannen jeg hadde giftet meg med var forferdelig sjalu. Og det kan man ikke leve med.

En tragisk hendelse i 1962 skulle snu opp ned på mye i Stensdals liv. Og kaste en mørk skygge over hele familien. Hennes lillebror, som bare var syv og et halvt, ble påkjørt. 

Stensdal reiste hjem til Norge, og satt hos ham på Bærum ­sykehus da han døde som følge av skadene.

– Det var jo grusomt og det forandret hele familien. Verst var det nok for min mor. Hun begynte å veve etter hans død, og flere av tapetene i dette huset har hun vevet av strå som hun plukket nede i Holtekilen. Hun satt oppe på loftet her og vevet i mange år.

– Hun vevet seg ut av sorgen på en måte?

– Ja, det kan man si. Og jeg har strikket og sydd, noe som skulle bli en del av min karriere. For mange av mine kreasjoner ble grunnlag for sy- og strikkemønstre hos The McCall Pattern Company, og pengene jeg tjente der satt jeg inn på en egen konto, hvilket kom godt med da jeg overtok huset her, og måtte betale arveavgift.

Skilsmisse og dom

En stund etter brorens død bestemte Stensdal seg for å reise tilbake til New York, men hun ville ikke tilbake til ektemannen. Han så imidlertid annerledes på det.

– Han nektet rett og slett, så jeg ble stilt for retten for det de i USA kaller «desertion», det at den ene ektefellen forlater den andre uten samtykke og uten gyldig grunn – hvilket jeg mener jeg hadde. Men konklusjonen var at jeg altså hadde «desertert» ekteskapet, så han fikk beholde hus, innbo, bil og bankkonto.

– Hva satt du igjen med da?

– Ingenting. Jeg fikk ingenting. Heldigvis støttet foreldrene mine meg, og sa: «Bare la ha få alt. Det spiller ingen rolle».

– Så drømmen om å få barn ble aldri realisert?

– Nei, gudskjelov. Og i dag er jeg veldig glad for at jeg ikke har barn.

Etter det krevende bruddet, møtte hun en annen mann. Han hun en gang kalte for «sitt livs store kjærlighet». De giftet seg aldri, men i tretten år var de lykkelige kjærester. Så en dag mottok hun et brev.

– I det skrev han at nå var det slutt. Og det kom virkelig helt ut av det blå. Jeg hadde virkelig ingen anelse.

Hun rister på hodet.

– Det viste seg at han hadde truffet en annen dame, og antagelig hadde det forholdet pågått en god stund. Jeg følte meg sveket «big time», og det tok meg rett og slett ti år å komme over det. Jeg opplevde virkelig en dyp kjærlighetssorg, og etter det har jeg ikke sluppet noen inn på meg. Nei, jeg stoler ikke lenger på menn.

Hun blir stille. Tenker seg om. Så smiler hun.

– Ja, bortsett fra homofile menn, da. Menn som er interessert i mitt vennskap. He-he.

Les også: For mange år siden fikk Hanne Krogh en lapp etter en konsert. Hun husker ennå hva som sto på den

Et fantastisk liv

Sviket førte til at Stensdal ­bestemte seg for å reise hjem til Norge, hvor hun fikk seg en liten leilighet på Bislett og begynte å jobbe i brorens dyrebutikk i Bernt Ankers gate.

Og så flyttet hun på et tidspunkt tilbake til barndomshjemmet, som i dag er fylt av møbler, bøker, kunst, kreasjoner og alskens minner fra et fargerikt liv i det skjønnes ­tjeneste.

– Siden jeg ikke har barn, er det en niese som kommer til å ta over dette huset.

Hun himler med øynene, ser seg rundt.

– Stakkars!

– Hvorfor det?

– Huset er jo overfylt av mine ting, og eføyen vokser nå inn på loftet. Men jeg vil det skal være akkurat sånn. Nå er det jeg som bor her. Så får de som kommer etter gjøre som de vil.

– Men hvor kommer denne ideen om at du ikke ønsker å runde nitti fra? Du fremstår jo som en svært livsglad person?

– Ja, og jeg har et fantastisk liv med masse venner. Men, du skjønner, for ti år siden fikk jeg kreft. Jeg hadde aldri vært syk før, og syns jo det var blodig urettferdig. Ja, helt meningsløst. De klarte jo å stråle kreften ut av meg, men behandlingen fikk konsekvenser slik kreftbehandling ofte får. Jeg har alltid vært veldig kroppslig av meg, men nå kan jeg nesten ikke bevege meg, og det er mye av grunnen til at jeg gjerne vil få slippe.

Men enn så lenge lever Stensdal livet. Med vin og god venner, hun er med i en champagneklubb som møtes flere ganger i året, ja, for å drikke champagne sammen, ekte vare. 

Hun elsker å lese, og sitter gjerne på trappen med en god bok i fanget. Hun går på franskkurs, og hun er det eldste medlemmet av Oslo Backgammonklubb.

– Jeg har det jo veldig bra, men jeg skulle gjerne hatt tilgang til en slik pille man kan ta for å sovne inn. For det er i grunnen det jeg drømmer om.

– Mener du virkelig det?

– Ja, hver kveld når jeg går til ro. 

Hun hever glasset.

– Skål!

Så smiler hun hjertelig.

– Vel, du får ta det med en klype salt.