– Å møte Joakim føles litt som å vinne i Lotto

Dere kan følge trappen opp til øverste etasje …

Stemmen som strømmer ut av høyttaleren ved trappeoppgangen, er overraskende mørk. Vi ser på hverandre. Har lange dager som TV 2- ekspert under skiskytter-EM sendt Tiril Eckhoff rett i et uventet stemmeskifte? Døren summer; låsen slipper taket. 

Tre trappesatser senere står forklaringen i døråpningen: en høyreist, bredskuldret mann med mørke bølger i håret og et åpent, vennlig smil.

– Joakim, hilser han og rekker frem hånden.

Like etter viser Tiril seg i døråpningen, med tannbørsten i munnen og håret løst og utemmet over skuldrene. Klokken har akkurat passert 10.00, et tidspunkt som vitner om en morgen i sakte tempo – helt i tråd med hennes egen beskrivelse av seg selv som en «maks elendig morgenfugl».

McDreamy

Det er knappe 24 timer siden hun la ut en bildekarusell som sørget for et kjærkomment avbrekk med positivitet hos norske nettaviser. Midt mellom Epstein-avsløringer, rettssaken til Marius Borg Høiby og ICE-kaos, stråler Tiril og Joakim nyforelsket i majestetisk norsk fjellandskap. «Viser frem kjæresten», lyder overskriftene. Men paret er jaggu mer enn «bare» kjærester.

– Han flyttet inn rimelig kjapt. Nå har vi «hytte» på Lier, for han har ikke solgt huset sitt der ennå. Drømmen er å finne noe sammen til våren. Han er fra Drammen og jeg fra Bærum, så tanken er å finne noe i den retningen.

Vi kommer ikke unna forslitte klisjeer, for Tiril formelig gløder og bryter ut i spontan fnising når samtalen dreier mot «McDreamy», som var kodenavnet til Joakim da de først møttes. Det er noe uventet i måten hun snakker om ham på, som om hun fremdeles blir tatt på sengen av sin egen lykke. 

Denne sporty og kreative mannen har truffet alle blinkene hos den tidligere skiskytteren.

For bare ett år siden befant hun seg i et helt annet landskap. Nysingel, på terskelen til 35, med en gryende uro for tiden – og for alt hun ennå håpet å rekke.

– Å møte Joakim føles litt som å vinne i Lotto. «Wow – for en mann!» var den første tanken som slo meg. At det fantes en som ham der ute – og at han attpåtil var singel – det tok litt tid å forstå.

Rødmen gjør rougen i kinnene overflødig. Tiril er ikke av dem som maler følelsene med store ord, men enkelte møter lar seg ikke nedtone. Som dette.

– Det var noe med den tryggheten hans som tok meg. Han er en kjempestødig og kjekk mann som har alt på stell, liksom. Da jeg skjønte at han var en dugnadsmann, var det egentlig avgjort.

De hilste for første gang i et bryllup, men det var i fjor sommer Tiril tok initiativ til å møtes.

– Ifølge min meldingslogg, var det han som kontaktet meg, men det var jeg som stilte opp og møtte ham første gang. Det er en fordel at han jobber som markedsansvarlig for Salomon (sportsmerke, red.anm.), og arrangerer løpeeventer. For da fikk jeg lurt inn en «tilfeldig» date da jeg deltok på et av løpearrangementene han sto bak …

Hun bryter ut i en latter som avslører en snorrett, hvit perlerad. Det er vanskelig å forestille seg at dette smilet en gang bar preg av barndommens utemmede tannrekke – den typen som så ut som den var kommet på plass etter fri fantasi. År med «reggis» gjorde jobben.

– Å finne noen som 35-åring, er ikke gitt. Da jeg møtte ham, fikk det meg til å tenke at det kanskje var en mening med alt jeg hadde vært gjennom. Jeg liker å tro det. At jeg fant en som er så lik meg som menneske og matcher min energi, det gjør meg nesten overtroisk.

Les også: Tiril Eckhoff: – Jeg var ikke forberedt

Vårrengjøring

At det kokte rundt Tiril i en periode, er knapt dekkende. Da hun vendte tilbake til Oslo etter oppdraget som utegående reporter og ekspertkommentator under VM i Trondheim, gikk det kort tid før bruddet med kjæresten gjennom 13 år var et faktum.

– Samtidig var jeg midt i innspurten av bacheloroppgaven min og sto i en krevende situasjon i forbindelse med jobb. At jeg fullførte den bacheloroppgaven, er det sykeste jeg gjorde i 2025!

Leiligheten hun ble boende i etter bruddet, ligger i det som på folkemunne kalles «skilsmisseblokkene» ved foten av Holmenkollen – et brutalt, men ærlig navn. Et lite skogholt utenfor vinduene filtrerer lyset. Inne er energien lett og optimistisk. Store vindusflater slipper lyset inn, og grønne planter strekker seg mot vinduene. Rommene virker ryddet, men ikke tomme – snarere bevisst befolket.

Det føles ikke som et hjem som huser et brudd, men som et sted som har fått starte på nytt.

– Det er jo jævlig vondt. Et brudd. Jeg gikk ned masse i vekt og hadde det ikke bra. Jeg hadde jo sluttet med toppidrett og så for meg at jeg kanskje skulle få en familie. Jeg begynte å jobbe som ekspertkommentator, og alt lå til rette for at dette skulle bli bra, forteller hun og fortsetter:

– Alle rundt meg etablerte seg; fikk unger, kjøpte seg hus, hund og bil. Og der sto jeg, 35 år og plutselig singel. Surprise!

Hun ler kort, tar en pause, som for å børste av seg spøkelsene fra fortiden.

– I den perioden var livet jeg hadde levd som toppidrettsutøver, avgjørende. Jeg jobbet veldig målrettet for å komme meg videre. Jeg ryddet unna alt som hadde vært, og ville bli ferdig med det.

Etter samlivsbruddet tok hun en opprydding i leiligheten. Flere møbler måtte gå, og rommene fikk mer plass, både fysisk og mentalt. Samtidig vokste behovet for farger. Ikke på veggene, men i detaljene. 

Som krakken hun malte knallblå – et lite, men tydelig signal om at dette ikke lenger var et kompromisshjem, men hennes. Et sted der lyset slipper inn, energien er lett, og hvor alt som er igjen, føles valgt.

– Jeg endt opp med å ta hull i ørene, ta min første tatovering og stripe håret lyst i den perioden. Deretter gjorde jeg det eneste riktige: Jeg stakk på jentetur! Det var vel omtrent da det begynte å dukke opp rykter om at jeg var blitt lesbisk …

Hun stopper midt i setningen og bryter ut i latter, som om ordene hennes traff henne med full tyngde først idet de forlot munnen.

– Alle de på Jodel og diverse sladresider som spekulerte i om jeg og venninnen min var et par, skulle bare visst akkurat hvor glade både hun og jeg er i mannfolk!

Romanse­spekulasjonene hang ved henne som tung høsttåke det neste halvåret. For kunne det virkelig bare være dans, undret mediene, eller hadde kjemien mellom Tiril og «Skal vi danse»-partner Santino Mirenna fått et liv også etter siste applaus?

– Da satt både jeg og Santino og tenkte: «Dere skulle bare visst!». Joakim satt jo og fulgte med blant publikum under sending.

Latteren kommer før hun rekker å moderere seg. Rå, ærlig og helt uten omsvøp.

– Har du lært noe nytt om deg selv gjennom året som har gått?

– Jeg har lært at jeg er tøff. En «strong independent woman», for å si det på godt norsk. Uansett hvor svart det er, klarer jeg å ta meg sammen om jeg må. Det handler om å ikke gi opp, men stå opp hver morgen og få jobben gjort.

Les også: Simon Nitsche: – Får tips til gifteringer

Valgets kvaler

Og er det noe Tiril kan, så er det nettopp det: å få jobben gjort. Hun ble ikke Norges mestvinnende kvinnelige skiskytter ved et lykketreff.

Arbeidskapasiteten hennes har vært både en drivkraft og en fallgruve. Som da hun som atletisk tenåring flyttet til Lillehammer og sjonglerte mellom en aktiv tilværelse i skisporet med gevær på ryggen, og presset som følger med det å gå på videregående, og senere student ved NTNU.

Ambisjonene hennes hadde ikke rom for moderasjon.

– Frem til jeg var rundt 20, prøvde jeg å være god i alt. Jeg havnet i den typiske flink-pike-kategorien. Da jeg studerte for å bli sivilingeniør, samtidig som jeg satset for fullt på skiskyting, var kroppen helt ute å kjøre. Den begynte bare å ese ut som en panne-kake, og jeg gikk opp fem kilo på grunn av vann i kroppen.

Kroppen havnet fullstendig ut av balanse, og stresshormonet kortisol flommet på innsiden av Tirils kropp.

– Jeg skjønte ingenting. Hva var det som var galt med meg? Det var da jeg forsto at jeg måtte velge. Skulle jeg satse på toppidretten, eller skulle jeg studere? Jeg måtte enten satse ordentlig – eller fortsette å gjøre alt halvveis.

Valget handlet om mer enn ambisjoner. Det handlet om overlevelse. Hun ler litt når hun forteller om det nå, men det ligger alvor i bunnen.

– Jeg hadde 126 kroner på konto. Jeg var lutfattig og hadde egentlig ikke råd til å leve. Jeg har aldri spurt om å låne penger før, men da ringte jeg hjem og gråt. Pappa satte seg i bilen og kjørte til Trondheim. Han vet at når jeg ber om hjelp, da er det krise.

Tiril bærer selvstendigheten med en naturlighet som om den alltid har vært der. Å klare seg selv, er ikke noe hun har lært – det er en egenskap hun alltid har hatt. Fra barnsben av har hun lent seg fremover, ikke bakover. 

Kanskje er det nettopp derfor hun fortsatt kjenner en stille stolthet over valget hun tok som 20-åring. Hun la studiene på hylla og satset alt på det mest uforutsigbare kortet: toppidretten. Ingen garanti, ingen sikkerhetsnett. Bare vilje.

– Jeg er veldig fornøyd med at jeg våget å satse den dag i dag. To år etterpå tok jeg min første olympiske medalje.

Hun gliser, nesten som om hun selv fortsatt synes det høres litt absurd ut.

– Er det én egenskap jeg er stolt av, er det at jeg ikke er redd for å kaste meg ut i ting. Man må tørre å satse litt og ikke være redd for å feile. Jeg hadde aldri kommet så langt om jeg ikke hadde våget. Og går det til helvete, lærer man av det også.

Det ligger ingen bravur i stemmen hennes når hun sier det. Bare erfaring.

– Sjansen for at du ville gått på samme stjernesmell i dag, er liten. Eller …?

– He-he. Vel …

Hun lar svaret henge et øyeblikk. Det siste året har vært alt annet enn lavterskel: VM-jobb, brudd, bachelor- innspurt, lansering av egen treningskolleksjon, «Skal vi danse» – og enda flere oppdrag som ekspert. Det setter spor, både i kroppen og i hodet.

– Nå trener jeg jo «bare» annenhver dag, opplyser hun og smiler av ordvalget.

– Men jeg er nok en sånn som fort kan gå på en smell igjen, ja. Jeg synes det er vanskelig å sette grenser. Samtidig er jeg god på å hvile når jeg først kan.

Hun kjenner mekanismene. Etter perioder med tett program og mye reising, trekker hun seg tilbake, nesten instinktivt. Strikketøyet kommer frem. Små, kreative prosjekter får fylle hendene mens tankene roer seg.

– Da jeg la opp, følte jeg meg egentlig ferdig med all den reisingen. Jeg drømte om et roligere liv. Men en A4-jobb er ikke noe for meg. Så lenge jeg får nok alenetid til å hente meg inn, går det bra.

Det er balansen hun øver på nå. Ikke å bremse helt, men å vite når hun skal slippe opp på gassen.

Les også: Allerede på sykehuset merket de at Eleah var spesiell: – Det første sykehuset kommenterte

Søvnløs i Oslo

I dag kan hun se tilbake på 15 eventyrlige år i topp-idretten. Medaljene taler sitt tydelige språk, men bak resultatlistene finnes også en annen historie. 

For mens flere av konkurrentene beveget seg mot målstreken med en nærmest kompromissløs kjølighet, har Tiril alltid båret med seg en annen type drivkraft. Hun er sensitiv av natur – mer mottagelig enn hard.

– Jeg har irritert meg innmari over at jeg ikke har en typisk personlighetstype som mange som driver med idrett. Jeg skulle ønske jeg var mer kynisk. I stedet er jeg nok mer omsorgsfull og følsom. På et tidspunkt skjønte jeg at det ikke er så mye jeg får gjort med det.

Hvis hun i dag kunne hviske noen ord til den unge versjonen av seg selv, hun som nettopp hadde tatt over stafettpinnen etter Tora Berger og kjente tyngden av forventninger, ville det vært noe slikt:

– Jeg ville sagt: «Bare vær deg selv – og kjør på. Det er helt greit at du ikke er best akkurat nå. Ha is i magen. Det kommer. Du trenger ikke bli så lei deg.»

Det er tre år siden hun satte punktum. Ikke et planlagt et. Ikke et hun selv hadde regissert. Tidenes mestvinnende norske kvinnelige skiskytter hadde sett for seg én siste startstrek, én siste OL-drøm i Milano Cortina i 2026. 

Den biologiske klokken murret i bakgrunnen, men det var ikke den som stoppet henne. Det var kroppen – den samme kroppen som hadde båret henne gjennom 15 år med medaljer og makspuls.

Long-covid tok fra henne det mest grunnleggende: søvnen.

– Det var ekstremt tøft. En ting var at jeg ble veldig syk, men det var tiden etterpå som var verst. Jeg klarte ikke å sove og møtte veggen. Når du går så lenge uten søvn, blir du nesten gal.

Hun sier det uten dramatikk nå. Men det finnes et før og etter. I en periode var hun avhengig av sterke sovemedisiner.

– I dag har det sluppet helt taket, og jeg får endelig sove igjen. Det er helt sykt, egentlig.

Det blekrosa kruset hviler mellom hendene hennes. Utenfor vinduet står skogholtet og filtrerer lyset, slik det har gjort hele formiddagen. Inne har Joakim tatt på seg sekken og dratt på kontoret. Det er rolig nå. Ikke tomt – bare i balanse.

– Tenk på det siste året. Livet mitt er så mye bedre at det er helt vilt. Jeg har funnet kjærligheten, har drømmejobben, tjener gode penger, eier min egen leilighet og er ganske økonomisk fornuftig – takket være at jeg har opplevd hvordan det er å være fattig.

Hun trekker på skuldrene, uten spor av bitterhet.

– Og selv om jeg ikke ble sivilingeniør, har jeg fått oppleve så utrolig mye mer.

Hun snakker ikke lenger om startstreker. Ikke om målstreker heller. Nå handler det om rytme. Om søvn. Om å la lyset slippe inn og vite når det er nok.

Motoren er der fortsatt. Den bare går i et annet tempo.