«Team Pølsa»-Mikkel og familien: Da noen betalte 5000 kroner for én bolle, kom tårene

Se her, a!

Rundt kjøkkenbordet på Stabekk utenfor Oslo sitter «Team Pølsa»s Mikkel og drar på seg en flott lue med VM-logoen mens mamma Martine Munthe leser en hyggelig hilsen fra en dame som har fulgt ham på TV.

Fanbrev etter fanbrev åpnes, og hver gang det detter ut klistremerker, russekort eller hårbånd, kommer det et gisp av glede.

En gladgutt

Glade Mikkel med de kvikke replikkene. Mikkel, som så lett lar seg begeistre. Mikkel, som hadde influensaen i kroppen da han og de andre på laget kjempet seg gjennom den bratte VM-løypa, og som var så sliten at han ikke visste forskjell på ploging og v-vending på skiene, men som tok seg sammen.

Han hentet siste rest av krefter for at venninnen Pia skulle få oppleve sin drøm; å lykkes med og på sitt eget lag.

Vi har grått med ham og ledd av og med ham. Sjarmerende Mikkel, som ble født med William syndrom, er definitivt ikke som de fleste andre. Han gjorde bølgen da titusener klappet ved målgangen – elsket å være i sentrum.

Williams’ syndrom er en sjelden tilstand, kjennetegnet av karakteristiske ansiktstrekk, medfødte strukturelle forandringer i hjertekarsystemet, redusert vekst og forsinket utvikling. Og en utadvendt personlighet. 

Hjemme i det trygge bekrefter Mikkel bildet av å være hurra- og gladgutten. Og vi opplever magien i å være rundt en person, som tør å la seg rive med. Du blir oppstemt og glad når du er rundt han.

– Folk kommer til oss og sier at det er fantastisk med Mikkel, som er slik en humørspreder. Og ja, det er det. Men veien vår for at han skulle oppleve mestring og ha det bra, har til tider krevd mye av oss. Det ligger masse innsats og trening i alt, sier pappa Thomas Munthe.

Popstjerne-status

Mamma Martine sier at alt som har skjedd etter «Team Pølsa» har vært overveldende, både for dem, søsknene, Mikkel og alle som er i flokken rundt han. Han har mange støttespillere. Men at det har vært tøft og at det fortsatt kommer dager som kommer til å kreve masse av dem, jo, slik er det.

– Vi vet at Mikkel aldri vil kunne klare seg helt alene. Han vil trenge voksne personer rundt seg livet ut, konstaterer foreldrene.

I disse dager nyter den musikkglade 15-åringen det som minner om en popstjernestatus. Alle har sett ham på TV. Alle har fått med seg kjendismøtene han fikk. Etter at han og søsteren laget en TikTok-konto, har han på noen dager fått over 40 000 følgere.

– Hvor kult æ’kke det? Mikkel lyser opp da vi kommer inn på videosnuttene han har lagt ut og alle de flotte kommentarene han får fra folk han ikke kjenner.

Martine sier at de etter å ha fått plass på «Team Pølsa» hadde en standard samtale med en TV-psykolog for å snakke om hvordan man skulle håndtere det hvis det ble stort engasjement rundt serien. De lærte at det kanskje ikke var så lurt å lese i kommentarfeltet fordi ikke alt nødvendigvis ville være positivt.

– Selvfølgelig klarte vi ikke å følge rådet, men det utrolige er at det bare er positive kommentarer. Det føles som om absolutt alle heier på laget og Mikkel, sier hun.

Foreldrene har opplevd en telefon- og meldingsstorm de siste månedene. Og da de bestemte seg for aktivt å bidra inn til lagkamerat Syvers Spleis til forskning på barnedemens gjennom et bollesalg i nærmiljøet, opplevde de velvilje og raushet blant folk. 

– Vi opplevde at det ble betalt 5000 kroner for en bolle og ble så rørt at tårene bare kom. Ord kan ikke beskrive hvordan det var, sier Martine.

De dro inn rundt 300 000 kroner den lørdagen på Bekkestua utenfor Oslo.

Annonsørinnhold

Nå er de her☀️ Årets fineste sommerkjoler

Sorgen

Muntrasjonsrådet Mikkel er på rommet med fotograf Gry da foreldrene forteller historien om han. Allerede under svangerskapet følte mammaen at noe var galt. Det var som om han sparket annerledes enn de to barna hun hadde båret frem.

– Da han ble født, skjønte vi at noe var annerledes, men det tok fire måneder før vi fikk diagnosen. Da visste vi ingen ting om Williams’ syndrom.

Martine, som er fastlege i hjemkommunen, sier at det var en vanskelig tid. Da de fikk svaret, hadde hun siden fødselen hatt en vond klump i magen, men hadde klamret seg til alt som var positivt, grepet tak i alle små håp. «Bare litt sen», trøstet hun seg med.

– Å få diagnosen var trist, men også en lettelse fordi vi da visste hva vi hadde å forholde oss til, sier hun.

– Når jeg tenker tilbake på de første årene av Mikkels liv, skjønner jeg nesten ikke at vi kom oss gjennom dem. Vi ble sendt hjem med 80 sonder, som vi skulle sette i selv for at Mikkel skulle få i seg næring. Det var veiing før og etter måltidene og ble et døgnkontinuerlig arbeid. «Dette går ikke», husker jeg at vi tenkte. Vi måtte også på sykehuset for gjennom døgnet å få registrert pH-verdiene på grunn av refluks og Mikkel gråt hele tiden. Det viste seg at han hadde sure oppstøt flere ganger i minuttet, minnes pappa Thomas, som er økonom.

Det er krevende å få barn som trenger mer. Det er tungt å stå i foreldrerollen når et lite barn må få spesialomsorg i lang tid og du vet at han eller hun aldri vil få det samme, friske livet som søsk­nene. Det erfarte også Thomas og Martine.

For dem snudde ting til det bedre da Mikkel fikk en knapp på magen, og de slapp sondene.

– Men det tok flere år før jeg klarte å akseptere diagnosen. Jeg slet mer enn Thomas og bar på en sorg, sier hun ærlig.

Vennene ble borte

Lykkelige Mikkel kommer inn på kjøkkenet og igjen skjer Mikkel-magien. Brått smiler alle. Storesøsteren Kaja, som er russ i år, kommer inn og gir lillebroren verdens beste klem, og han stråler opp enda mer. Hun er så stolt! Det samme er storebroren Jacob, som er i militæret.

Mikkel har en personlighet som sjarmerer folk. Vi ler og ler når han snakker om bestekompisen, som er en diger høyttaler, tapetsert med klistremerker han har fått. Han, som lager musikk selv og drømmer om å bli artist, har full oversikt over alle tekniske detaljer.

Men også han har fått sorger. Fordi han sliter med å sette ord på savnet selv, gjør Martine det.

– Mikkel begynte på vanlig skole. Da det ble for vanskelig for ham faglig, søkte vi ham over til Haug skole og ressurssenter. I denne prosessen forsvant klassevennene hans. Det var tøft plutselig å stå utenfor fellesskapet han hadde vært en del av, forklarer hun.

Sønnen nikker bekreftende. Hva han opplevde i tiden etter skolebyttet, var at ingen svarte eller responderte når han oppsøkte gamle venner. Han følte seg forlatt og ensom.

«Team Pølsa» 

Nå går Mikkel på en vanlig skole igjen, i en tilrettelagt klasse de fleste av timene, men er tilknyttet en vanlig klasse på skolen hvor han har noen få fag. Han sliter fortsatt med å lese og skrive.

– Jeg har gym og kunst og håndverk med klassen min, og skulle ønsket at jeg var mer med dem, sier han.

Integrering og fellesskap er fine ord, men ikke alltid like lett å få til, ikke engang med en gladlaks som Mikkel. Så ja, savn finnes i hans tilværelse. Heldigvis er han lett å lokke inn i lykkemodus gjennom musikk, utadvendthet og iver. Det er gaven han fikk gjennom Williams’ syndrom, som blant annet kjennetegnes av disse egenskapene.

– Jeg er ikke redd for at han ikke skal få det bra, nettopp fordi han er som han er. Men vi er avhengige av at kommunen stiller opp når han blir eldre, konkluderer Martine.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva familien ser, er at Mikkel aldri har hatt det så bra som nå. «Team Pølsa»-deltagelsen har gitt ham det han elsker – masse oppmerksomhet. Men aller viktigst, han har fått nære venner og er med i vennegjeng.

«Jeg liker at andre har det bra. Når de har det bra, er jeg glad», sa Mikkel i et av programmene.

Det er ikke tilfeldig at han tenkte på Pias drøm da han selv hadde mest lyst til å gi opp.

Til Palmesus

På TV delte han at han hadde kjærlighetssorg. Nå har han lagt fortvilelsen bak seg og fokuserer på alt det fine som skal skje.

– Jeg skal på Palmesus med Pia. Da skal vi bo hos Pia og det blir mye gøy, sier han og lyser opp.

Mammaen forteller at de er blitt bedt til renn og tilstelninger både her og der, og med og uten ski. Sønnen bryter inn og sier at han helst vil slippe ski, og da smiler pappaen.

– Vi har pushet Mikkel gjennom årene. Vi som familie har tilpasset oss ham, men han har også måttet tilpasse seg oss. Vi brukte mange år på å lære ham å gå godt på ski. Det har resultert i at han har klart en tre mils distanse. Her spør vi ikke: Skal vi gå på ski? Vi spør: Hvor skal vi gå på ski?

Mikkel nikker og sier at han alltid har musikk på ørene når de går, men ikke Tix. Tonene som gir glede til turen, er fra mammas spilleliste, som er roligere, og det er helt ok.

– Men nå gleder jeg meg mest til å rulle med russebussen til Kaja. Da blir det skikkelig party, sier han. Armene løftes opp, og vi ser for oss stemningen. Og Mikkel-magien følger oss ut døren til familien Munthe med familiehundene Theo og Ellen bjeffende som bakgrunnsmusikk.

Mikkels forklaring

Mikkel lar oss se søknadsvideoen som ble sendt til NRK i håp om at han skulle få bli en av deltagerne i «Team Pølsa»: 

«Jeg er 14 1/2 år, er en tøffing, som har kjørt snøscooter og isbadet og mye mer. Jeg liker å bevege meg på basketbanen og i skiløypa. Og jeg elsker å lage god stemning og gå på ski. En kul kar!»

– Det var cirka sånn. Jeg er en kid fra Stabekk, som elsker russetiden, sier han. Og smilet brer seg over hele ansiktet. 

Mikkel vet at han har Williams syndrom. Når vi ber ham forklare hva som er annerledes, sier han: 

– Vi er litt annerledes. Det er forskjell på en som har Down og en som har Williams. De med Dows er mer glade i å trene mens jeg er mer glad i musikk. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Familien nr 10 2025