Jeg gråt i det skjulte da jeg så hvor knyttet datteren min var til foreldrene mine

Det har vært en flott helg med sol og vakre farger. Mannen min, Torgeir, og jeg har hatt med oss barna på hytta til foreldrene hans, og vi har storkost oss. 

Jeg merker at jeg er i balanse, og at jeg virkelig verdsetter denne fine tiden. Alt går på skinner, og jeg er tilfreds. Dessuten ser jeg at eldstedatteren min, Maren, også har det bra. 

Hun er lett å ha med å gjøre, selv som 13-åring. Hun hjelper til med lillesøsteren sin, Amanda, og har ved flere anledninger sagt at hun er glad for at hun har fått en søster, selv om aldersforskjellen er stor.

Jeg ble gravid med Maren da jeg var 20 år.

Jeg var ikke i et fast forhold, men hadde Fredrik, som var på min egen alder, stadig rundt meg. Vi dro på fester sammen og tilhørte den samme gjengen.

I en kort periode innledet vi et uforpliktende forhold, og det var da jeg ble gravid.

Jeg husker hvor kaotisk alt var på den tiden. Jeg var forelsket i Fredrik, men han gjengjeldte ikke følelsene mine. 

Han ble sint da jeg fortalte ham at jeg var gravid, og han sa rett ut at han ikke ville ha noe med barnet å gjøre hvis jeg fullførte svangerskapet.

Jeg var lenge i tvil. Foreldrene mine sa at dette var mitt valg og at de ville støtte meg uansett hva jeg bestemte meg for.

Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene

Endelig tok jeg grep

Jeg valgte å bli alenemor. Fredrik flyttet ut av byen for å studere, og han gjorde ingenting for at vi skulle ha kontakt. Han mente det han hadde sagt, at han ikke var interessert i barnet.

Det er mye jeg har fortrengt fra tiden da jeg gikk gravid. Det var følelsesmessig tøft. Og i tillegg måtte jeg legge studieplanene mine til side og gå i en helt annen retning enn venninnene mine gjorde. 

De hadde sine fremtidsplaner klare, de flyttet i kollektiv, de studerte og festet i helgene. Jeg falt på utsiden av alt. 

Noen ganger kunne jeg gråte meg i søvn fordi jeg angret på at jeg skulle bli mamma så tidlig, men for det meste gledet jeg meg til jeg kunne holde babyen i armene mine.

Noen uker etter at Maren ble født, kom depresjonen. Jeg følte meg utilstrekkelig og redd. 

Det ble til at jeg flyttet hjem til foreldrene mine, og de måtte hjelpe meg med Maren. Hun hadde kolikk, og jeg holdt på å bli sprø av den intense gråten hennes. 

Av og til gikk jeg lange turer alene om nettene, mens mamma roet ned Maren hjemme. Da gikk jeg og tenkte at det aldri kom til å bli noe ut av meg, ikke hadde jeg utdannelse eller en egen leilighet. 

Jeg jobbet i en skobutikk og leide en liten leilighet. Jeg følte meg fattig og lite kompetent til å ta meg av et barn på fulltid.

Samtidig hadde jeg en sterk vilje og vekslet mellom tankene om å forbli en slags fattig taper og tenke at jeg skulle brette opp ermene og vise alle rundt meg at jeg kunne klare å gjennomføre studiene jeg hadde planlagt, selv som alenemor.

Gradvis gikk hverdagen med Maren seg til, hun ble større, og jeg ble tryggere i morsrollen. Men livet mitt føltes forutsigbart og kjedelig. 

Såpass kjedelig at jeg i en periode handlet altfor mye på nettet for å dekke en slags tomhet jeg bar på innvendig. Det gjorde bare situasjonen verre, for jeg opparbeidet meg en unødvendig kredittgjeld.

Endelig kom jeg til et punkt hvor jeg bestemte meg for gjøre noe med livet mitt. Jeg kom i kontakt med en psykolog og gikk hos ham ukentlig i et år. 

Det hjalp meg til å se livet mitt i et annet perspektiv enn tidligere. Jeg klarte å finne en tro på fremtiden, og jeg følte meg etter hvert sterkere. 

Men jeg trengte likevel støtte og hjelp, og det fikk jeg heldigvis fra foreldrene mine. 

Jeg søkte meg inn på mitt drømmestudie, og jeg kom inn. Da følte jeg at livet jobbet med meg og ikke imot meg. Jeg var på vei et sted, jeg også, selv om jeg lå langt bak flere av mine venninner som var ferdige med sine studier.

Det ble til at foreldrene mine hjalp meg mye med Maren. Jeg måtte både jobbe og studere samtidig for å få det til å gå rundt. 

I perioder bodde Maren mer eller mindre hos foreldrene mine slik at jeg skulle få arbeidsro til studiene, og jeg slet med dårlig samvittighet hver gang jeg jobbet eller leste. 

Men jeg var fast bestemt på å gjennomføre målene mine. Jeg overbeviste meg selv om at jeg også var en god rollemodell for Maren på sikt, når jeg hadde tatt en høyere utdannelse.

Dessverre oppdaget jeg ikke at tiden gikk så altfor fort mens jeg var inne i denne verdenen av jobb og studier.

Da jeg omsider ble ferdig uteksaminert, kjente jeg på utilstrekkeligheten min igjen. Maren var blitt så stor, og jeg følte at jeg hadde gått glipp av så mye. 

Først da forsto jeg hvor knyttet hun var til foreldrene mine. Jeg gråt i det skjulte da jeg så hvor glad hun ble for å se dem og hørte henne mase om å få sove over hos mormor og morfar.

Det var der hun hadde sterkest tilhørighet, og det gjorde vondt for meg som mor. Jeg kunne ikke skru tiden tilbake, og nok en gang valgte jeg å gå i terapi.

Jeg måtte forløse denne dårlige samvittigheten i meg selv. Å være både mor, student og arbeidstager samtidig måtte jo gå utover noe. Nå måtte jeg lære meg å forsone meg med at det var slik det ble. Og at jeg hadde gjort mitt beste.

Jeg valgte å ha fokus på Maren etter at jeg kom i jobb. Da venninnene mine maste om at jeg skulle bli med på fest og aktiviteter, takket jeg nei. 

Jeg ville være sammen med Maren og ble i stedet flinkere til å invitere vennene mine hjem til oss på middager.

Les også (+): At skilsmissen skulle ende på denne måten, hadde jeg aldri trodd

Alt falt på plass

To år etter at jeg klarte å kjøpe min første leilighet, møtte jeg Torgeir. Vi ble kjærester, og jeg følte meg stolt da jeg kunne fortelle ham at jeg hadde utdannelse, en bra jobb og egen leilighet. 

Jeg hadde endelig kommet på plass i livet mitt, jeg også, selv som alenemor.

Torgeir er en fantastisk mann som valgte å satse på Maren og meg. Jeg trodde i utgangspunktet ikke at livet mitt kunne bli bedre, men med Torgeir ble alt enda bedre. 

Han engasjerte seg i Maren, og det var det viktigste for meg. Torgeir og jeg ble samboere. 

Han flyttet inn til oss, og da jeg oppdaget at jeg ble gravid, valgte jeg å selge leiligheten min til fordel for noe større.

I dag er alt i livet mitt på plass. Å ha blitt mor på nytt er helt fantastisk. 

Amanda er en rolig baby, og jeg nyter hvert sekund sammen med henne. Det er ingen press eller innvendige krav som forstyrrer den idyllen jeg lever i nå, og det gir meg rom til å nyte småbarnstiden.

Innimellom kommer den dårlige samvittigheten for at jeg var så lite til stede da Maren var liten. 

Men så er det nok å se på henne i dag. Da blir jeg stolt over den flotte tenåringen hun er blitt, og så styrer jeg tankene mot at jeg heller skal være takknemlig for at alt har gått seg til for både henne og meg. 

Og dermed kan jeg nyte livet og kose meg med dagen i dag. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller